Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nævær, del 1

Jeg skulle ha gitt mye for å få oppleve det som den greske munken Porphyrios (1906-1991), som her er avbildet, fikk oppleve på Athos. En dag fikk han møte en gammel russisk munk som ble kalt Gamle Dimas. Tidlig en morgen som Porphyrios, som da var en riktig ung mann, satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Gamle Dimas inn. Gutten fikk da se Gamle Dimas komme i en henrykkelse. Gamle Dimas strålte av lys. Da begynte Porphyrios å gråte. Han ble så beveget av det han så.

Porphyrios har beskrevet dette møtet selv, her i min oversettelse:

"En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så Gamle Dimas foreta kroppbøyninger og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, nær han utførte sine kroppshevninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre, hvordan det gikk til:

En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp til Katholikon, til Treenighetskirken, for å delta i gudstjenesten. Kallet til bønn - Simantron - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex, ved foten av en trapp for å be. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp og inn kom en høy, eldre munk. Det var Gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor å utføre mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig og samtidig gjentok han hele tiden: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg...

Etter kort tid kom han i en henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse. Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som et kors, likesom Moses ved Rødehavet. Hva var det, som skjedde? Han sto badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Øyeblikkelig ble hans bønn kommunisert til meg. I et nu var jeg inne i den atmosfære, som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille selv. Hvordan kan jeg beskrive dette for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåde, denne hellige mannen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til seg.

Slik galt Gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt, hva jeg sier. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var en guddommelig inngripen.

fortsettes. 

Kristus er alt

Jeg leser fortsatt Porphyrios av Athos (bildet) med stor interesse. Her følger noe jeg har oversatt som han har skrevet, og som har velsignet meg slik:

'Vi skulle se Kristus på denne måten: Han er vår venn, vår bror; Han er alt det som er godt, og vakkert. Han er alt. Likevel, Han er fremdeles en venn, og Han roper det ut: 'Dere er mine venner, forstår dere det? Vi er brødre. Jeg holder ikke helvete i mine hender. Jeg truer dere ikke. Jeg elsker dere. Jeg vil at dere skal glede dere over livet sammen med meg'. 

Kristus er alt. Han er glede; Han er liv, Han er lys. Han er det sanne lys som gjør at mennesket fylles med glede, gjør at han kan sveve av lykke; gjør at han ser alt; alle, gjør at man føler for alle, og ønsker at alle skal være med Ham, være med Kristus. Elsk Kristus, og sett ikke noe foran Ham. Kristus er alt. Han er livets kilde; vår egentlige lengsel, Han er alt. Alt som er vakkert finnes i Kristus. 

Den som tilhører Kristus, må elske Kristus, og når han elsker Kristus, så er han befridd fra djevelen, fra helvete og fra døden'.

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 4

Her følger fjerde del i serien om gamle Dimas fra Athos:

Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg eller alltid gjorde. Jeg kunne ikke tale. Jeg gikk bort til kirken, men jeg sang ikke - ingen av de klagesalmer, som jeg normalt sang. Jeg satt i min munkestol og gjentok: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg'. Jeg fortsatte i denne tilstanden, men litt roligere. Jeg ristet av bevegelse. Jeg var oppløst i tårer, som strømmet i strie strømmer fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men det er den sinnsbevegelse man erfarer når man opplever Guds nærvær. Tårene stanset opp først da natten falt på. Jeg kunne verken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært andre til stede, ville jeg ikke ha talt med ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene.

Et et sikkert! Gamle Dimas overførte bønnens og klarsynets nådegave til meg på det tidspunktet, hvor han selv satt og ba i narthex i Treenighetskirken i Kavsokalyvia. Dèt, som skjedde med meg, var noe jeg aldri hadde tenkt på, ønsket eller forventet. Mine åndelige fedre hade aldri talt til meg om disse nådegaver. Det var nå deres måte å gjøre det på. De underviste meg ikke med ord, men med deres måte å leve på. Når jeg leste beretninger om asketers og helgeners liv, kunne jeg se, hvilke gaver, Gud sjenket dem. Tro meg, jeg hadde aldri trodd, at jeg skulle motta noen karisma fra Gud. Den tanke falt meg ikke inn. Og så skjedde det, som jeg aldri hadde tenkt på, plutselig, og jeg heftet meg ikke ved det.

Om kvelden samme dag gikk jeg ut av kirken og satt på den lave muren og kikket ut over havet. Det var på den tiden, hvor mine åndelige fedre normalt kom hjem. Da jeg kikket etter, om de var der, så jeg dem plutselig dukke opp. De  gikk ned noen marmortrinn. Men det stedet lå langt ute, så jeg med normalt syn ikke var i stand til å se dem. Jeg så dem ved Guds nåde. Jeg ble fylt med entusiasme. Det var første gang, jeg opplevde dette. Jeg sprang opp og løp dem i møte. Jeg tok ryggsekkene deres.

- Hvordan kunne du vite, at vi var på vei, spurte min skriftefar.

Jeg svarte ikke. Men da vi kom tilbake til hytta, gikk jeg bort til min skriftefar, Panteleimon, og sa dempet til ham, uten at fader Ioannikos kunne høre det: 'Jeg vet ikke, hvordan jeh skal forklare deg det her, men da dere gikk på den andre siden av bakken, kunne jeg se dere gå med tunge ryggsekker på ryggen, og så løp jeg dere i møte. Bakken var liksom en glassvegg, så jeg kunne se dere på den andre siden.

- Det er iorden, sa min skriftefar, men slutt å tenk over det, og si det ikke til noen, for den onde ligger på lur.

(fortsettes)

Bildet er fra The Hermitage på Athos.

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 3

Her følger tredje del i serien om gamle Dimas fra Athos:

Klokkene ringte klokken fire. Så snart gamle Dimas hørte klokkene, gjorde han enda et par kroppsbøyninger og opphørte med å be. Han satt på den lave steinbenken - jeg tror det var en slik langs veggen i narthex - og inn trådte Makaroudas - det var deres kjælenavn for Makarios. Han var en liten hurtig èn og talte med blid stemme. En liten engel. Han tente oljelampene og den store lysestaken så vakkert! Og han blåste lysene ut igjen så fint! Han gjorde sine kroppsbøyninger så fint, når han til høyre og venstre bad om tillatelse til å ta liturgibøkene og intonere ordene for sangene. Jeg holdt svært av ham! Han fortjente å bli elsket, for han hadde Guds nåde.

Makarios, Makaroudas, kom altså inn i kirken. Gamle Dimas fulgte etter ham, åpnet døren og gikk inn. Han stod og gjorde seg klar i sin munkestol og tenkte vel, at ingen så ham. Jeg gikk også inn, skjult i skyggen av trappen listet jeg meg forsiktig inn. Jeg gikk bort og kysset Treenighetsikonet og gikk bort og stilte meg ved den ene siden. Da nattverdordene 'Med ærefrykt for Gud ...' mottok mange av fedrene nattverden. Det gjorde jeg også og utførte en kroppsbøyning. Fra det øyeblikket hvor jeg mottok nattverden, ble jeg overveldet av en intens glede og fylt av entusiasme.

Etter gudstjenesten gikk jeg alene ut i skogen, fylt av glede og jubel. Grepet av Gud! Mens jeg gikk bortover til den ene eneboerhytten gjentok jeg stille Takkebønnen for nattverden. Jeg løp i glede gjennom skogen med utstrakte armer og ropte høyt: 'Ære være Gud i det høyeste'. Ja, mine armer ble ved å være utstrakte likesom et stykke tre, og min kropp dannet korsets form. Hvis dere hadde sett meg bakfra, hadde dere sett et kors. Mitt hode var løftet opp mot himmelen, og mitt bryst spent ut, som om jeg på vinger ville heve meg opp mot himmelen med utstrakte armer. Mitt hjerte ønsket å fly. Alt hva jeg forteller dere, er sant. Jeg har opplevd det slik. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var i denne tilstanden. Da jeg kom til meg selv, senket jeg armene og gikk videre med tårer i øynene.

(fortsettes)

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 2

Her følger andre del i serien om gamle Dimas fra Russland:

En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så gamle Dimas foreta kroppsbøyninger og var oppløst i tårer, når han ba i Kyrakon (en av kirkene på Athos). Nåden overskygget ham så fullstendig, når han utførte sine kroppsbøyninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre hvordan det gikk til.

Gamle Dimas i henrykkelse
En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp i Katholikon, til Treenighetskirken, for å ta del i gudstjenesten. Det var veldig tidlig. Kallet til bønn - Simantron (hvor en munk går rundt og slår på en trestokk for å vekke munkene, min tilføyelse) - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex ved foten av en trapp og ba. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp, og inn kom en høy, eldre munk. Det var gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor og utførte mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig, og samtidig gjentok han hele tiden: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg ...' Kort tid etter falt han i henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte kjærlighet og tilbedelse, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse.

Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som på et kors, likesom Moses ved Rødehavet, mens han frembrakte en lyd. Hva var det som skjedde? Han stod badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Plutselig ble hans bønn kommunisert til meg. Plutselig var jeg inne i den atmosfære som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille meg. Hvordan skal jeg beskrive det for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåden, som helgenen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til meg.

Slik falt gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt hva jeg skriver. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var et guddommelig inngrep. Den slags ting kan slett ikke forklares, selv om man prøver. Nei, det kan verkes forklares eller skrives ned i en bok, ei heller bli gjort begripelig. Man må være verdig til å forstå det.

(fortsettes)

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 1

I noen artikler har jeg fortalt om Porphyrios av Athos. Han forteller i sin selvbiografi om fader Dimas som han traff på den hellige øya, og det han har å fortelle om denne mannen har velsignet meg slik at jeg bare må dele det med bloggens lesere. Det forteller nemlig noe om Åndens nådegaver, bønn og Guds hellige nærvær. Her følger min oversettelse:

"I Kyriakon (som er hovedkirken i et lite kloster), hvor jeg gikk til våkegudstjenester og andre andakter, lærte jeg hellige menn å kjenne. Hvis dere hører godt etter, skal jeg fortelle dere om en skjult helgen:

Ovenfor vår eneboerhytte, svært høyt oppe, bodde det en russer, gamle Dimas, helt alene i en primitiv hule. Han var i aller høyeste grad en from mann. Men han forble praktisk talt en ukjent mann hele sitt liv. Det er ingen, som nevner hans navn eller taler om hans karismatiske gaver. Tenk bare på hva det kostet ham å forlate Russland! Hvem vet hvor lang tid hans reise varte. Han forlot alt for å komme til Kavsokalyvia, hvor han så tilbrakte hele sitt liv, og han døde ukjent. Han var ikke en egoist. Tvert imot var han en bister stridsmann. Han hadde ingen å dele sine opplevelser med og fortelle: 'I dag gjorde jeg 500 kroppsbøyninger, og slik følte jeg at det skulle være'. Han var en skjult stridsmann.

Ja, det var virkelig helt perfekt og uselvisk - uselviskhet, tilbedelse, hellighet, likefremhet, uten noen underdanighet overfor mennesker; bare Herren og tjeneren. Ikke noe annet: ingen abbed, intet 'fint gjort', intet 'hvorfor er det slik?'. Jeg så en levende helgen. Ja, en ukjent helgen, som var fattig og foraktet. Gad vite, når han døde? Hvor lang tid som ville gå, før vi fikk vite det, især hvis det var vinter? Hvem ville da gå opp til hans barske steinhule? Ingen så ham. Ofte ville den slags eneboere først bli funnet to-tre måneder etter deres død.

En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så gamle Dimas foreta kroppsbøyningene og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, når han utførte sine kroppsbøyninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden alleredem fordi jef elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet, Nå skal du få høre hvordan det hele gikk til.

(fortsettes)

Bildet er ikke av fader Dimas, men av en annen ortodoks munk.

Å sitere Guds ord skuende ut over Det egeriske hav

Jeg leser fortsatt historien om Porphyrios av Athos, og er fortsatt like fascinert! Det er så interessant å lese om den unge grekerens møte med den hellige øya, med den vakre naturen, og om hans nære Gudsrelasjon. Det er ikke vanskelig å forestille seg det han skildrer her:

'En dag sendte mine veiledere meg ut for å hente jorden til skitaen. Da jeg hadde gått et stykke av veien til Hl.Niphons kirke, og som sedvanlig gikk og gjentok ordene fra Johannesevangeliet, mens jeg lot blikket gli over det Egeriske hav, som strakte seg ut i den uendelige horisont, stanset jeg et øyeblikk ved en klippe, åndet inn duften av Timian, og så begynte jeg å si teksten høyt, henrykket av naturens storhet. Jeg strakte min hånd ut og holdt en preken. Ja, jeg forsikrer dere om at det var slik. Jeg la sekken som jeg skulle hente jord i fra meg og ble stående på klippen, strakte min hånd ut og sa med høy røst:


'Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt'. (Joh 3,19-20)


Jeg siterte hele skriftavsnittet. Og hvem henvendte jeg meg til? Til den tomme luft, til havet, til hele den vide verden. Uten tilhørere stod jeg der og preket, midt i ødemarken'.


Bildet er fra Petersklippen på Athos, hvor man kan skue ut over det vakre Egeriske hav.

En ortodoks munks åndelige hunger og lengsel etter å holde sitt sinn rent

Denne sommeren holder jeg på å lese en biografi om Porphyrios av Athos (bildet), som jeg finner både interessant og spennende. For tiden leser jeg om hans ungdomsår på munkeøya. Han arbeider som treskjærer, og jeg ble så grepet av det jeg leser om hans forhold til Bibelen, at jeg må dele det med bloggens lesere:

'På den benken, hvor jeg satt og utførte mitt treskjærerhåndverk, hadde jeg Bibelen liggende. Jeg åpnet den og leste evangeliene forfra, helt fra Matteus evangeliet: 'Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn ...' Jeg leste, arbeidet og gjentok ordene inne i mitt hode. Det gjorde jeg uttallige ganger, og jeg kan fremdeles huske dem. Det jeg ønsket var å ha de hellige ordene i mitt hode. Jeg ble aldri trett av å gjenta dem igjen og igjen. Jeg elsket de guddommelige ord; jeg kunne føle de vibrere og forstod mer og mer av deres dybde. Umettelig gjentok jeg dem hele dagen lang. Jeg ble aldri trett av dem, selv om jeg gjentok dem hver dag.


Min entusiasme var stor, og når mine åndelige fedre forlot meg om morgenen og kom igjen om kvelden, hadde jeg fri og jeg pleide å gå til den lille Hellige Georg kirken og fordjupe meg i bønn. Jeg gikk dit, og hva skjedde så! Jeg ble så fylt av henrykkelse, at jeg ikke kunne spise. Jeg ville ikke distraheres. Kan dere forstå det? Jeg gjentok Jesusbønnen, jeg sang og jeg leste. Jeg gikk dit alene. Jeg sang. Det var kjærlighetssanger til Jesus...'


Så forteller fader Porphyrios om at hans åndelige veiledere begynte å sende ham ut på ulike oppdrag. Det var mangt og mye av praktisk arbeid som måtte utføres, og der hvor Porphyrios bodde på Athos hadde de ikke muldyr, så de måtte bære alt selv. 


'Jeg pleide ikke å la tankene vandre, men gikk og lærte deler av Skriften utenat, Salmene og de poetiske lesningene. Det gjorde jeg for å holde mitt sinn rent. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle holde prekener og tale offentlig. Jeg tenkte aldri at jeg skulle forlate ødemarken. Den tanke falt meg aldri inn. Jeg trodde at jeg skulle leve her og dø her'.


Det eneste fader Porphyrios tenkte var å holde sitt sinn rent. Det er noe å tenke på!