En bønn når alt kjennes dødt

Herre, treet mitt er bart, greinene tomme. De spriker opp mot det stjernestrødde himmelhvelvet. Isende vinder gjør at jeg frys. Det er kaldt å være naken på jorda.

På utsida sees ingenting.

Fargene er borte. Angen fra blomma har forduftet. Det suser ikke lenger i greinene når vinden blæs synna.

Alt er dødt.

Men jeg har lært: Gud gjør mer bak ryggen min, enn foran auga mine.

Under torva stikk røttene djupt. Sug næring fra djupe kilder. Der vannet risler så fint. Der veks det. Det er et eget liv der nede. Og om litt, når vinden har sluttet å blåse norda og tælan må gi tapt for varmen, skyt greinene nye skudd og snart veks blomma.

2.søndag i advent 2019.
Bjørn Olav Hansen (c)