Martyrene og de døde i Herren

Vi går nå inn i en helt spesiell helg for mange av oss. Søndag er det Allehelgens dag. En gave gitt oss av kirken for å minnes våre døde. Alle de som har gått foran oss. Vi feirer deres liv og minnes dem med takknemlighet. Noen av oss oppsøker deres graver for å tenne lys, eller vi gjør det hjemme. Dette er en av årets sårbare dager. Det gleder meg at en del frikirker også begynner å markere denne dagen. Jeg kjenner til tilfeller hvor medlemmer av en frikirker har valgt å gå i en av menighetene tilhørende Den norske kirke denne dagen, fordi deres egen menighet ikke gir dem rom for å sørge over sine døde og minnes dem. Det er trist.

Noen av oss har allerede feiret Allehelgensdag. Det gjorde vi på onsdag. Årsaken er som følger: På 200-tallet fikk kirken så mange nye martyrer at det ikke lenger var plass til dem i martyr-almanakken. Selv ikke i de lokale synaxariene. Man trengte derfor en dag i året hvor man kunne minnes alle martyrene. Etter hvert omfattet denne dagen også andre trosvitner som hadde gått hjem til Herren. Så fikk man Alle sjelers dag, en dag hvor man kunne minnes alle de som var døde i Herren. Denne nye dagen, Alle sjelers dag, begynte man å feire i år 998, etter initiativ fra klosteret i Cluny i Frankrike. Den ble lagt til 2.november.

Så kom Reformasjonen og som med så mye annet ble det også endringer i markeringen av matyrene og de døde. Alle sjelers dag ble strøket, mens man beholdt Allehelgensdagen. Denne dagen har mistet noe vesentlig. Dagen er nå i de flestes bevissthet en dag hvor man minnes alle døde. Martyrene blir glemt. I hvert fall i evangeliske frikirker. Men vi har også våre martyrer. De må ikke glemmes.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en jordisk menighet, og det finnes en menighet hjemme i himmelen hos Gud. I en av lesetekstene for denne søndagen får vi se et lite glimt inn i den himmelske virkeligheten, hvor vi ser de himmelske hærskarene og martyrene. Den jordiske- og den himmelske forsamlingen er ikke to forskjellige ting. Bibelen understreker at vi er en kropp. Vi hører sammen. Noen har gått foran. De er hjemme hos Gud. En dag skal vi forenes. Den dagen har også fått sitt navn: Lammets bryllupsmåltid.

Den himmelske forsamlingen venter på den dagen da menigheten er fulltallig.