En av mine bønneveiledere

Det bønnens liv jeg har levd og lever de sise 25-30 årene skyldes mye denne kvinnen: Teresa av Avila. I en tid hvor jeg slet med å få bønnelivet til å fungere, og hvor jeg var sliten av alle ordene, kom hennes definisjon meg til uvurderlig hjelp: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte å lenge med Ham som vi vet elsker oss." Det er også Teresa som har sagt dette: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." I dag er det minnedagen for Teresa av Avila, en person jeg minnes med glede og takknemlighet.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

Bønnens noviser

"Om vi trot at vi noen gang skal nå frem til opplevelsen av å være 'en god beder', kan vi være ganske sikker på at dette snart vil følges av følelsen av å ha tatt tre steg tilbake.

På bønnens vei er man hele tiden en nybegynner, og å se seg selv slik befrir oss fra unødvendig frustrasjon. I sine kommentarer til Høysangen konstaterer Gregorios av Nyssa at bruden, hvor mye hun enn har modnet på kjærlighetens vei, 'alltid gir inntrykk av nettopp å ha begynt sin reise'.

En god streben skal ikke foraktes, men kan når det gjelder bønn få motsatt virkning om vi forestiller oss at vi skal nå høyere, lengre, djupere. Den kontemplative øvelsen har sitt utgansgpunkt i at hele vårt liv er skjult med Kristus hos Gud. Allerede før vi begynner å be er vi innesluttet i Jesu bønn til Faderen. Lengre enn det går det ikke ann å nå."

- Peter Halldorf i Fastebloggen, 28. september 2018. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Anthony Bloom - den bedende erkebiskopen

Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Anthony Bloom, eller bederen av Sourozh (bildet). Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: ¨School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv. I dag er det hans minnedag. Anthony Bloom døde 4. august 2003.

Det er kanskje hans bønne-veiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:

"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."

Det andre jeg merket meg var dette:

"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."

Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Bønnenes innerste vesen

"Nesten alltid når vi snakker om bønn, tenker vi på noe vi gjør...Vår kristne visdom forsikrer oss at bønn vesentlig er hva Gud gjør, hvordan Gud henvender seg til oss, ser på oss. Det er ikke først og fremst noe vi gjør for Gud, noe vi gir til Gud, men hva Gud gjør for oss. Og hva Gud gjør for oss, er å gi oss sitt guddommelige Jeg i kjærlighet.

Enhver tale om bønn, hvis vi skal stå i sannhetens klare og rene atmosfære, må begynne med å reflektere i fast tro over hva Jesus viser oss om Gud. La oss gå rett til sakens kjerne. Hva er selve det sentrale budskap i Jesu åpenbaring? Uten tvil er det Guds betingelsesløse kjærlighet til oss, til hver av oss: Gud , det uutsigelige og ufattelige Mysterium, all virkelighets Virkelighet, alt livs Liv. Og dette betyr at guddommelig Kjærlighet ønsker å kommunisere sitt Hellige Jeg til oss. Intet mindre! Dette er Guds ugjenkallelige vilje og hensikt; grunnen til at alt som er er og hvorfor hver av oss eksisterer. Vi er her for å motta denne uutsigelige, alt omdannende og alt velsignende Kjærlighet. Godt informerte kristne vet dette teoretisk, men dessverre er det få som virkelig forstår det. Og her må jeg minne om noe viktig: "Virkelig" å forstå det, innebærer ikke å føle for det. Virkelig å vite betyr å leve ut denne kunnskapen, og ha den som grunnlag for livet. Det betyr at vår måte å se tingene på, våre holdninger og handlinger, springer ut fra denne kunnskapen."

- Ruth Burrows, (bildet) karmelittnonne, i boken: Bønnenes innerste vesen. Efrem forlag 2009, side 9-10.