Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 3

Bønnens hus har mange rom, skrev Edin Løvås. Det er godt å vite. Det finnes mange måter å be på. 1.Tim 2,1 beskriver noen av dem: 'Derfor formaner jeg at det først av alt blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker.'

La oss se nærmere på dette. Før vi går inn på hvert enkelt av disse ordene, merker vi oss en ting. Hvert av disse ordene omtales i flertallsform. Det er ikke tilfeldig. Dette kommer ikke frem i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

1. PÅKALLELSER

Ordet kan også oversettes: 'ydmyke begjæringer'. En bokstavelig oversettelse av ordet fra gresk er: 'det å bønnfalle noen om spesielle goder.' På engelsk brukes ordet 'supplications' og dette ordet betyr primært 'et behov'. Når vi påkaller Herrens navn, så øser vi ut våre hjerter for Guds ansikt. Det kan vi gjøre høylydt, eller som Hanna gjorde, stillferdig og inne i seg selv. Påkallelser kan være svært spontane bønner, som kommer fra hjertet vårt, som et rop. Et eksempel på dette er Rom 10,13: 'For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.'

Denne bønneformen omtales veldig tidlig i Bibelen: 'Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.' 1.Mos 4,26

Når vi leser Israelfolkets historie ser vi at ofte ble det bygget et alter, og der ved alteret påkalte de Herrens navn.

Og det finnes løfter for de som påkaller Herren:

'Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til meg, og Jeg skal høre på dere, Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte.' Jes 29,12

I Bibelsk Oppslagsbok kan vi lese dette:

'Påkalle Herrens navn er et uttrykk som en i Israel brukte for å betegne at en bekjente at en tilhørte Herren og dyrket ham som sin Gud. De kristne beskrives på flere steder i NT som mennesker som påkaller eller anroper Jesu Kristi navn. De satte altså uttrykket 'Herren Kristus' istedenfor 'Herren Gud', jfr.Apg.9,14. 21 ; 22,16; 1.Kor.1,2 etc. De viser altså Kristus den dyrkingen som tilkommer Gud. Klarere kan deres tro på Kristi guddom ikke utrykkes.' ( David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 765.

Bønnemøtet i menigheten burde være et fristed hvor det er mulig å øse ut sitt hjerte for Herren. Til å bønnfalle Ham, påkalle Hans navn. Det er jo ikke til hverndre vi ber, men til Herren. Når vi kommer sammen for å be, burde det værre god tid avsatt til å påkalle Herrens navn - uten noen agenda, bare øse ut det som ligger på ens hjerte.

Men det å påkalle Herrens bønn, har ikke med lengde å gjøre. Det kan også gjøres kort, som en pil vi sender ut, bare med bruken av ordet 'Herren' eller 'Jesus'. Det er kanskje alt vi klarer å si, fordi nøden er så stor. Men det holder. Herren kjenner alt.

forsettes

Å bære frem påkallelser, del 2

De første kristne bar frem "påkallelser" (1.Tim 2,2) Dagens bloggbilde viser en kunstners fremstilling av en samling i den tidlige kristne kirke. I forbindelse med gudstjenesten skjedde det påkallelser av Jesu navn.

Fader Lev Gilet, en ortodoks munk som for en del år siden levde i England, har sagt følgende: "Påkallelsen av Jesu navn kan settes i mange rammer. Enhver må selv finne den uttrykksmåte som passer best i hans eller hennes bønn. Men uansett hvilken formulering man anvender, må hjerte og sentrum være det hellige navnet selv, ordet Jesus. Der ligger hele påkallelsens styrke."

Når vi altså taler om å påkalle Jesu navn, mener vi en inderlig og stadig gjentagelse av selve navnet, av ordet Jesus. Med andre ord: Det hellige navnet utgjør selve bønnen.

Fader Lev Gilet, eller som han likte å kalle seg: En munk fra Østkirken, sier: "Før du begynner å uttale Jesu navn: Søk fred og indre samling og be om Den Hellige Ånds inspirasjon og ledelse. Jesu navn kan ikke for alvor trenge inn i et hjerte som ikke stadig blir fylt av Åndens rensende pust og flamme. Ånden selv vil blåse Sønnens navn inn i oss og la det lyse."

Så gir fader Gilet det råd at vi bør begynne med å uttale navnet med tilbedelse og kjærlighet. "Klamre deg fast til det. Gjenta det. Tenk ikke på at du påkaller navnet; tenk bare på Jesus selv. Si navnet hans - langsomt, mykt og stillferdig."

Den ortodokse munken mener at mange gjør den feil at de ønsker å koble påkallelsen av det hellige navnet sammen med en indre intensitet og følelse. Til dette sier han:

"Iherdige anstrengelser og jakt etter intensitet er til ingen nytte. Mens du gjentar det hellige navnet, kan du stillferdig, litt etter litt, samle dine tanker, dine følelser og din vilje rundt det. Samle hele din person rundt Jesu navn. La det gjennomtrenge din sjel slik en dråpe olje sprer seg og gjennomtrenger et tøystykke. La ikke noe i deg selv slippe unna. Overgi hele ditt jeg og lukk det inn i Jesu navn."

(fortsettes)

Å bære frem påkallelser, del 1

Fra sykesengen har jeg ikke orket å lese så mye. Det ble mest Salmer fra min lille lommebibel, og noen linjer i en bok jeg leser om bysantinsk historie. Men i smertetåka tenkte jeg mye på et ord fra 1.Tim 2,2: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker....."

Det var ordene "bære fram ... påkallelse ..," som jeg lå og mediterte på. Bønn kan være så mye, og blant annet dette: påkallelse. Jeg husket ord som: "Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg," og "hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst ..."

Hvem er det vi kaller på? Det er Herren, himmelens og jordens skaper. Han som har all makt i himmel og på jord. Når man ligger der ganske alene, både forut og etter en operasjon, er det så mange ting man tenker på. En ting er sikkert: Man føler seg liten, og verden er så stor, så stor. Men èn er større! Og om Ham leser vi: "Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,37-39) Det skaper trygghet. Legg merke til hva apostelen skriver: "i Kristus Jesus". Jeg elsker de ordene. Det er Kristus som har gjort dette mulig, derfor er det også Hans navn, navnet over alle andre navn, jeg påkaller.

Jeg gjorde det ved å gjenta Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg." Fader Lev Gilet, han som har skrevet flere bøker under pseudonymet: En munk fra Østkirken, skriver om Jesusbønnen, at den kan gjøres så enkel som bare å be navnet Jesus. Og gjenta det, og gjenta det. Det er påkallelse. I det navnet innebefattes alle Guds velsignelser, alle! Det ble til velsignelse for meg i sykesengen på Feiring. Derfor skriver jeg: All ære til Kristi navn, det underfulle.