For flere år siden skrev Inge Eidsvåg, lektor ved Nansenskolen på Lillehammer, en glimrende kronikk i Aftenposten om betydningen av søndagen. Som annerledesdag. Han konkluderte med at vi må ta søndagen tilbake.
Jeg ble så begeistret for det jeg leste at jeg like så godt inviterte humanetikeren Eidsvåg til å være min gjest under vårt
Søndagsåpent i Baptistkirken på Raufoss. Eidsvåg takket ja og de som kom til kirken denne søndagen fikk et møte med en varm, kunnskapsrik formidler, som vi sent vi glemme. Kronikken til Eidsvåg håper jeg Aftenposten kunne trykke om igjen. For nå er den mer aktuell enn noensinne
Erna og Siv vil ha søndagsåpne butikker, og senterlederne slår flikkflakk og roper halleluja. Det er ikke ende på hvor grådig guden Mammon er.
Jeg husker barndommens søndager: Den gode duften av en festmiddag. Middagsbordet vakkert pyntet. Gjester som kom på besøk. Turene i skogen. Tiden vi hadde. Ingen hadde det travelt. Det var tid for å høre på de andre. Hva de hadde opplevd. Hva slags tanker de hadde om tingenes tilstand. Det var tid for de gode historiene.
I dag snakkes det om tidsklemma. Om unger som er like stresset som mor og far. Som trenger faglig hjelp til hvordan man kan mestre livet. Vi løper fra det ene til den andre. Og skysser barna til kor, og korps, og fotball, og svømming, og ungdomsklubb, og spillkvelder, og konserter, og så må vi ta en smertestillende for å roe ned.
Nå får vi en dag til - til å handle, til å tilbringe tiden på kjøpesenteret, til å gjøre en hel masse.
Så blir hver dag helt lik. Alle dager er butikkene åpne. De som jobber der er slitne, de har liten tid til å høre hvordan det gikk på skolen, til hvordan ektefellen har det, til å være sammen med familien og dyrke vennskap.
Men vi får da kjøpt noe! I det minste. Vi får brukt pengene våre. Til noe mer vi ikke trenger.
Og slik raste livet av gårde.
Om Erna og Siv får det som de vil. Er det slik vi vil ha det?
