Kina hedrer den kristne OL-helten Eric Liddell

Eric Liddell er blitt nasjonalhelt i Kina. Den britiske olympiske gullmedaljevinneren hvis historie ble fortalt i filmen 'Chariots of Fire' fikk nylig sin egen statue i Weifang, sør for Tianjing, hvor Eric Liddell ble født i 1902.

Statuen ble avdekket mandag 17. august, i nærvær av blant annet datteren, Patricia Liddell, som er 80 år gammel. Avdukingen av statuen skjer i forbindelse med at det er 70 år siden han døde. Eric Liddell døde av hjernesvulst, 25. februar 1945 i Weixian i Shandong.

Hva er årsaken til at kineserne har fått en slik interesse for en kristen idrettsstjerne, født av skotske misjonærer? Sannheten er at Eric Liddell er like mye kineser som han er skotte. Han ble altså født i Tianjing i det nordøstlige Kina og tilbrakte mer enn halvparten av sitt liv der. Kineserne ser også på Liddell som en stor helt fordi han hjalp kinesere som satt i japanske konsentrasjonsleire.

Du husker sikker historien:

Sommeren 1924 ble OL arrangert i Paris. Liddell som var en djupt troende kristen, nektet å konkurrere på søndager. Dermed måtte han trekke seg fra å løpe 100-meter, hans beste øvelse. Tidsplanen var offentliggjort flere måneder tidligere, og han fattet bestemmelsen om ikke å delta i god tid før de olympiske lekene tok til. Liddell brukte tiden på å trene på 400-meter, en øvelse han tidligere hadde oppnådd gode resultater i. I finalen overrasket Liddell ved å vinne gull på ny verdensrekord, 47,6.

Etter å ha vunnet gull i Paris dro han tilbake til Kina som misjonær. Her virket han som misjonær fra 1925 til 1943. Da ble han internert av japanerne og døde i en konsentrasjonsleir i Shandong.

Foto: Fra avdukingen av statuen av Eric Liddell i Kina. Daily Mail/Facebook.

Ta tilbake annerledesdagen!

For flere år siden skrev Inge Eidsvåg, lektor ved Nansenskolen på Lillehammer, en glimrende kronikk i Aftenposten om betydningen av søndagen. Som annerledesdag. Han konkluderte med at vi må ta søndagen tilbake.

Jeg ble så begeistret for det jeg leste at jeg like så godt inviterte humanetikeren Eidsvåg til å være min gjest under vårt Søndagsåpent i Baptistkirken på Raufoss. Eidsvåg takket ja og de som kom til kirken denne søndagen fikk et møte med en varm, kunnskapsrik formidler, som vi sent vi glemme. Kronikken til Eidsvåg håper jeg Aftenposten kunne trykke om igjen. For nå er den mer aktuell enn noensinne

Erna og Siv vil ha søndagsåpne butikker, og senterlederne slår flikkflakk og roper halleluja. Det er ikke ende på hvor grådig guden Mammon er.

Jeg husker barndommens søndager: Den gode duften av en festmiddag. Middagsbordet vakkert pyntet. Gjester som kom på besøk. Turene i skogen. Tiden vi hadde. Ingen hadde det travelt. Det var tid for å høre på de andre. Hva de hadde opplevd. Hva slags tanker de hadde om tingenes tilstand. Det var tid for de gode historiene.

I dag snakkes det om tidsklemma. Om unger som er like stresset som mor og far. Som trenger faglig hjelp til hvordan man kan mestre livet. Vi løper fra det ene til den andre. Og skysser barna til kor, og korps, og fotball, og svømming, og ungdomsklubb, og spillkvelder, og konserter, og så må vi ta en smertestillende for å roe ned.

Nå får vi en dag til - til å handle, til å tilbringe tiden på kjøpesenteret, til å gjøre en hel masse.

Så blir hver dag helt lik. Alle dager er butikkene åpne. De som jobber der er slitne, de har liten tid til å høre hvordan det gikk på skolen, til hvordan ektefellen har det, til å være sammen med familien og dyrke vennskap.

Men vi får da kjøpt noe! I det minste. Vi får brukt pengene våre. Til noe mer vi ikke trenger.

Og slik raste livet av gårde.

Om Erna og Siv får det som de vil. Er det slik vi vil ha det?

Tenk om vi kunne ta søndagen tilbake!

Jeg drømmer om at kristenfolket i Norge tar søndagen tilbake!

I går fikk jeg et bønnebrev fra Shetland. Der skriver Jean Keith fra Skellister (kart og bilde) om minnene hun har fra sin barndoms søndager. Jeg har valgt å oversette deler av det hun skriver. Dette er selvsagt historie, men likevel: Tenk om vi kunne gjøre søndagen - Kristi oppstandelsesdag, til noe spesielt - igjen!

"Når jeg vokste opp var søndagen hviledag. Forberedelsene startet på lørdagen, når huset ble gjort rent, bakingen unnagjort, innkjøpene foretatt på butikken, vann hentet fra brønnen og dyrene hadde fått fòr.

Søndag morgen kunne folk sove en time lenger. Etter at vi hadde melket kyrene og gitt dem mat, tok vi på oss søndagsklærne. De hadde blitt lagt frem kvelden før. Jeg likte å besøke naboen vår, Eliza, som var blind og vanfør. Mannen hennes og de to sønnene de hadde skiftet på meg å lese i Bibelen for henne. Jeg likte å dra stolen inntil peisen som brant med en nydelig ild, på en krok over ilden hang kjelen med teavannet. Å, som jeg skulle ønske at jeg kunne ha startet på skolen så jeg kunne lære å lese og ta min del av lesningen!

På kvelden dro vi til kapellet. Folk kom fra alle retninger til fots - det var ikke mange bilene den gangen. Kvinnene bar vakre hatter på hodene (1.Kor 11,5). Når vi nådde døra inn til kapellet kunne vi høre noen spille på orgelet. Sangen var så nydelig. Noen sendte alltid rundt en pose med sukkertøy. Barna elsket å slippe myntene ned i kollektkurven med trehåndtak. Etterpå dro vi hjem på tea. Da var klokka blitt åtte. Så skrev vi brev til de som var ute på sjøen. Når vi var ferdige med dette var det kveldsbønn og så gikk vi til ro for natten."

Sabbat eller søndag

Spørsmålet om sabbat eller søndag har fulgt den kristne kirkes historie fra begynnelsen. I vår tid dukker det opp grupper som ikke lenger kaller seg kristne, men "messianske", som hevder at vi skal feire sabbat og ikke søndag. Disse "messianske" gruppene er ikke jøder av fødsel, men nordmenn. Fruktene vi ser av disse gruppene er at de splitter menigheter, og familier. I den senere tid har jeg samtalt med flere av dem om sabbaten skal feires, eller Kristi oppstandelsesdag. Det er tydelig at den tidlige kirken feiret Kristi oppstandelsesdag. Her følger dokumentasjon for dette:

• • 1. Apostlenes gjerninger 20,6-7
    "Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter høytiden med usyr...et brød. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag."
    
    2. Fra Didache eller De 12 apostlers lære. Det mest kjente skriftet i den tidllige kirkens historie ved siden av De kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel. Benyttet av flere av kirkefedrene som Klemens av Aleksandria (ca 200) og Athanasius (ca 367):
    
    "På Herrens søndag skal dere komme sammen og bryte brødet og holde takkebønn." (Did 14,1)
    
    3. Bare 30 år etter at apostelen Johannes er død skriver en mann ved navn Barnabas et brev. Etter først å ha fremholdt at de ikke lenger feirer sabbat, skriver han: "Vi holder den åttende dag med glede, den dag på hvilken Kristus stod opp fra de døde.." Dette er skrevet senest år 126, altså lenge før keiser Konstantin.
    
    4. Ignatius, var en disippel av apostelen Johannes. Omkring år 70, altså bare noen få år etter at Paulus har lidd martyrdøden, får menigheten i Antiokia en ny menighetsleder. Det er denne Ignatius. Han er den viktigste skikkelsen i den gruppen som vi kaller "de apostoliske fedre" - urkirkens mest betydelige og innflytelsesrike åndelige ledere og forfattere i generasjonen etter apostlene. De hadde selv vært disipler av apostlene eller deres fortrolige, og stod dermed i umiddelbar forbindelse med det urkristne miljøet.
    
    Ignatius skriver: "Vi hellgholder den åttende dag med glede, den dag på hvilken Kristus stod opp fra de døde."
    
    5. Tertulllian, en betydningsfull leder i den tidlige kirkens historie, levet ca år 200. Han skriver:
    
    "Søndagen er for oss en gledens dag. Fri for all engstelig forstyrrelse og plikt holder vi Herrens oppstandelsesdag. Vi legger til side vår verdslige gjerning for ikke å gi djevelen rom."
    
    6. Justin Martyr (ca år 140), også en betydningsfull leder i urkirken, skriver:
    
    "På den dag vi kaller søndag, kommer vi alle - uansett om vi bor i byen eller på landet - sammen på ett sted. Da leser vi de profetiske skrifer og apostlenes opptegnelser. Vi samles i fellesskap da, fordi det er den første dag, og fordi at Kristus på den dag stod opp fra de døde. Vi er omskårne fra synd og villfarelse ved vår Herre Jesus Kristus som stod opp igjen fra de døde den første dag i uken. Og derfor ble denne dag den første og fremste av alle dager.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 5

Sabbaten kaller oss til hvile, søndagen til fest, er det en som har sagt. Og jeg tror han har helt rett. Den kristne kirke begynte tidlig å feire Kristi oppstandelsesdag som sin store festdag. Men det er feil å si at den overtok for jødenes sabbatsfeiring. Og det er heller ikke riktig å si at søndagen som hviledag ble innført av keiser Konstantin. Kirken hadde tatt i bruk søndagen lenge før. Men la oss nå først se på hvordan Guds 4 bud lyder:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid..." (2.Mos 20,8-10a)

Det hebraiske verbet shabat betyr opphøre med arbeid, hvile. Substantivet sabbat betyr hviledag.

Gud innstifter hviledagen allerede i skapelsen. "Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort og hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den..." (1.Mos 2,2-3a) Legg merke til hva Guds ord sier: "Gud VELSIGNET den sjuende dagen og HELLIGET den." Den er med andre ord en helt spesiell dag. Gud hvilte fra sin gjerning denne dagen, og kaller mennesket til hvile. Gud gav loven om sabbatshvilen for å lære sitt folk at de skulle forvalgte tiden. Og det er vel ingen som helst tvil om at vi trenger en slik "annerledesdag". Det innser også ikke-kristne. Den fremstående humanisten Inge Eidsvåg ved Nansenskolen skrev for en del år siden en artikkel, jeg tror det var i Aftenposten, hvor tittelen lød: "Gi oss søndagen tilbake!" Eidsvåg poengterte at vi trengte en dag hvor vi kunne la den motoriserte gressklipperen stå, hvor vi hadde tid for hverandre, til å spise den gode søndagsmiddagen vi husker fra vår barndom, og hvor vi kunne gå de gode gammeldagse søndagsturene. I dag er alle ukenes dager like for folk flest. Slik var det ikke ment fra skapelsen av. Mennesket er ikke skapt for å arbeide sju dager i uken.Vi trenger en annerledesdag. Og en dag i uken er velsignet og helliget. Av Gud selv. Jeg tror at en av årsakene til at jødene har overlevd som folk er at de har tatt sabbaten på alvor.

Siden Jesus oppsto på den første dag i uken (se Matt 28,1-6;Mark 16,1-6;Luk 24,1-6) begynte disiplene å komme sammen den første dag i uken. De begynte også å snakke om "den åttende dagen". Dette hadde den tidlige kirken hentet fra den jødiske tradisjonen. I Enokslitteraturen, som trolig er forfattet på 100-tallet f.Kr finnes det et utsagn: "Jeg har også skapt den åttende dagen, forat den åttende skulle være den første.... en tid uten år, måneder, uker, dager og timer." (2. Enoksbok) Gud skapte verden på seks dager, den sjuende gjør Han til sin og menneskenes hviledag. Men bortenfor skapelsens sju dager venter dagen uten morgen og uten aften: den åttende i Guds skaperverk.

For å forstå dette må vi huske at Den Hellige Ånd kom over disiplene på pinsedag, som var den sjuende dag i uken. Ordet "pinse" betyr "femtiende". Denne dagen blir i 3.Mos 23,26 kalt "dagen etter den sjuende dagen", altså den åttende i overført betydning.

Men når de første kristne gjør søndagen til gudstjenestedag, så er ikke det en erstatning for sabbaten. Søndagen er ikke slik det feilaktig blir fremstilt: "de kristnes motstykke til sabbaten." Søndagen er noe utover og bortenfor den. En god venn av meg kaller den for "Sønnens dag", og det synes jeg i grunnen er en god beskrivelse av dens innhold. Den er oppstandelsesdagen, festdagen.

Skal så kristne feire sabbat og søndag? Det stridsspørsmålet er ikke nytt. Den meget anerkjente bibelgranskeren Thoralf Gilbrant, som ikke akkurat kan beskyldes for å være noen antisemitt eller liberaler, skriver om dette i Norsk Studiebibel følgende: "Johannes var i Ånden på Herrens dag (Åp 1,10) Vitnesbyrdet fra kirkefedrene i alle fall så langt tilbake som ca år 125 bekrefter at Herrens dag er søndagen. (Apgj 20,7) I urmenigheene ser vi at judaistiske agitatorer som arbeidet for å påtvinge de hedningekristne jødedommens riter, så som omskjærelse (Apgj 15,1) og jødiske spiseskikker (Kol2,221flg) også har agitert for sabbatsfeiring (Kol 2,16;Gal 4,10;Rom 14,5flg), så vel som overholdelse av den jødiske festkalender, og enkelte av de troende har latt seg påvirke. Paulus stiller den enkelte fritt i dette spørsmålet (Rom 14,5 flg) Han anser altså ikke den nytestamentlige troende forpliktet på sabbatsbudet. Men likeså lempelig som han er overfor svake medkristne med en skrøpelig samvittighet, like ubønnhørlig streng og avvisende er han overfor sabbatsholdere som vil frata de troende deres evangliske frihet. (Kol 2,26 flg;Gal 4,10 flg, 5,12. Sabbaten var bare et skyggebilde av den eskatologiske sabbatshvil som Guds folk erkalt til å få del i. (Kol 2,26;Hebr 4,9;Hebr 3,18flg; Hebr 4,9flg;Hebr 10,1flg og Åp 14,13) (Norsk Studiebibel. Bibelforlaget 1998, side 1767)

Dagens bloggbilde viser sognekirken på Iona. Fra Iona kommer noen av våre keltisk kristne norske røtter.