Kunsten å eldes sakte

Omsorg er for det første en vei til vårt eget aldrende selv, hvor vi kan finne de helbredende kreftene for alle de som deler den menneskelige tilstanden. Ingen gjest vil noensinne føle seg velkommen når verten ikke er hjemme i sitt eget hus. Ingen gammel mann eller kvinne vil noen gang føle seg fri til å avsløre sine skjulte bekymringer eller djupere ønsker når de bare utløser urolige følelser hos de som prøver å lytte. Det er ingen hemmelighet at mange av våre forslag, råd, formaninger og gode ord ofte tilbys for å holde avstand i stedet for å tillate nærhet. Når vi først og fremst er opptatt av å gi gamle mennesker noe å gjøre, tilby dem underholdning og distraksjoner, kan vi unngå den smertefulle erkjennelsen at folk flest ikke ønsker å bli distrahert, men hørt, ikke underholdt, men holdt og sørget for.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Kast meg ikke bort når jeg blir gammel, forlat meg ikke når kreftene mine er borte." Salme 71:9 (NIV)

Om å bry seg

For å bry seg må man tilby sitt eget sårbare selv til andre som en kilde til helbredelse. Å ta vare på aldringen betyr derfor først og fremst å komme i nærkontakt med ditt eget aldrende selv, å sanse din egen tid og å oppleve bevegelsene i din egen livssyklus. Fra dette aldrende selvet kan helbredelse komme frem og andre kan inviteres til å forkaste den lammende frykten for deres fremtid. Så lenge vi tror at omsorg betyr bare å være hyggelige og vennlige mot gamle mennesker, avlegge dem et besøk, gi dem en blomst eller tilby dem en skyss, er vi tilbøyelige til å glemme hvor mye viktigere det er for oss å være villige og kunne være tilstede for de vi bryr oss om.                                                                    

Og hvordan kan vi være fullt ut til stede for de eldre når vi gjemmer oss for vår egen aldring? Hvordan kan vi lytte til deres smerter når historiene deres åpner sår i oss som vi prøver å dekke over? Hvordan kan vi tilby selskap når vi ønsker å holde vårt eget aldrende jeg utenfor rommet, og hvordan kan vi forsiktig berøre de sårbare stedene i gamle menneskers liv når vi har rustet vårt eget sårbare jeg med frykt og blindhet? Først når vi inngår solidaritet med aldrende og snakker ut fra felles erfaring, kan vi hjelpe andre til å oppdage alderdommens frihet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Du er mottaker av lys

 Det er virkelig oppgaven til alle som bryr seg om å hindre mennesker – unge, middelaldrende og gamle – fra å klamre seg til falske forventninger og fra å bygge sine liv på falske antagelser. Hvis det er sant at folk eldes slik de lever, er vår første oppgave å hjelpe folk til å oppdage livsstilen deres der «å være» ikke identifiseres med «å ha», selvtillit er ikke avhengig av suksess, og godhet er ikke det samme som popularitet. Omsorg for aldring betyr en vedvarende avvisning av å legge noen form for ultimat betydning til karakterer, grader, stillinger, forfremmelser eller belønninger og den modige innsatsen for å holde menn og kvinner i kontakt med sitt indre, hvor de kan oppleve sin egen ensomhet og stillhet som potensielle mottakere av lys. Når man ikke har oppdaget og erfart lyset som er kjærlighet, fred, tilgivelse, mildhet, vennlighet og djup glede i de første årene, hvordan kan man forvente å gjenkjenne det i alderdommen?                                                                                                                                

Som Siraks bok sier: "Hvis du ikke har samlet noe i din ungdom, hvordan kan du finne noe i din alderdom?" (Sirak 25:3–4). Det gjelder ikke bare penger og materielle goder, men også fred og hjertets renhet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gi meg dette fjellet!

Ved Guds nåde er jeg blitt eldre.  Mye vann har passert under denne broen! Som 18-åring dro jeg som sommermisjonær til Mexico, og nå er det 53 år passert, 50 av dem var aktive i en eller annen form for tjeneste. Mens jeg reflekterer, spør jeg meg selv: vil jeg gå frem som MacArthur som berømt siterte: 'Gamle soldater dør aldri, de visner rett og slett bort' ... og falmer sakte inn i Guds solnedgang ??? Med mange minner og kamphistorier å minne om? Eller som Kaleb, en av to eldre menn, nå 80 kjemper med Josva i 5 år, og ba deretter om et fjell fullt av giganter!

Han var som den walisiske dikteren Dylan Thomas-diktet: ”Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day…” Og det er akkurat det Kaleb gjorde! Han brant for Gud og fortsatte å kjempe for ham.

Jeg vil være Kaleb, jeg vil si: “Gud det er et fjell jeg vil ha, ja det er ytre uoverkommelige giganter der, men jeg er klar! Jeg ber om styrke, helse, mot, tro fordi jeg (og jeg er sikker på at du også) vil løpe hver runde i dette løpet han har kalt oss til! Jeg vil ha det fjellet!

Josva 14:12 Gi meg nå dette fjellet ...

- Jim MacInnes.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å vise omsorg

"For å vise omsorg må vi tilby vårt eget sårbare jeg til andre som en kilde til helbredelse. Å vise omsorg for de aldrende innebærer derfor først og fremst å komme i nærkontakt med ditt eget aldrende jeg, å kjenne på din egen tilmålte tid og erfare bevegelsene i din egen livssyklus. Fra dette aldrende jeget kan helbredelse komme, og andre kan inviteres til å legge av seg sin lammende frykt for fremtiden.

Så lenge vi tenker at det å vise omsorg bare handler om å være snill og vennlig mot gamle mennesker, besøke dem, ta med en blomst eller kjøre dem et sted, er det lett å glemme hvor mye viktigere det er at vi er villige og i stand til å være til stede for dem vi viser omsorg.

Og hvordan kan vi være helt til stede for de eldre når vi gjemmer oss for vår egen aldring? Hvordan kan vi lytte til deres smerte når deres historier åpner sår i oss som vi prøver å dekke over? Hvordan kan vi tilby kameratskap når vi ønsker å holde vårt eget aldrende jeg ute av rommet, og hvordan kan vi forsiktig berøre de sårbare punktene i gamle menneskers liv når vi har pansret vårt eget sårbare jeg med ferykt og blindhet? Først når vi går inn i solidaritet med de aldrende og snakker ut fra felles erfaring, kan vi hjelpe andre å oppdage alderdommens frihet."

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 312.

Alderdommens utfordring

"Å vente tålmodig med forventning er ikke nødvendigvis lettere når man blir gammel. Tvertimot, når vi blir eldre fristes vi til å stivne i et rutinemønster og si: 'Jeg har jo sett dette før...Det finnes ikke noe nytt under solen... Jeg skal bare ta det med ro: ta dagen som den kommer.' 

Men da mister livet den kreative spenningen. Vi venter ikke lenger at noe nytt skal skje. Vi blir kyniske eller selvgode eller helt enkelt utilregnelige.

Alderdommens utfordring er å vente med en større tålmodighet og med alt større forventning. Det handler om å leve med en ivrig forhåpning. Det er å stole på at vi gjennom Kristus har 'fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.' (Rom 5,2)"

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å bli hvem du er

'Det er helt ok å være meg selv. Hvis jeg blir eldre, så er det også ok. Det er hvem jeg er. Det er en del av min reise.

Jeg trenger ikke å bli det andre ønsker at jeg skal bli. Men samfunnet vårt bekrefter ikke hvem vi er, så vi kjemper med vår identitet'.

Jean Vanier (bildet) i Living Gently in a Violent World, side 72. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om jeg skulle bli dement, pleietrengende, ber jeg Herre...

Nå tror jeg ingen vil beskylde meg for å være noen tilhenger av pavedømmet. Det er både meg og Bibelen fremmed. Men jeg ble djupt grepet av en bønn jeg leste i går, skrevet av den forrige paven, Johannes Paul II. Han var 65 år gammel da han ble rammet av Parkinson, og skrev bønnen du vil finne gjengitt her. Johannes Paul II skulle leve 20 år til, før han døde. Bønnen handler om det å forberede seg på de vanskelige årene hvor demens og et liv i langvarig pleie kan bli virkeligheten. Selv om du som leser dette, ikke skulle ha særlig sans for pavedømmet, så les bønnen likevel. Jeg tror den vil skape tanker hos de fleste av oss. Med unntak av siste del hvor paven henvender seg til Maria, har jeg ingen vanskeligheter med å be hans ord. Tvert imot fant jeg dem å være en bønn etter Guds hjerte:

Herre, i mer enn 65 år har Du skjenket meg livets uvurderlige gave, og helt siden jeg ble født har Du uavbrutt overøst meg med Din nåde og Din uendelige kjærlighet. Disse årene har vært en blanding av kilder til stor glede, prøvelser, medgang, nederlag, problemer med helsen og bekymringer, slik alle og enhver får oppleve det. Med Din nåde og hjelp har jeg kunnet overvinne disse hindringene og går framover mot Deg. I dag føler jeg meg beriket av det jeg har erfart, og av den store trøst det innebærer å ha vært gjenstand for Din kjærlighet. Min sjel synger av takknemlighet til Deg.

Men hver dag møter jeg i mine omgivelser eldre personer som Du har prøvet hardt; de er lammet, handikappede, hjelpeløse, og ofte har de ikke styrke nok til å be til Deg. Andre har mistet sine åndsevner og kan ikke lenger komme ut av sin egen uvirkelige verden og nå frem til Deg. Jeg ser disse menneskene, og jeg sier til meg selv: 'Tenk om det var meg!'

Så allerede i dag, Herre, mens jeg ennå er i stand til å bevege meg, og er ved mine sansers fulle bruk, frembærer jeg på forhånd til Deg mitt ja til Din hellige vilje; og hvis en eller annen av disse prøvelsene rammer meg, vil jeg at de skal tjene til Din ære og menneskenes frelse. Fra og med nå ber jeg Deg også at Du med Din nåde vil bistå dem som kommer til å ha den utakknemlige oppgave å pleie meg.

Hvis det en dag skulle skje at sykdommen rammer min hjerne og formørker min forstand, så underkaster jeg meg dette allerede nå, her fremfor Ditt åsyn, en underkastelse som siden må vare ved i stum tilbedelse. Hvis jeg en dag skulle bli liggende i langvarig bevisstløshet, er det min vilje at hver time jeg skal leve slik, må bli en uavbrutt takksigelse, og at mitt siste åndedrag også må bli et kjærlighetens åndedrag. Da, i det øyeblikket, kommer min sjel, ledet av Marias hånd, til å tre frem for Deg slik at den evig kan synge Din pris. Amen.