Husket og elsket av Gud

En avisartikkel varer sjeldent mer enn en dag. Vi leser flyktig, og så haster vi videre i nyhetsstrømmen - men noen ganger stanser vi opp og lytter, og gjemmer i vårt hjerte det vi har lest. Det skjedde med meg på fredag. Etter å ha lest journalist Asle Finnseth's intervju med den skotske teologen John Swinton (bildet), gråt jeg. Så berørt var jeg. Intervjuet er gjengitt over flere sider i Vårt Land.

Teologen Swinton har en teologisk doktorgrad i vitenskap og schizofreni, og har arbeidet med demensomsorg og psykiatri i 16 år, før han utdannet seg som sykehusprest. For Swinton åpner demens brådjupe gløtt inn i det sant menneskelige. Hør bare:

'Det vesentlige er ikke hva du erindrer om deg selv, det er hvordan Gud husker deg!'

En av historiene John Swinton forteller i en av sine bøker: Living in the Memories of God, handler om en episode fra en demensavdeling. Denne eldre kvinnen som var på vei inn i de alvorligere stadiene av demens har det med å trave frem og tilbake i korridoren, rastløst og fortvilet, mens hun gjentar ordet 'Gud'. Bare dette, uten opphør, 'Gud....Gud...Gud...'. Personalet skjønner ikke hva som kjennes så fortvilende for henne i omgangen med Gud. En dag bestemte en sykepleier seg for å holde følge med kvinnen der hun trasket frem og tilbake, frem og tilbake. De holdt følge en god stund, til pleieren i et inspirert øyeblikk kom til å spørre: 'Er du redd for å glemme Gud?' 'Ja!', nærmest ropte kvinnen. 'Ja!' Pleieren svarte med det som falt henne inn: 'Du, selv om du skulle komme til å glemme Gud, så vil han ikke glemme deg. Han har lovet det.' For kvinnen som fortvilte over de stadig fler hullene i hukommelsen sin, var dette det hun trengte. Hun falt raskt til ro, og sluttet å vandre hvileløst i korridorene.

Artikkelen handler ikke bare om demens og følgene av denne sykdommen, men velså mye om identitet. Hvem er jeg når alt kommer til alt? Det er lett for et menneske som sliter med alvorlig sykdom og for de som er rundt vedkommende at sykdommen definerer vedkommende. Men vi er mer enn vår diagnose.

For meg personlig ble Henri Nouwen til stor hjelp for noen år siden da jeg slet med et identitetsproblem. Hvem var jeg når jeg ikke var pastor lenger? Henri Nouwen hjalp meg til å se at min identitet og viktigste verdi er denne: at jeg er elsket av Gud. Om alt annet skulle svikte og jeg skulle miste alt er jeg ikke glemt av Gud. Jeg er i hans erindring og det viktigste som kan sies om meg da og nå: jeg er elsket ev Gud.

Jeg skulle ønske mange fikk anledning til å lese Asle Finnseth's velskrevne artikkel.

Billedteks: John Swinton. Foto: You Tube

Ta vare på salme- og sangskatten!

Det er interessant å se hvordan salme- og sangskatten kan bringe ulike kristne grupper sammen.

En sveitsisk gruppe tilhørende den reformerte kirken, kom onsdag 6.mai sammen med anabaptister tilhørende Amish, Old Order Mennonite, Mennonite Church USA og fra andre kirkesamfunn på et gårdsbruk nær Leona i Pennsylvania for å feire gudstjeneste.

Forskjellighetene forsvant når man kunne forenes i de gamle salmene og vekkelsessangene. En av deltagerne uttrykte at sangene var med på å bygge broer mellom kristne, og i samtalene etterpå kjente man på søskenfellesskapet.

Jeg har tenkt mye på hvordan vi selv forvalter vår salme- og sangskatt. Jeg har hørt fra flere som arbeider på sykehjem på demensavdelinger. Her har mange ikke noe språk lenger, og kommunikasjonen er vanskelig. Men når man begynner å synge salmer så skjer det noe underlig: de demente begynner å synge med! Takket være at de pugget salmevers som barn og unge, har de et språk når annet språk blir borte. En god venn av meg som besøker alders- og sykehjem hver eneste uke, sier det samme. En som også arbeider på et sykehjem forteller at hun ofte synger salmer med de demente, men når nyutdannede hjelpepleiere kommer på jobb og skal stelle de samme setter de på P3 på radio. Da får de ingen reaksjon fra de demente. De kjenner ikke melodiene, eller tekstene. Hva skjer med kommende generasjoner som ikke har lært disse salmene? I mange menigheter brukes de sjeldent eller aldri, så man lærer dem heller ikke der å kjenne.

Vi må ikke gi slipp på salme- og sangskatten vår, men ta den i bruk. Vi har så mange fantastisk flotte salmer og vekkelsessalmer, som også kan brukes på samme måte som blant disse anabaptistene, ved at de forener oss.

Billedtekst:  20 sangere fra Sveits fikk kristne fra forskjellige sammenhenger til å forenes ved å synge salmer de alle hadde et forhold til. (Foto: Dale G. Gehman)

Hva skjedde med Elisabeth Elliot?

Jeg har lenge lurt på hvordan det går med Elisabeth Elliot, en av mine troshelter. I går fikk jeg svar, derfor ble jeg så velsignet av dette bildet!

Det forteller nemlig en historie om virkelig kjærlighet.

For omtrent 10 år siden ble Elisabeth Elliot dement. I dag kommuniserer bestselger-forfatteren, og den viden kjente kommunikatoren gjennom lette håndbevegelser og ansiktsuttrykk. Rundt henne finner du ektemannen, Lars Gren. De to har vært gift i 34 år. Sammen med to pleiere tar han hånd om sin kone hver dag. Han har seg av de mange brevene ekteparet får, sender ut materiell for tjenesten de to har sammen, og skriver på en blogg som beskriver deres daglige vandring med Gud.

Lars Gren giftet seg med Elisabeth Elliot i 1977, omlag 20 år etter at Auca-indianerne drepte Elisabeth's første ektemann, Jim Elliot, og fire andre misjonærer. Den tragiske hendelsen førte til en verdensvid interesse for misjon, og Elisabeth Elliot ble kastet ut i en offentlig rolle. Over de neste 54 årene skrev hun 28 bøker. Hun forble i Ecuador i syv år etter Jims død, og arbeidet blant Auca og Quichua indianerne.

Elisabeth Elliot vendte tilbake til USA i 1963, og i 1969 giftet hun seg med Addison Leitch, som var professor ved et teologisk seminar. Lykken skulle ikke vare lenge. Elisabeths andre ektemann døde av kreft bare fire år etter at de giftet seg.

Lars Gren deltok i begravelsen. Det var der han møtte Elisabeth for første gang. Mens Gren studerte ved Gordon-Conwell Theological Seminary, leide han husvære hos Elisabeth Elliot. Etter hvert ble de kjærester og ble så gift. Elisabeth Elliot fortsatte å reise, og holdt taler om misjon, ekteskap og bibelsk kjønnsrollemønster. Lars tok seg av bokbordet, brente CD'er og tok seg av et radioprogram.

Elisabeths datter, Valerie, sier at hennes mor ikke er interessert i å spre meninger. Hele tiden sa hun til de som lyttet til henne: 'Hva sier Bibelen? Gjør som Bibelen sier'.

I 2004 da helsen ble mye skrøpeligere, sluttet hun å tale. Når hun forstod at hun var i ferd med å miste hukommelsen, praktiserte hun det hun hadde lært: 'Fred kommer fra aksept'. Lars Gren forteller at hun vendte seg til Bibelen, for å finne trøst der. Spesielt ble ordene fra Jes 43,2 viktige for henne:

'Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver,
skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild,
skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg'.

Lars Gren sier Elisabeth Elliot har håndtert demens på samme måte som hun har håndtert å miste to ektemenn: 'Hun aksepterte dette, vel vitende om at de ikke var noen overraskelser for Gud. Det var noe hun gjerne skulle ha unnvært, men hun mottok det'.

Bildet viser Elisabeth og Lars Gren.

Om jeg skulle bli dement, pleietrengende, ber jeg Herre...

Nå tror jeg ingen vil beskylde meg for å være noen tilhenger av pavedømmet. Det er både meg og Bibelen fremmed. Men jeg ble djupt grepet av en bønn jeg leste i går, skrevet av den forrige paven, Johannes Paul II. Han var 65 år gammel da han ble rammet av Parkinson, og skrev bønnen du vil finne gjengitt her. Johannes Paul II skulle leve 20 år til, før han døde. Bønnen handler om det å forberede seg på de vanskelige årene hvor demens og et liv i langvarig pleie kan bli virkeligheten. Selv om du som leser dette, ikke skulle ha særlig sans for pavedømmet, så les bønnen likevel. Jeg tror den vil skape tanker hos de fleste av oss. Med unntak av siste del hvor paven henvender seg til Maria, har jeg ingen vanskeligheter med å be hans ord. Tvert imot fant jeg dem å være en bønn etter Guds hjerte:

Herre, i mer enn 65 år har Du skjenket meg livets uvurderlige gave, og helt siden jeg ble født har Du uavbrutt overøst meg med Din nåde og Din uendelige kjærlighet. Disse årene har vært en blanding av kilder til stor glede, prøvelser, medgang, nederlag, problemer med helsen og bekymringer, slik alle og enhver får oppleve det. Med Din nåde og hjelp har jeg kunnet overvinne disse hindringene og går framover mot Deg. I dag føler jeg meg beriket av det jeg har erfart, og av den store trøst det innebærer å ha vært gjenstand for Din kjærlighet. Min sjel synger av takknemlighet til Deg.

Men hver dag møter jeg i mine omgivelser eldre personer som Du har prøvet hardt; de er lammet, handikappede, hjelpeløse, og ofte har de ikke styrke nok til å be til Deg. Andre har mistet sine åndsevner og kan ikke lenger komme ut av sin egen uvirkelige verden og nå frem til Deg. Jeg ser disse menneskene, og jeg sier til meg selv: 'Tenk om det var meg!'

Så allerede i dag, Herre, mens jeg ennå er i stand til å bevege meg, og er ved mine sansers fulle bruk, frembærer jeg på forhånd til Deg mitt ja til Din hellige vilje; og hvis en eller annen av disse prøvelsene rammer meg, vil jeg at de skal tjene til Din ære og menneskenes frelse. Fra og med nå ber jeg Deg også at Du med Din nåde vil bistå dem som kommer til å ha den utakknemlige oppgave å pleie meg.

Hvis det en dag skulle skje at sykdommen rammer min hjerne og formørker min forstand, så underkaster jeg meg dette allerede nå, her fremfor Ditt åsyn, en underkastelse som siden må vare ved i stum tilbedelse. Hvis jeg en dag skulle bli liggende i langvarig bevisstløshet, er det min vilje at hver time jeg skal leve slik, må bli en uavbrutt takksigelse, og at mitt siste åndedrag også må bli et kjærlighetens åndedrag. Da, i det øyeblikket, kommer min sjel, ledet av Marias hånd, til å tre frem for Deg slik at den evig kan synge Din pris. Amen.