Apostler idag, hvorfor ikke? del 3

I postkassen i går lå siste nr av Ropet fra Øst, som jeg var redaktør for i fire år. På førstesiden står det: "En apostel i fjellene". Inne i bladet kan man lese om Chi Dung (fingert navn) fra Vietnam, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet nye menigheter i de vietnamesiske fjellene. Jeg finner det veldig interessant at man velger å tiltale denne mannen som apostel. Det stemmer godt overens med min forståelse av at denne tjenestegaven fortsatt eksisterer i beste velgående, og at det er på tide at vi våger å bruke denne benevnelsen igjen. La oss se nærmere på hva som karakteriserer den nytestamentlige apostelen, den aposteltjenesten som er beskrevet blant annet i Efeserbrevet kapitel 4. Som jeg skrev i går skiller denne aposteltjenesten seg fra tjenesten til de 12 apostlene, som står i en særstilling.


1. Apostler er åndelige fedre
I det første århundre var det viktig for menigheten å gjenkjenne og anerkjenne de lederne som var ordinert av Herren. Det var også slik at det er viktig at de apostoliske lederne gjenkjente og støttet det arbeidet som Herren anerkjente gjennom andre tjenestegaver. Vi ser dette blant annet det som skjer i Samaria. I Apgj 8 kan vi lese om tjenesten som evangelisten Filip utførte i denne byen, hvor en vekkelse brøt løs og mange mennesker kom til tro. Når den kristne forsamlingen i Jerusalem får høre om dette sender de to apostler til Samaria, for å hjelpe Filip til å legge et solid fundament blant de troende der. Det samme skjer når hedningene blir frelst i Antiokia, da blir Barnabas sendt for å hjelpe, oppmuntre og grunnfeste dem.


Det som skjedde gjennom dette var at Kristi legeme ble bygget opp. Dette skjedde ikke bare gjennom undervisning i Guds ord, selv om det var avgjørende viktig. Men like mye gjennom det eksemplet man kunne se i apostlenes egne liv. De var levende eksempler på hvilke konsekvenser troen fikk for den som hadde Jesus som herre i sine liv.


Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om åndelige fedre:


"For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere." (1.Kor 4,15-16)


Nå var ikke mangelen på åndelige fedre karakteristisk for den første menighet. Dette er karakteristisk for vår tid også. Det finnes mange fremragende predikanter og lærere, men få fedre.


En åndelig far reproduserer sin tjeneste i andre. Han øser av sin kunnskap og sitt liv inn i andre og investerer i enkelt personer. Det er veldig få som gjør dette i dag - dessverre.


En som driver med disippeltrening, for det er det dette handler om, er ikke nødvendigvis en apostel, men en apostel driver med disippeltrening! Å være apostolisk er mer enn bare det å reprodusere ens tjeneste, det er mest av alt dette: Å se Kristus bli formet i hele kirken.


I neste artikkel skal vi se nærmere på apostelen som pioneren.


Bildet er av Andrew og Mo Shearman. Andrew har en anerkjent apostolisk tjeneste, og har hatt det i mange år.

Ny menighet i Swaziland plantet etter 2.Tim 2,2 mønsteret

En liten periode har jeg hatt muligheten til å følge med i et kirkeplantingsprosjekt i Swaziland, og 1.påskedag i år ble en ny forsamling grunnlagt. Stafettpinnen ble gitt videre til en nasjonal pastor, og det unge paret som har lagt grunnlaget for den nye forsamlingen, Lisa-Marie og Gary Black reiser hjem til USA. 1. påskedag kom Mo og Andrew Shearman, som jeg skrev om i en bloggpost i går, for å foreta innsettelsen av pastor Gift (hvilket herlig navn!). Det skjedde på det store landområdet som den nye menigheten har fått kjøpt i Nsoko. Etter innvielsen av pastor Gift, kom forsamlingen sammen for å spise og blant gjestene var det også medlemmer av den Swazilands kongelige familie, blant annet to prinser. Det var også flere av områdets høvdinger, og 600 fra selve lokalsamfunnet. Dette er den første menigheten i Afrika som plantes ut fra G42. Jeg skal senere komme med en nærmere presentasjon av hva dette misjonsarbeidet består i. Det jeg gleder meg over nå er først og fremst dette: Evangeliet har slått rot på et nytt sted. Misjonsarbeidert har vært utført av et ungt par som var villig til å bryte opp fra trygge og sikre omgivelser, og gi seg eventyret i vold. De er blitt støttet gjennom det apostoliske teamet til Andrew Shearman. Og - ikke minst dette: nok en gang har vi fått se prinsippene i 2.Tim 2,2 virker! "Og alt det som du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi til trofaste mennesker, slike som også er i stand til å undervise andre." Dette er den bibelske måten å plante en ny menighet på. Nå vil dette arbeidet bli fulgt opp blant annet av Andrew Shearman. På bildet ser vi Andrew Shearman (venstre) og Gary Black 1.påskedag.

Er du villig til å gi, gå og dø for evangeliet?

I går ble jeg skikkelig utfordret av forkynnelsen til Andrew Shearman (bildet) fra England. Shearman har en apostolisk tjeneste i flere land, hvor han driver med båre menighetsplanting og disippeltrening. Talen jeg hørte i går tok utgangspunkt i Apgj 11,19-26 og handler blant annet om noen disipler fra Kypros og Kyrène som reiser til Antiokia.

"De som nå var blitt spredt etter forfølelsen som oppsto i forbindelse med Stefanus, reiste helt til Fønika, Kypros og Antiokia. Og de forkynte ikke ordet til andre enn jøder. Men noen av dem var menn fra Kypros og Kyrène. Da de hadde kommet til Antiokia, talte de til grekerne og forkynte Herren Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til tro og vendte seg til Herren. Denne nyheten kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas av sted for å reise helt til Antiokia. Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle fortsette å vandre med Herren. For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og av tro. Og en stor folkemengde ble vunnet for Herren. Så reiste Barnabas derfra til Tarsus for å oppsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, tok han ham med seg til Antiokia. Slik skjedde det at de gjennom et helt år var sammen med menigheten og underviste et stort antall mennesker. Og det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne."

Andrew Shearman gjorde denne undervisningen så levende, da han fortalte om hva disse disiplene forlot for å komme til Antiokia.

De dro fra et malerisk landskap, med vakre strender og en fantastisk natur, fra fred og ro til en av datidens største byer, Antiokia. Man antar at det bodde 300.000 innbyggere i Antiokia den gangen. Det var veldig mye til byer å være på den tiden. En by full av synd, av uro, travelhet og avgudsdyrkelse. Mennene fra Kypros og Kyrène var villige til å forlate sin trygghet, og reise fra alt kjært og kjent til et helt annet sted. Som Abraham.

Andrew Shearman utfordret sine tilhørere på det som handler om våre verdier. Hva lever vi for? Hvem lever vi for? Hva er vi villige til å dø for? Hva har Gud kalt oss til?

Det ble en dag i ettertankens lys i går. Jeg er ennå ikke ferdig med å lytte til hele denne serien med undervisning, så jeg skal ta resten i dag. Men jeg har fått så mye å tenke på. Som Shearman sa det: Vi er ikke alle kalt tilå bryte opp og reise, men vi må alle være villige til til! Dette er den virkelig radikale utfordringen. Jeg hører ofte dette blir sagt: Vi er ikke alle kalt til å reise ut som misjonærer. Det er for så vidt sant. Sannheten er at vi alle er kalt til å vitne, og som Shearman sa det: Vi må alle være villige til å bryte opp og reise! Så radikalt er evangeliet, så radikalt er etterfølgelsen.

Jeg tror Andrew Shearman rører ved noe svært viktig. Dette: Er Jesus Herre i våre liv? Er Han det i mitt? Er jeg villig til å gjøre absolutt alt Han kaller meg til? Eller er jeg så bundet til materialismen at jeg ikke er villig tilå bryte opp om og når Han kaller meg? Som Andrew også sa: Noen er kalt til å bli igjen, for å arbeide og tjene penger, og støtte de som som drar. Hvem vil gjøre det? Leve i forsakelse for å realisere viktige misjonsoppdrag? Mennene fra Kypros og Kyrène dro til Antiokia på Guds kall for å nå nye mennesker med evangeliet. Det er det viktigste arbeid av alt vi kan gjøre.

Som sagt: Jeg fikk mye å tenke på i går!