'Samkjønnede-ekteskap' på Noahs tid

Historien om Noah aktualiseres i disse dager for tusenvis av kinogjengere. Denne artikkelen handler ikke om filmen.

Den handler om Jesu ord i Matt 24 og noe jeg først i det senere er blitt klar over. Noe som står å lese i Den babylonske Talmud - som var den boken rabbinerne brukte for å tolke Skiften 1000 år før Kristus.

Dette er mer tidsaktuelt enn noen kanskje vil tro. Det griper inn i den debatten som pågår i disse dager på Kirkemøtet i Kristiansand, og i alle debatter som handler om samkjønnede 'ekteskap'.

Men la oss først gå til Jesu egne ord, slik de er gjengitt i Matt 24:

'Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av den før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer'. (v.37-39)

Janet Porter heter en kvinne som har skrevet en bok med tittelen: 'The Criminalization of Christianity'. Hun er president for Faith2Action, som blant annet arbeider for å bevare det kristne ekteskapet. Hun er også vert for et eget radioprogram, og det var i den forbindelse at hun hadde en gjest i studio:

Jeffrey Satinover, som har en master fra Princeton og en doktorgrad fra Yale og Harvard, kunne fortelle noe særdeles interessant som beskrives i Den babylonske Talmud.

Den beskriver nemlig at det er bare en tid i menneskehetens historie hvor menn giftet seg med menn og kvinner med kvinner.

Jeg ville ha gjettet på Sodoma og Gomorra, fordi 1.Mos 19 beskriver 'aggressive homoseksuelle innstilt på å voldta uskyldige reisende' (Studiebibelen Ressurs. Norsk Bibel A/S, side 35).

Men slik er det ikke. Tiden Jeffrey Satinover snakker om er tiden før Vannflommen. Kan det være disse 'ekteskapene' Jesus sikter til i sin eskatologiske tale?

En annen gjest, som har deltatt i Janet Porters radioprogram, er rabbineren Aryeh Spero, som bekrefter Jeffrey Satinovers påstand. Han påpeker at 'før Vannflommen begynte mennesker å skrive ekteskapskontrakter mellom menn, med andre ord: 'homofilt ekteskap' som er mer enn 'homoseksuell aktivitet'. Det ga et offisielt godkjenningsstempel ...'

Rabbineren snakket i radioprogrammet om Guds medlidenhet med folket før Vannflommen, i det håp at mennesker vende om. Gud viste tålmodighet i flere hundre år.

Men som vi kjenner til: 'Og Gud så jorden, og se, den var fordervet, alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden'. (1.Mos 6,12)

Noe å tenke på i disse dager!

Hva er sann gudsfrykt, del 1

Det snakkes lite om Herrens frykt i disse dager. Mest om at Gud er kjærlighet. Det er Han også, men man skal ikke lete lenge i Den Hellige Skrift, verken i Det gamle- eller Det nye testamente før man møter på begrepet "gudsfrykt". I Ord 9,10 leser vi disse kjente ordene:

"Herrens frykt er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand."

Charles Haddon Spurgeon talte om det å erfare gudsfrykt i sitt liv som selve det sentrale i en kristens erfaring. I Talmud, som er de rabbinske kommentarene til jødisk tradisjon og de hebraiske skriftene, kan vi lese følgende: "En mann som eier lærdom uten gudsfrykt er lik en mann som er blitt vist den tillit at han har nøklene til det indre rom, uten å ha nøklene til det ytre rom; hvordan skal han da komme dit?"

Hvis vi er kalt til å elske Herren vår Gud av "hele vårt hjerte, og av hele din sjel, og av all din forstand", (Matt 22,37) - og det er vi, og Han er virkelig verdig å lovprises både gjennom våre ord og gjennom våre liv, så trenger vi å se nøye på hva Guds Ord har å si om dette som har med gudsfrykten å gjøre.

Vår vandring med Herren er ikke bare et spørsmål om en intelektuell øvelse. Bibelen sier at uten gudsfrykt så er det ingen virkelig kunnskap om Gud. Det kan være at vi er vel bevandret i Guds Ord og i den kristne lære, men den som ikke har gudsfrykt, kjenner da ikke Herren som skrev Skriften.

Profeten Jeremia taler om den tre ganger hellige Gud slik:

"Det finnes ingen som Du, Herre. Du er stor, og Ditt navn er stort i makt. Hvem må ikke frykte Deg, Du folkeslagenes Konge? For blant alle de vise fra folkeslagene, og i alle deres kongeriker, er det ingen som Du." (Jer 10,6-7)

Det finnes mange kristne i dag som feilaktig mener at vi ikke lenger trenger å frykte Gud fordi de mener at gudsfrykten nærmest har opphørt i og med Jesu verk på korset. De blander sammen den frimodigheten Jesus gav de troende til å "komme fram til nådens trone" (Hebr 4,16) med den frykten som skal rettes mot Den Ene som sitter på den tronen!

Det mest vanlige begrepet som er brukt i Bibelen for det å frykte Gud er de begrepene som er relatert til det hebraiske ordet yirah. Ser vi nærmere på hvordan dette ordet er brukt i rabbinsk litteratur så brukes dette ordet om for eksempel det å frykte Guds navn (yirat HaShem), eller det å frykte himmelen (yirat shamayim) og det å frykte synd (yiarat cheit).

Det er vanskelig å oversette dette ordet til norsk, men ordet er vanligvis forstått som det å ha ærefrykt eller ærbødighet. Det finnes andre ord på hebraisk som gir uttrykk for frykt, engstelse, terror. En slik forståelse kan man ikke lede ut av ordet yirah. Det sammenlignes derimot med følelsen av å over overveldet av en realitet som er større enn en selv og større enn det som erfares i hverdagslig liv.

I Apgj 10,34-35 kan vi lese noe apostelen Peter sier: "I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham." Den bibelske frykten for Herren er altså ikke noe som er i motsetning til den frimodighet vi skal ha foran Guds trone. Vi skal komme fram for Guds trone med frimodighet, men samtidig med ærefrykt og stor ærbødighet og skjelvende for den kraft og majestet for Ham som sitter på denne tronen.

(fortsettes)

Mennesket er en skapning som ber

Jeg eier en Siddur som jeg er blitt veldig glad i. En Siddur er en jødisk bønnebok, og i min finnes det en definsjon på mennesket som jeg aldri har sett før. Men definisjonen er i grunnen så bibelsk som det er mulig å bli.

I Mishnah, et av hovedverkene i den rabbinske jødedommen, som er en del av den muntlige tradisjonen, og som også går under benevnelsen Den muntlige Torah (Loven) finnes det et ord på hebraisk: mav'eh. Dette er et synonym som brukes om mennesket. Innenfor den talmudiske tradisjonen så sier man at dette ordet kommer fra et rotord som betyr å be. Talmud, som er en samling med rabbinske diskusjoner om forståelsen av Loven, så definerer man mennesket slik:

Det er en skapning som ber.

Talmud sier videre om dette at den livgivende sjel er synonymt med bønn.

Dette synes jeg er veldig interessant. Det harmonerer veldig med Ole Hallesby som kaller bønnen for sjelens åndedrett.

I Salme 109 omtaler kong David seg selv på følgende måte:

"... men jeg er bare bønn." (v.4. Norsk Bibel 1988)

Bønn er med andre ord noe mye mer enn det å formulere ord. Ens eget liv kan omformes til bønn. Våre sukk, våre kroppslige uttrykk - f.eks den fortvilelse vi kjenner, de opprakte hender, dansen - alt dette er også bønn.

Og mennesket - ja det er skapt for bønn. Denne stadige kommunikasjonen med Gud, som også består av den aktive lyttingen etter å høre Guds stemme.