Kanskje du mener at du har det bra. Du klarer deg selv og har alt det du trenger. Da roper du ikke til Gud. Den som ikke har oppdaget sin dype nød, kan ikke virkelig be.
Noen mennesker har gjennom Guds spesielle nåde fått bevisstheten om sin egen, dype nød risset inn i sjelen. Det er mennesker som helt fra de var barn har hatt en skarp og smertefull opplevelse av tomheten i det de fleste jager etter. Mennesker som vet at de er skapt for Gud, og som dermed opplever alt annet som uvedkommende. De opplever seg selv som en avgrunn som roper etter å bli fylt av Gud.
Men noe av denne bevisstheten finner vi vel hos alle mennesker? Vi ser den kanskje tydeligst i sin egen negasjon, nemlig den følelsen av meningsløshet som er så vanlig i våre dager. Særlig ungdommene våre synes at livet virker tomt. I grunnen er dette en sunn reaksjon. Alt blir virkelig meningsløst når ikke Gud er med. Jesus er selve meningen med menneskenes liv og med verden. Uten Jesus mister alt sin mening. Man kan ikke ta lett på Gud uten samtidig å frata livet sin mening.
Men nettopp denne meningsløsheten avslører vårt dype behov for Gud. Og jo mer vi blir klar over dette behovet, jo bedre forutsetninger har vi for å kunne be. I sann bønn er mennesket forsvarsløst, trengende, fattig.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 376
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar