Makarios kom altså inn i kirken. Gamle Dimas fulgte etter ham, åpnet døren og gikk også inn. Han st og gjorde seg klar i sin munkestol og tenkte vel at ingen så ham. Jeg gikk også inn ...
Da nattverdordene: "Med ærefrykt for Gud..." lød, mottok mange av fedrene nattverden. Det gjorde jeg også og utførte en kroppsbøyning. Fra det øyeblikk, hvor jeg mottok nattverden, ble jeg overveldet av en intens glede, og fylt av entusiasme.
Ette gudstjenesten gikk jeg alene ut i skogen, fylt av glede og jubel. Grepet av Gud! Mens jeg gikk over mot eneboerhytten gjentok jeg stille takkebønnen for nattverden. Jeg løp i glede gjennom skogen med utstrakte armer, jeg sprang av glede og ropte høyt: "Ære være Gud i det høyeste!" Ja, mine armer forble utstrakte likesom et stykke tre, og min kropp dannet korsets form. Hvis dere hadde sett meg bakfra, ville dere ha sett et kors. Mitt hode var løftet opp mot himmelen, og mitt bryst spent ut, som om jeg på vinger ville heve meg opp mot himmelen med utstrakte armer. Mitt hjerte ønsket å fly. Alt hva jeg forteller dere er sant. Jeg har opplevd det slik! Jeg vet ikke, hvor lenge jeg ble i denne tilstanden. Da jeg kom til meg selv, senket jeg armene og gikk stille videre med tårer i øynene...
Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg ellers ville ha gjort. Jeg bare gjentok ordene; "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg." Slik fortsatte det. Jeg skalv av bevegelse og var oppløst i tårer, som strømmet uhemmet fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men er den sinnsbevegelse, Guds besøkelse fremkaller.
Tårene stanset først om kvelden. Jeg kunne hverken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært en annen til stede ville jeg ikke ha talt til ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene. Et er sikkert! Gamle Dimas hadde overført bønnens og profetiens nådegave til meg på det tidspunkt, hvor han selv ba i treenighets-kirken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar