Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 3

Det er viktig å understreke at kristen nøysomhet og enkelhet er mer enn en reaksjon på den moderne krisen. Det er også viktig å understreke det faktum at nøysomhet og enkelhet er en del av svaret på vår tids massive problemer knyttet til stress, livsstilsykdommer og verdens økende utfordringer med hensyn til fattigdom og sult. Det er ingen som helst tvil om at vårt overforbruk skjer på bekostning av millioner av mennesker - mennesker Kristus døde for, og som fortjener et like godt liv som oss!

Det moderne vesterlanske mennesket strever også med å få tid til alt det skal. Det er så mye de må. Tiden strekker ikke til, men i stedet for å stanse opp og nøye seg med mindre, jager man videre i stadig hurtigere tempo. Tingene begynner å eie oss i stedet for at vi eier tingene. 

Alt dette etterlater oss frustrerte og utmattede og etter hvert også deprimerte. 

Dessuten - og det til tross for allskens duppeditter - er livet blitt mer komplekst og komplisert. Det er stadige skjemaer som må fylles ut. Stadig flere ting man må huske på. Stadig flere ting å delta på. 

Det sies at den lengste reisen begynner med ett steg. Slik er det med nøysomheten og enkelheten også. 

Det finnes ikke et sæskilt utgangspunkt som man begynner fra, men å godt som noe annet utgangspunkt er å begynne med å skaffe seg enklere behov.  For å illustrere: Noen hevdet for en tid siden at Norge var et fattig land, fordi vi hadde for få oster!  Bare man reise til Sverige så var utvalget så mye bedre. et er sikkert riktig, men la meg da spørre: Blir vi lykkeligere over at utvalget av ost er så stort?

Både våre følelsesmessige behov etter ting og våre virkelige behov kan forenkles. Vi har behov for å kjenne forskjellen på virkelige følelsesmessige behov - som for eksempel oppmunttrende omgivelser - og hva som bare er svake tilbøyeligheter. For de fleste nødvendigheter er ikke materielle, for eksempel mening, mål og vennskap. 

Mahatma Gandhi skrev i boken: 'Non-Violent Resistance', følgende som er verd å ta med seg, hr i min oversettelse: "Sivilisasjon, i sin rette betydning, består ikke bare av mangfold, men i overlagt og frivillig innskrenkning av ønsker. Kun dette fremmer virkelig lykke og tilfredshet og øker kapasiteten til å tjene..."

Det er noe å dvele ved.

fortsettes

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 2

Nåtidig kultur er hjemsøkt av en lidenskap etter å eie. Vi lever etter livsmottoet: 'Mer er bedre'. Illusjonen er at det er definisjonen på det gode liv. Ofte aksepterer vi dette utsagnet uten å stille spørsmål. Resultatet av denne lysten etter velstand i samtidens vestlige samfunn er, ikke bare en fremmedgjøring, men en nærmest fullstendig fravær av en berørig av realitetene i det virkelige livet. Dette jaget etter å eie skaper en følelse av fragmentering. Vi føler oss anstrengte, rastløse og pusten bliir overfladisk. 

Kompleksiteten ved det å stadig måtte skynde oss, jage fremover, truer med å overvelde oss, og det syynes ikke som det finnes noen måte å komme seg unna dette rotteracet på. 

Kristen nøysomhet og enkelhet frir oss fra denne moderne formen for mani. Et bibelord som passer til vår tid, men som sjeldent løftes fram er 1.Tim 6,6: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning."

Nøysomhet bringer sunnhet og er en tilregnelighetssjekk til vår tvangsmessige ekstravaganse, og fred til vår rastløse sjel. Den tillater oss å se materielle ting for hva de er - goder til å omfavne livet med, ikke for å undertrykke livet. Når det skjer blir mennesker igjen viktige for oss, og vennskap viktigere enn eiendom. Nøysomhet og enkelhet gjør det mulig å leve et liv i integrtet, og ikke på bekostning av andre, ansikt til ansikt med den forferdelige realiteten den globale landsbyen representerer.

Kristen nøysomhet og det enkle liv er ikke et kjipt forsøk på å respondere på deet økologiske holocaust som truer med å oppsluke oss. Den er heller ikke født ut av frustrasjon over en økende teknologisk fremmedgjøring, men er djupt og solid fundamentert i både Det gamle- og Det nye testamente. Ikke minst er det personifisert gjennom det liv Jesus levde.

fortsettes

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 1

En gammel kvekerhymne har levd sitt eget liv i meg den siste tiden. Jeg kjenner ikke melodien, men ordene er så sterke og utfordrende. Her er hymnen i min oversettelse: "Det er en gave å være enkel. Det er en gave å være fri. Det er en gave å befinne seg der man burde være. Og når vi ser oss selv på en måte som er riktig, kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede." Det andre verset lyder slik: "Når virkelig enkelhet er oppnådd, kommer vi ikke til å skjemmes for å leve og vise kjærlighet. Å le og synge vil være vår glede, for gjennom latter og sang kommer vi rett fram."                                           

Vi lever i en tid her i det vestlige samfunnt som mer og mer aksepterer tomme materialistiske vurderinger som definisjon på et godt liv og innretter mer og mer våre liv på å konsumere enn på å leve et skapende liv. Fordi vi setter likhetstegn mellom levestandard og konsumentsnivå, arbeider vi hardere og hardere for å produsere stadig mer, men til tross for dette finner vi ingen ro. Vi har for mye av alt. Det er en djup fattigdom i all overfloden.

Vi har polske arbeidere i borettslaget hvor vi bor. De jobber med å rehabilitere de 52 boligene borettslaget vårt består av, og gjør en fenomenal god jobb. Når vi spør dem om noe svarer de, med smil om munnen og latter i stemmen: 'Ikke stress, vi fikser!' De har vel skjønt at er det noe vi nordmenn gjør, så er det at vi stresser. Apologeten og den kristne forfatteren C.S Lewis sa ved en anledning at: 'stress kommr ikke fra djevelen. Det er djevelen!'

Enkelhet er likevel ikke noe enkelt! Å motstå presset fra samfunnet krever stadig kamp og disiplin. Men på den andre siden: koble av! Du kan likevel ikke fremtvinge enkelhet. Prøv ikke å være noe du ikke er. Enkelheten er en gave. En gave fra Gud, som vi må ta imot som vi gjør med alle andre gaver.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 44

Det er mye å glede seg over! Livet byr på mange goder, og gode overraskelser. Om vi har øyne å se med. For livet kan bli veldig alvorlig, altfor alvorlig. Mens jeg leser disse ordene fra Fil 4,8-9: "Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det. Og alt dere har hørt og tatt imor, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.", kommer jeg til å tenke på noe den tidligere dominikanermunken Haavar Simon Nilsen sa til Vårt Land nylig. 

Haavar Simon Nilsen sier i dette oppsiktsvekkende intervjuet med Vårt Land hvor han forteller hvorfor han bryter opp fra et liv som katolsk munk (men ikke fra troen), at kristendommen har noe livsfornektende ved seg, noe som også er flettet inn i kulturen, og som han drømmer om å røske opp i: 

"Jeg hører Lan Marie Berg som sier at 'vi må bli flinkere til å kjøre mer kollektivt, vi må bli flinkere til å spise mindre kjøtt, vi må bli flinkere til å fly mindre'. Jeg kan ikke tenke meg noe mer turn off enn å ha det som livsmål. Vi må ha lyst! Hvor er lysten din, Lan Marie Berg?" Så spør journalisten fra Vårt Land: "Det du sier er at vi er fryktelige pietistiske, når vi sorterer søpla vår og sykler?" Til dette svarer den tidligere munken: "Det er bra det. Vi gjør mange gode ting. Men når det er flinkheten i det som er drivkraften, så er jeg redd for at vi utarmer oss selv, for vi trenger å stå i kontakt med lysten, som er livsenergien vår."

Selvsagt finnes det noe livsfornektende ved den kristne tro. Vi skal ta vårt kors opp og følge Jesus hver dag. Samtidig har livet mange gleder vi skal ta del i. Vi må ikke glemme at når Gud hadde skapt verden så han på skaperverket og sa at det var, for å sitere en gammel bibeloversettelse 'såre godt'. Så det gjelder å finne de tingene som livet har å by på og glede seg over dem.

Først nevner Paulus det som er 'sant'. 'Alt er relativt', er det mange som sier. Det er ikke sant! Det finnes en sannhet for sannheten finnes personifisert, i Jesus. Han sier om seg selv: "Jeg er sannheten." (Joh 14,6). Guds ord er sant og troverdig. Så det finnes noe som er sant. Og dermed noe som er løgn og bedrag. Vi skal holde fast ved det som er sant og ekte, og søke det.

Så nevner han det som er 'edelt'. Vi snakker ikke så mye om det i vår tid. Så mye i vår tid er billig. Det ordet Paulus bruker er det greske ordet: 'semnos'. Dette ordet brukes om gudene og gudenes templer. Her beskriver det et menneske som vandrer gjennom verden som han var Guds tempel. Det stemmer jo veldig godt overens med det Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv." (1.Kor 6,19) Ordet 'semnos' beskriver noe som 'herlighetens verdighet over seg'. Det er noe å tenke over! Vi er et 'KONGELIG presteskap'. Det er mange ting i vår verden som er lettkjøpte og tiltrekkende for dem som er overfladiske. Men for en kristen, som er av kongelig slekt, bør han eller henne være oppatt av det som er edelt og ekte. 

I følge ordboken beskriver ordet 'edel' som adjektiv noe eller noen som tilhører rang, tittel eller fødsel til aristokratiet, noen som har eller viser gode personlige egenskaper eller høye moralske prinsipper. Når ordet brukes som substantiv, representerer det en person av edel rang eller fødsel.

Så følger det som er 'rett'. Det greske ordet er 'dikaios'. Ordet beskriver en som ser sin plikt og som handler deretter.

Det neste som nevnes er det som er 'rent'. Det greske ordet som brukes er 'hagnos', og det beskriver det som er moralskt uklanderlig. Når ordet brukes seremonielt beskriver det det som er blitt renset slik at det er verdig til å bli brakt fram for Gud og bli brukt i Hans tjeneste. Det er interessant å merke seg at Bibelen taler om 'urene ånder'. Alt som har med den onde å gjøre er urent. Bare Gud er ren.

'Alt som er verd å elske.' Det er en viktig nyansering! Den mest dekkende ordet og den mest bokstavelige oversettelsen av det greske ordet 'prosphiles'  ville være: 'yndig' eller 'sjarmerende'. Ordet kan også oversettes 'det som fremkaller kjærlighet'. Vi er kalt til å være milde, vise velvilje og bære over med mennesker - det vil fremkalle kjærlighet.

'All god gjerning' trenger ingen nærmere forklaring. Dette handler om praktisk kristen tro, Kjærlighet i praksis. Sette den andre høyere enn oss selv. Hjelpe, støtte, vise godhet.

Så avslutter Paulus med disse ordene: 'alt det som fortjener ros'. Det finnes en kristen hederskultur som handler om å tale vel om andre, hedre dem, oppmuntre dem. Æres dem som æres bør, heter det. Ppaulus har tidligere i Filipperbrevet skrevet om Epafroditus som ble syk i tjenesten og som hadde tjent dem med inderlighet. Om ham skriver Paulus: "Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og vis slike som ham ære." (Fil 2,29) Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus: "De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med ordet og læren." (1.Tim 5,17) Hvordan harmonerer dette i dag med hvordan kristne ledere omtales på? 

fortsetter

Nøysomhetens eksempel

Dette er et sjansespill, men klarer vi å legge politikk til side - for jeg er slett ikke enig i Jimmy Carters syn på Israel - og en stakket stund konsentrere oss om hvilket godt menneske og forbilde denne amerikanske eks-presidenten er?

The Washington Post har i dag en reportasje om Amerikas 39 president, og den har mye å lære oss om nøysomhet, et ord få kjenner i vår del av verden i det 21.århundre. Du finner ikke noe ekstravagant ved Rosalynn og Jimmy Carter. De har vært gift i 72 år. Han går nå i sitt 94'de år, hun blitt 91. De bor i det samme huset de bygget i 1961. Helt opp til nå har de vært eneste år - selv mens Carter var president - satt av noen uker i deres private sommerferie - til å bygge hus for hjemløse.

Ekteparet Carter har med egen innsats, med hammer og sag, hjulpet til med å renovere 4.300 hjem i 14 land, gjennom organisasjonen Habitat for Humanity, som ble startet av baptistpastoren Clarence Jordan.

Når journalisten til The Washington Post møter dem så er ekteparet hos en av naboene på middag. Laks og brokkoli står på menyen, servert på papptallerkener, og med et glass vann til. Fra middagsmåltidet går de hånd i hånd hjemover. Hun med en stav i hånden for aller første gang. Han litt lut i ryggen. Begge tindrende klare i hodet. Han er kledd i olabukser og rutete skjorte.

Når Jimmy Carter var ferdig med sin presidentperiode dro han hjem til det lille stedet Plains, til peanøttproduksjonen på gården sin. Her bor det 700 mennesker. Og så fortsatte han med det han også gjorde mens han var president - lede søndagsskoleklassen for voksne i baptistmenigheten på hjemstedet. Det gjør han fremdeles. Da han kom tilbake til Plains hadde han en million i gjeld, og var tvunget til å selge virksomheten som peanøtt-bonde.

"Det har aldri vært min ambisjon å bli rik", sier Jimmy Carter, ved middagsbordet

Ulikt andre eks-presidenter tar han ikke skyhøye honorarer for å holde taler.

Men nå har han til salt i maten. Ekteparet lever romslig på honorarene han har fått gjennom salget av sine bøker. Men her er ingen sløsing. Huset de bor i har to soverom, og er mindre verdt enn de to bilene til sikkerhetsvaktene som er plassert utenfor. Selv om han av og til flyr venners privatfly, tar han oftest vanlig rutefly, og stiller gjerne opp på selfies. Carter har ikke engang en føderal pensjon fordi han arbeidet for regjeringen for fire år, som er mindre enn de fem årene som kreves for å få det, De føderale myndighetene betaler for en vakt som skal ta seg av Carters sikkerhet.

Men Carter bidrar til fellesskapet gjennom The Jimmy Carter National Historic Site, som har 70.000 besøkene i året og som genererer fire millioner amerikanske dollar tilbake til samfunnet.

Ekteparet Carter går sin sedvanlige tur hver eneste dag - nedover Church street - som de har gjort siden 1920-tallet.

Man kan trygt si at de lever det de lærer. Det står det respekt av!

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse

Det er lett å gape over for mye og bli for ambisiøs også på det åndelige området. I lengden klarer man ikke å holde tritt med de mål man har satt seg, enten det nå dreier seg om vårt bønneliv eller vår bibellesning. Man blir skuffet og man blir frustrert. Så begynner man på nytt med like store ambisjoner om at nå skal man få dreis på det hele, og det eneste man oppnår er en ny følelse av nederlag.

En av årsakene til at det ender slik er at vi har det altfor travelt. Vi skal rekke så mye på så kort tid. Det åndelige livet blir som en sprint. I stedet burde vi tenke livet som et langdistanseløp hvor vi ikke tar ut alt i de første rundene, men sparer på kreftene for å kunne komme i mål.

Tålmodighet og utholdenhet er noe man må lære seg. Det tar tid.

I stedet for å avsette en time til å be, hold deg til fem minutter og hold fast ved de fem minuttene hver dag i en lang stund. Så kan du øke til 10, så 20, så 30. Når tiden er inne. Når du har fått trent "bønnemusklene" dine. Da holder du ut hele løpet du er kalt til å løpe.

Åndelig nøysomhet er en god åndelig øvelse.

"En idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen." (2.Tim 2,5)

Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning

I går fikk jeg en ny epost fra vår gode venn i Australia, Peter Hoover, som er leder av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship. Han forteller om sin mor, Helena Wiebe Krahn, som vokste opp i et dalstrøk i staten Durango i Mexico. Dalen var kjent for at det ofte var tørke her og vann var alltid noe som var kostbart. Vannet måtte hentes fra brønner, og i tørketider kunne det være smått med vann.

Men Helena Wiebe Krahn likte å vaske. Tro det eller ei, sier Peter Hoover, i sin epost: Hun elsket å vaske opp! Og hun likte store kleshauger som skulle gjøres rene! Inntil for noen få år siden kunne de finne henne på alle fire i det hun skrubbet gulvene. Jo renere det ble, jo mer sang hun!

For Helena Wiebe Krahn var "renhet" det tetteste hun kom opp til ordet "gudlikhet".

"Vi er fattige kan hende, men likevel kan vi være rene," pleide hun å si.

"Og det er sant," skriver Peter i sin epost. "Jesus kom for å gjøre oss rene. Og vi kan leve i en herlig fred, selv om vi ikke eier nåla i veggen."

Helena Wiebe Krahn nedstammer fra Altkolonier (Old Order), mennoniter som er vant til å leve et liv i forsakelse og tro og nøysomhet. Her har vi som lever i dag mye å lære. De nøyde seg med det de hadde, som er et godt bibelsk prinsipp for den som vil følge Jesus.

Til Timoteus skriver apostelen Paulus:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære noe med oss ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager. Men du, Guds menneske, flykt fra disse ting ..." (1.Tim 6,6-11)