Jeg har gleden av å tilbringe tid på Mamre. Med meg i bønnekoia har jeg en samling brev av staretsen Paisios (1924-1994), som bodde på Athos-fjellet. Jeg planlegger en serie artikler med utgangspunkt i disse brevene, som vil bli publisert etter hvert. I dag vil jeg bare stanse med noen innledende bemerkninger rundt dette med å trekke seg tilbake fra det pulserende hverdagslivet, for å være alene med Gud.
Det finnes nemlig de som høylydt kritiserer dette, og advarer mot det de kaller for innadvendt "religiøsitet" som de påstår ikke bærer frukt. De sier at Herren har aldri kalt noen ut i ørkenen, men vårt kall er å være midt i verden med evangeliet.
Jeg ser ikke helt motsetningen! For det første er det opplagt at Herren har kalt mennesker avsides, både for kortere perioder og som et livslangt kall. Det finner vi både bibelske eksempler på, og eksempler fra kirkens historie. Ray Simpsom skriver i sin bok "Keltiske veimerker" følgende: "Så snart keiser Konstantin har gjort kristendommen til offisiell religion, glir kirken inn i umoral og tilbakegang. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen og blir forbilder for et hellig liv." For det andre er det et faktum at de som har trukket seg tilbake, på mange måter har fungert som magneter. Gjennom sitt levde liv har de vært tydelige eksempler på et radikalt liv i Jesu etterfølgelse, og dette har trukket mange mennesker til dem. Til eneboerstedene har mennesker valfartet. Noen ganger i tusentalls. Så det stemmer dårlig at de som har trukket seg tilbake ikke har fungert som lys i en mørk verden. Kanskje har nettopp de lyst mer enn mange andre!
Fader Paisios advarer i sine brev mot det han kaller for "åndelig turisme". Jeg synes i grunnen det er et veldig beskrivende og veldig godt uttrykk! Med dette uttrykket mener Paisos de som kommer for å få åndelige råd, men de gjør ikke noe med de rådene de får, det blir ikke implementert i deres liv, det blir ikke en del av dem selv.
Jakob advarer mot det samme, når han skriver: "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut." (Jak 1,22-23)
Det er her Paisios og andre som ligner ham, har mye å lære oss.
De dro seg tilbake, for å la ordet bli kjød, bli en del av dem selv. Dermed blir de også troverdige mennesker. De taler ikke bare med munnen, men lever det de taler med sitt eget liv.
"Bønn", sier Paisios, "er vår hovedoppgave. En munk må vite at det området han skal bevege seg i er ikke sosialt arbeid eller noen annen aktivitet, men hans celle ... det er her han kjemper daglig for å bli Guds venn og bringe hele verden nær Ham. For jo mer en munk blir helliggjort og blir en Guds venn, desto bedre kan han komme nær til og hjelpe verden."
Jeg håper du vil følge med på serien om fader Paisios. Av ham har jeg lært mye.
Jeg har skrevet om en av de mest kjente asketene på Athos i moderne tid, Elder Paisios (bildet), en gang tidligere her på bloggen. Og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen.
