Mennesket er en skapning som ber

Jeg eier en Siddur som jeg er blitt veldig glad i. En Siddur er en jødisk bønnebok, og i min finnes det en definsjon på mennesket som jeg aldri har sett før. Men definisjonen er i grunnen så bibelsk som det er mulig å bli.

I Mishnah, et av hovedverkene i den rabbinske jødedommen, som er en del av den muntlige tradisjonen, og som også går under benevnelsen Den muntlige Torah (Loven) finnes det et ord på hebraisk: mav'eh. Dette er et synonym som brukes om mennesket. Innenfor den talmudiske tradisjonen så sier man at dette ordet kommer fra et rotord som betyr å be. Talmud, som er en samling med rabbinske diskusjoner om forståelsen av Loven, så definerer man mennesket slik:

Det er en skapning som ber.

Talmud sier videre om dette at den livgivende sjel er synonymt med bønn.

Dette synes jeg er veldig interessant. Det harmonerer veldig med Ole Hallesby som kaller bønnen for sjelens åndedrett.

I Salme 109 omtaler kong David seg selv på følgende måte:

"... men jeg er bare bønn." (v.4. Norsk Bibel 1988)

Bønn er med andre ord noe mye mer enn det å formulere ord. Ens eget liv kan omformes til bønn. Våre sukk, våre kroppslige uttrykk - f.eks den fortvilelse vi kjenner, de opprakte hender, dansen - alt dette er også bønn.

Og mennesket - ja det er skapt for bønn. Denne stadige kommunikasjonen med Gud, som også består av den aktive lyttingen etter å høre Guds stemme.

Sabbaten - Herrens egen dag

Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

Siddur - den jødiske bønneboken

Jeg har i mitt eie to utgaver av den jødiske bønneboken. Den ene er en Siddur tilhørende den ashkenasiske ortodokse tradisjonen, den andre er fra den sephardiske. Sistnevnte er en svært vakker utgave. Det er veldig interessant å gjøre dypdykk i disse bønnebøkene. Bønnene som er nedskrevet her dekker alle områder av livet, og for meg var det en uforglemmelig opplevelse ved Klagemuren i Jerusalem en sen høstkveld for noen år siden, og stå ved siden av hundrevis av ortodokse jøder med sine bønnesjal og be bønner ut fra en siddur som jeg hadde lånt for anledningen. Er man velkjent med å be bønnene fra Salmenes Bok, så er det ikke så veldig forskjellig fra det å be bønner fra en siddur. Jeg skulle ønske at en slik siddur kunne ha blitt oversatt til norsk, for jeg tror ikke noe slikt forefinnes. Mine utgaver er på hebraisk og engelsk.


En siddur inneholder en samling med daglige bønner. Den eldste og mest kjente av disse er det vi kjenner som Shema Yisrael, den jødiske trosbekjennelsen: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." (5.Mos 6,4) og den prestlige, eller det vi kaller den aronittiske velsignelsen, fra 4.Mos 6,24-26: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" Det finnes også et sett med 18 velsignelser, som er kalt Shemoneh Esreh eller Amidah. Amidah betyr "stående bønn", og tilskrives det som kalles Den store forsamlingen, fra Esras tid.


Navnet Shemoneh Esreh, som bokstavelig betyr "atten" er en historisk anakronisme, siden det i dag er snakk om 19 velsignelser. Det var ved slutten av perioden for Det andre tempel, at disse 18 ukentlige bønnene ble standardisert, selv om den endelige formuleringen ikke var foretatt.


Ifølge Talmud ble en versjon av Amidah utformet i forbindelse med en rabbinsk konsil i Yavne, rett eter ødeleggelsen av Templet i Jerusalem, under ledelse av rabbiner Gamaliel II og hans kollegaer. Men fremdeles var ikke dette en endelig utgave. Det skjer ikke før enn under Middelalderen at den jødiske bønneboken får sin endelige form, og de bønnebøker som er trykket siden har denne formen.


Lesninger fra Torah (de fem Mosebøkene) og Neviìm (profetene) danner deler av bønneboken, så kommer ulike bønner tilrettelagt for de ulike tidene, dagene, ukene, festene, sabbaten. Dette er slitesterke bønner, bedt av jøder gjennom ulike livsfaser og tider, og vi har opplagt mye å lære av bønneboken. Jeg har selv brukt ulike kirkelige bønnebøker, og bruker daglig min Tidebønnsbok som inneholder salmer fra Salmenes Bok. Men jeg vil si etter å ha lest i Siddur i den siste tiden, at jeg finner bønner her, som det ikke finnes maken til noe sted, og som jeg gjerne vil ta med meg videre.