Brev fra ørkenen, del 2

En av hovedbidragsyterne til å få Carlo Carrettos bok utgitt var Robert Ellsberg. Han poengterer at Carrettos egen asketiske vei var en gledesfylt spiritualitet. Carretto skriver om sin egen ørkenerfaring: 'Du vil bli dømt ut fra din egen evne til å elske,' og legger til at 'ørkenen insisterer på at det forholder seg slik.'

Det var i ørkenens stillhet at Carretto til fulle møtte den Gud som elsker. Men det var ikke enkelt for ham, slik det heller ikke er for oss i dag. Å være stille kommer ikke av seg selv.

'Ingen bønn er så vanskelig som den stille bønnen... All ens egen styrke gjør opprør mot den.'

For mange av oss, spesielt i den sosiale-mediaens tid, er det vanskelig å sitte stille! Til tider synes det helt umulig, men som Carretto skriver: Jesus er umulighetenes Gud.

Så hvordan skal vi kunne anvende dette i dag? For å snakke for meg selv, venner, lik mange av dere, føler også jeg 'karantenen'. Med andre ord er jeg utålmodig. Hiet mitt føles mer ut som en fengselscelle enn et ly for et menneske. Noen ganger føler jeg et behov for å komme meg ut av huset for å rusle meg en tur, men det er ikke akkurat den beste ideen for en som lever i New York City disse dager.

Nok en gang summerer Ellsberg opp Carrettos appell ganske så flott:

'Essensielt, viser Carretto at det er mulig å leve et kontemplativt liv midt i verden - ørkenen er, etter alt, virkelig alle steder. Evangeliets sentrum, trodde han, er å gjøre oss selv til en kjærlighetens oase uansett i hvilken ørken vi måtte befinne oss.'

Der, kanskje, kan vi få et direkte møte med det Carretto kaller 'en varig friskhet av Jesu kjærlighet. La oss be til den Gud for hvem alt er mulig, i disse vanskelige tider, slik at vi kan finne Ham i 'den stille susen.'

- Pat McNamara
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et brev fra ørkenen, del 1

Pascal sa ved en anledning at mesteparten av våre problemer som mennesker kommer fra vår manglende evne til å sitte stille i et rom for oss selv. Det er i hvert fall sant for mitt vedkommende. Mens jeg dvelte ved dette, kom jeg til å tenke på en bok jeg har i bokhylla mi, en av miner absolutte åndelige favoritter: Carlo Carretto's klasikker fra 1964: 'Letters from the Desert'.

I 1954. i en alder av 44, forlot Carretto (bildet), som var en høyt respektert katolsk leg-aktivist, et travelt liv i Italia til fordel for den nordafrikanske ørkenen. Der slo han seg i lag med 'Jesu lillebrødre', en liten religiøs kommunitet som baserte deres ordensliv på livet og undervisningen til Charles de Faucauld (1858-1916), en soldat og utforsker, som endte opp som eneboer. Boken inneholder, bokstavelig, brevene Carretto skrev til sine venner i hjemlandet.

Carlo fortalte at han følte et kall fra Gud, som drev ham: 'Forlat alt og kom med meg inn i ørkenen. Det er ikke dine handlinger og dine gjerninger jeg ønsker: Jeg ønsker dine bønner, din kjærlighet.' Letters from the Desert er historien om hvordan han fulgte Guds forunderlige kall, som kommer ut av troens mørke. Dette kallet, skriver han, er 'så fintfølende og diskre, at det er bare i den djupeste stillheten inne i oss at vi kan høre det.'

Han gjør det tydelig, at han ikke gjemte seg for verden. Faktum er, insisterer han, at han gjennom bønn føler seg enda mer knyttet enn noensinne til de han elsker. Han skriver: 'Man mister aldri noe tid ved å be; det finnes ikke noen bedre måte å hjelpe de vi elsker på.'

( Dette er første del av en artikkel skrevet av Pat Mcnamara. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).)