Velsignelsen i liturgiske bønner

Erkebiskop Justin Welby

I dag har jeg lyttet til et intervju med erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet), hvor han lsnakker om betydningen av liturgiske bønner. Det  er kanskje fremmed for en del av mine lesere.

Men det finnes flere eksempler på liturgiske bønner både i Det gamle- og Det nye testamente.  Vi finner dem beskrevet både i forbindelse med gudstjenestene i Tempelet, eller i Salmenes bok, men også i Det nye testamente. Et eksempel på en slik liturgisk bønn bedt i urkirken, er den såkalte 'Kristus-hymnen', slik apostelen Paulus gjengir den i Fil 2,5-11

Jeg kjenner igjen en god del av det erkebiskopen sier i forbindelse med liturgiske bønner, særlig bliimed hensyn til tider med sykdom og slitasje. Da er det ikke like lett å finne de rette ordene, og bønn kan bli slitsomt. Da er det godt å gjøre andres ord til sine. Bønner bedt av de hellige fra eldgamle  dager.

Selvsagt kan det bli noe monotont å be skrevne bønner, men det kan den frie bønnen også bli. Den kan ikke minst bli veldig repiterende. Når man ber sammen med en gruppe mennesker over tid, og en legger merke til hvordan de ordlegger seg, så vil man oppdage at det kommer setninger og gjentagelser som er de samme hver gang. Det er ikke noe galt med det. Men de samme personene kan ha veldig imot liturgiske bønner!

Liturgiske bønner kan være veldig befriende!

Man kan komme seg ut av et spor, ledes inn på rikere beitemarker, anspores til få fokus bort fra seg selv - bare for å nevne noe.

Og som med så mange andre ting i livet kan det være godt med både og! Både frie bønner og liturgiske bønner. I bønnens verden er det ikke enten eller.

Bønnens velsignede mangfoldighet

En kristens bønneliv er mangfoldig. Bibelen beskriver frie bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser, klagesanger, lovprisninger, liturgiske bønner brukt i tempelet, synagogen og menigheten, tidebønner, bønn i tunger, bønn i Ånden, og den forteller oss at bønner blir bedt knelende, sittende, gående og liggende, stille og noen ropes ut.

Mitt råd er derfor dette: ikke fremhev en form fremfor den andre! Den ene formen er ikke noe bedere enn den andre. Noen bønneformer kjennes mer naturlig for noen, men fremmed for andre. La oss ikke bruke det mot hverandre, men sette pris på manfoldet.

Min erfaring er at bønnelivet vårt kan endres av ulike årsaker og grunnet ulike faser vi befinner oss i.

Bønn måles ikke i antall ord vi ber, heller ikke hvor salvelsesfull stemmen vår er, hvor flinke vi er til å forme ord, om vi er høylydte eller stille.

Gud ser til hjertet.

Husk at det er mulig å forme ord med leppene våre, uten at hjertet vårt er med. Vi kan forme flotte ord, uten at hjertet er berørt: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Og glem ikke dette: Vi ber til Far, ikke for å imponere dem som eventuelt hører oss.

Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.