Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nærvær, del 2

"Klokkene ringte kl.04.00. Så snart Gamle Dimas hørte klokkene, gjorde han ennå et par kroppsbøyninger og stanset opp med å be. Han satt på en lav steinbenk - jeg tror det var en slik langs veggen i narthex - og inn trådte Makaroudas - det var deres kjælenavn for Makarios. Han var liten, rask og talte med blind stemme. En liten engel. Han tente oljelampene og de store lysestakene. Det var så vakkert! Og han blåste lysene ut så fint...

Makarios kom altså inn i kirken. Gamle Dimas fulgte etter ham, åpnet døren og gikk også inn. Han st og gjorde seg klar i sin munkestol og tenkte vel at ingen så ham. Jeg gikk også inn ...

Da nattverdordene: "Med ærefrykt for Gud..." lød, mottok mange av fedrene nattverden. Det gjorde jeg også og utførte en kroppsbøyning. Fra det øyeblikk, hvor jeg mottok nattverden, ble jeg overveldet av en intens glede, og fylt av entusiasme.

Ette gudstjenesten gikk jeg alene ut i skogen, fylt av glede og jubel. Grepet av Gud! Mens jeg gikk over mot eneboerhytten gjentok jeg stille takkebønnen for nattverden. Jeg løp i glede gjennom skogen med utstrakte armer, jeg sprang av glede og ropte høyt: "Ære være Gud i det høyeste!" Ja, mine armer forble utstrakte likesom et stykke tre, og min kropp dannet korsets form. Hvis dere hadde sett meg bakfra, ville dere ha sett et kors. Mitt hode var løftet opp mot himmelen, og mitt bryst spent ut, som om jeg på vinger ville heve meg opp mot himmelen med utstrakte armer. Mitt hjerte ønsket å fly. Alt hva jeg forteller dere er sant. Jeg har opplevd det slik! Jeg vet ikke, hvor lenge jeg ble i denne tilstanden. Da jeg kom til meg selv, senket jeg armene og gikk stille videre med tårer i øynene...

Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg ellers ville ha gjort. Jeg bare gjentok ordene; "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg." Slik fortsatte det. Jeg skalv av bevegelse og var oppløst i tårer, som strømmet uhemmet fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men er den sinnsbevegelse, Guds besøkelse fremkaller.

Tårene stanset først om kvelden. Jeg kunne hverken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært en annen til stede ville jeg ikke ha talt til ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene. Et er sikkert! Gamle Dimas hadde overført bønnens og profetiens nådegave til meg på det tidspunkt, hvor han selv ba i treenighets-kirken. 

Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nævær, del 1

Jeg skulle ha gitt mye for å få oppleve det som den greske munken Porphyrios (1906-1991), som her er avbildet, fikk oppleve på Athos. En dag fikk han møte en gammel russisk munk som ble kalt Gamle Dimas. Tidlig en morgen som Porphyrios, som da var en riktig ung mann, satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Gamle Dimas inn. Gutten fikk da se Gamle Dimas komme i en henrykkelse. Gamle Dimas strålte av lys. Da begynte Porphyrios å gråte. Han ble så beveget av det han så.

Porphyrios har beskrevet dette møtet selv, her i min oversettelse:

"En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så Gamle Dimas foreta kroppbøyninger og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, nær han utførte sine kroppshevninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre, hvordan det gikk til:

En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp til Katholikon, til Treenighetskirken, for å delta i gudstjenesten. Kallet til bønn - Simantron - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex, ved foten av en trapp for å be. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp og inn kom en høy, eldre munk. Det var Gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor å utføre mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig og samtidig gjentok han hele tiden: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg...

Etter kort tid kom han i en henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse. Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som et kors, likesom Moses ved Rødehavet. Hva var det, som skjedde? Han sto badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Øyeblikkelig ble hans bønn kommunisert til meg. I et nu var jeg inne i den atmosfære, som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille selv. Hvordan kan jeg beskrive dette for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåde, denne hellige mannen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til seg.

Slik galt Gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt, hva jeg sier. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var en guddommelig inngripen.

fortsettes.