Om å bli båret av andres bønner

Mitt første leveår var bestemors siste. Det er blitt meg fortalt at hun gikk rundt med meg på armen og ba for meg. Så mitt førte leveår var jeg omsluttet av bestemors bønner. Hun var en beder. Jeg ble båret i bønn. Når jeg bestemte meg for å følge Jesus - i 12-13  års alderen - skjedde det på et bønnemøte. Det var nok et svar på bestemors bønner. Hun velsignet meg og talte Guds løfter ut over mitt liv.

Så har jeg vært så heldig at jeg har hatt mange mennesker som har bedt for meg, og som fremdeles ber for meg. Det er de bønnene som holder meg oppreist i min kroppslige skrøpelighet. Jeg lever på bønner!

Noen ganger kan man bli så sliten at man ikke har krefter til å be. Da er det uendelig godt å bli båret frem for Gud i bønn. Mer og mer kjenner jeg på en djup takknemlighet for at jeg er en del av Kristi kropp, og som ved hver gudstjeneste bærer frem bønner for Nådens trone. Når jeg ikke orker å be er jeg likevel bedende! Jeg er en del av en kropp som stadig ber.

Når kirken ber kan jeg derfor slutte meg til med mitt 'amen'.

Kirken bærer meg i bønn.

Det er en sterk overbevisning hos meg.

Tenk å bli båret, innesluttet, i kirkens bønner - forbønnene og påkallelsene og takksigelsene.

Være en del av noe som er mye større enn deg.

Og når du er trett av alle ordene og tankene fremsi trosbekjennelsen og legge til ditt 'amen'. Så har du bekjent det hele din tro innebærer.

Det er lov å være sliten og det flott å bli båret.