Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

Tilgjengelighetstyranniet

I dag opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd før. Jeg kom litt sent til en økumenisk gudstjeneste og satte meg derfor bakerst i kirken. Etter en stund kommer en ung mann og setter seg et stykke fra meg, og tar frem mobiltelefonen. Mens gudstjenesten pågår sjekker han et eller annet. Slikt har jeg sett før, men så skjer det:

Presten ber om at vi reiser oss og vi skal fremsi trosbekjennelsen. Jeg kikker bort på mannen. Han har også reist seg, og i det han fremsier trosbekjennelsen sjekker han samtidig et eller annet på mobilen. Han bruker fingrene og skifter sider og samtidig bekjenner han troen. Har da bekjennelsen noen mening i det hele tatt?

Joda, jeg vet at Bibelen finnes på mobilen, men jeg undrer meg av og til over disse som kommer for å få del i en preken eller delta i en gudstjeneste, virkelig sjekker Bibelen - eller sjekker aviser, ser filmer eller hva de nå gjør med disse duppedingstene sine. På meg som skal holde et seminar eller holde en preken virker det ganske forstyrrende.

Jeg ønsker ikke å leve i et slikt tyranni hvor jeg er blitt en slave av hele tiden å holde meg orientert, måtte sjekke et eller annet, eller for den saks skyld være tilgjengelig. Noen kunne trenge å komme i kontakt med meg, så jeg må jo ha mobilen med meg og ha den klar så jeg kan nås! Nei, slik vil jeg ikke ha det.

For noen år siden forrettet jeg i en begravelse. I den deltok en mann som fikk telefon tre ganger, og snakket høylydt i den hver gang han gikk ut. Respektløst mot de sørgende, spør du meg.

Og jeg er blitt fortalt at det faktisk finnes en app med lyden av mennesker som snakker på en kafe, som du kan bruke, slik at det ikke skal bli så stille rundt deg.

Joda, jeg er gammeldags. Men jeg vil fortsatt nyte stillheten, være litt utilgjengelig til tider, og kunne sitte på en gudstjeneste hvor folk lytter til det som sies og delta i salmene og trosbekjennelsen med hjertet, og ikke bare med leppene. Og jeg setter pris på at folk tar med seg Bibelen sin, ikke mobilen eller nettbrettet neste gang de deltar på et seminar med meg - om det da ikke er for virkelig å sjekke Bibelen og gjøre notater.

Ærlig, sårbart levd liv i dansen for Guds ansikt

En god venn av meg - pastor Pål Kristian Helmersen - delte en velsignelse med meg rett før jeg skulle legge meg i går kveld. Den er skrevet av Brennnan Manning, en mann vi begge setter stor pris på. Velsignelsen lyder slik i min oversettelse:

"Måtte du bli frustrert over dine forventninger, måtte alle dine planer bli forpurret, måtte alle dine ønsker visne til ingenting, slik at du opplever et barns avmakt og fattigdom og kan synge og danse i Guds kjærlighet, en kjærlighet som er Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds."

Livene våre kan ofte bli kompliserte. Så innviklede at vi mister barnet i oss. Barnet som leker for Guds ansikt. Selv det gode kan bli det aller bestes fiende.

Og det er mye ugjennomsiktighet i våre fellesskap, som det er det i våre egne liv. Mange ting som forhindrer Ånden til å leve fritt. Men jeg vet også at Jesus kom for å helbrede og tilgi oss.

I en tid som vår trenger vi mennesker som våger å la seg elske av Gud midt i deres skrøpelighet og sårbarhet, og som viser denne sårbarheten i eget levd liv.

Jeg ber om at jeg i min kroppslige svakhet, som jeg kjenner veldig på i disse dager, med opplevelser av store begrensninger og mislykkethet i å lykkes med det jeg har satt meg fore, får bli som et barn som kan synge og danse favnet av Guds kjærlighet. Jeg ber om å få leve hver dag i gjensidig kjærlighet og aksept, slik at jeg kan møte de mest sårbare, med den raushet jeg selv har fått i møte med den jeg vet elsker meg.

Jeg vil gjerne få gjenta noe jeg skrev i 2013 som handler om den livsregel som medlemmene av Northumbria Community lever etter, og som setter ord på det jeg selv ønsker å leve etter i mine hverdager:

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

Tilgjengelighet og sårbarhet

En gammel pinsevenn - han ble over 90 - som ble min åndelige far i skjellsettende år av mitt liv - hadde stor sans for Maria, Jesu mor. Han vendte stadig tilbake til henne fordi han mente hun hadde viktige ting å lære ham om det å leve et overgitt liv til Gud.

Det var særlig dette ordet som ble avgjørende for Ole Petter, og som er blitt så viktig for meg:

"Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Luk 1,38)

I den livsregel som jeg ønsker å følge for mitt eget liv finnes det nå to ord, som begge har relevans til Maria:

Tilgjengelighet. Sårbarhet. Og jeg føyer til: for Gud og mennesker.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og mennesker.

Profeten Jesaja sa det slik etter sitt møte med den tre ganger hellige Gud: "Se, her er jeg, send meg!" (Jes 6,8)

Først og fremst er vi kalt til å være tilgjengelig for Gud i vårt lønnkammer, slik at vårt hjerte kan vendes mot Hans ansikt. Og fra denne knelende posisjonen, ber vi om å være tilgjengelige for andre, være gjestfrie, for i det vi ønsker andre velkommen, ønsker vi Kristus selv velkommen! Jeg stiller meg også tilgjengelig for å be for dem, og være tilgjengelig for Helligåndens ledelse - slik Maria var. "Det skje meg etter ditt ord!"

Å våge å være transparent, åpen, ærlig, sann og sårbar. Slik Maria var.

Det er bare sant og ekte liv som vitner om Gud. Når vi stiller oss over andre mennesker, blir vi uspiselige. Det er bare når vi går ved siden av og våger å vise vår egen sårbarhet at vi vinner andres hjerter.