Glede gjennom prøvelser

 "Hele poenget med en prøvelse, er å gi deg noe. Ikke å ta noe vekk fra deg. Det handler om å gi deg muligheten til å rykke fremover, om å legge noe til. Derfor skulle du fryde deg, fordi Gud i sin visdom gir deg noe som Han lett kunne hindre med sin kraft. Så Han legger til en prøvelse for deg, for det er Hans måte å føre deg til et sted hvor du mottar en frisk salvelse. Så når vi er i partnerskap med Gud, må vi alltid samarbeide gjennom latter! Vi samarbeider med Gud gjennom glede. Det betyr at vi samarbeider gjennom latter. Vi samarbeeider gjennom smil fordi det ikke finnes noen egoer i himmelen. De er alle blitt forvandlet i et øyeblikk på vei opp!"

- Fra en tale av Graham Cooke (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier." (Jak 1,2-8)

Gled dere alltid!

 "Gled deg alltid! Du kan ikke gjøre noe godt fra indre anstrengelser, men av glede – du kan gjøre hva som helst.» 

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere!" (Fil 4,4)

"Glede i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)                                                                                                                                                                                                                                                                      - Hl. Serafim av Sarov (bildet), russisk helgen (1759-1833). Han hadde et spesielt nært forhold til skogens dyr.

For et slitsomt liv

Aldri bra nok. Alltid noe som må endres. Strekker aldri til. En enorm fokus på synd og på frafallet. På mangler. Alt som kunne og burde bli bedre.

Slik er det mange kristne som har det. Gleden over Gud, over livet er fraværende. Alt blir så alvorlig. Dystert.

Betyr det at det ikke finnes synd, og at vi ikke har noe å omvende oss fra, at ikke frafallet er en realitet? Slett ikke. Alt dette er realiteter, men det kan bikke over, rett og slett bli for mye. Da blir gleden i Herren borte, og det er jo den, som skal være vår styrke.

Jeg husker hvor befriende det var å lese ortodoks teologi første gang. Hos våre ortodokse venner ligger tyngepunktet et annet sted. På oppstandelsen! På den tomme graven! På Jesu seier. Våre ortodokse venner har ikke så mange krusifikser. De har 'tomme' kors. Jesus henger ikke lenger på korset, Han er ikke lenger i graven, Han er oppstått fra de døde! Han lever!

Jeg husker det gjorde sånn inntrykk på meg når de snakket om Guds-bildet som finnes i alle mennesker. Ikke fokus på det fordervede syndige mennesket, men på Guds-bildet. Riktignok tilsmusset av synd, lag på lag, som gammel ferniss, men når disse lagene fjernes lag på lag, kommer man til slutt ned til selve urbildet: mennesket skapt i Guds bilde.

Det er frelsen.

En prosess.

La oss slippe til påskelyset over livene våre! La det faktum skinne at graven er tom, Jesus lever, og la oppstandelsens glede fylle vår mørke sjel.

Se det, det vil omskape mismotet til det overflodsliv Jesus sa Han var kommet for å gi.

Som endeløse vidder

Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys
er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil 
er lykken, er gleden hos Gud.

- Martin Lönnebo.
Norsk oversettelse: Lise Vislie
gjengitt i boken: 'Veven. Den store treningsboken for sjelen.' Verbum 2003, side 9.

Jesus - gleden i våre hjerter

"Jesus, du er gleden i våre hjerter, du er hele tiden ved vår side både som en fattig og som den oppstandne. Du ønsker å gjøre oss til mennesker som er fullt ut levende, ikke lunkne. 

Og hver gang avstanden mellom oss og den blir større, innbyr du oss til å følge deg ved å holde oss nær til deg."

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 60

Fryden i Den Hellige Ånd

To kvinner berørt av Den Hellige Ånd, som fryder seg i Gud i pur glede og som ikke klarer å legge bånd på seg, men roper høyt. Glede og Den Hellige Ånd er uløselig knyttet sammen.

Det er den ytre rammen rundt Maria budskapsdag, som vi feirer i dag. Et møte med Den Hellige Ånd skjer ikke ubemerket! Lukas forteller oss at Elisabet ble 'fylt av Den Hellige Ånd', og barnet hun bærer sparket i magen hennes, når hun får se hun som skulle bære Gud under kjolelivet. Hva annet kunne skje enn det! Gleden over å se Maria var så stor!

Omtrent midt i fastetiden feires Maria budskapsdag. På den måten endres fastens tematikk, om så er for bare en dag. Fra bots- og kamppreget, til festen og lovsangen! Vi trenger det.

Maria budskapsdag og julen hører jo sammen. Den er den første fornemmelsen av inkarnasjonens store mysterium: at Gud ble menneske.

Tenk så stort det er at Gud velger ut en jødisk tenåringsmor til å bære og føde Guds Sønn. For Sønnen ble ikke skapt, men født. Maria er både 'Gudbærerske' og 'Gudføderske'. Noe annet enn Guds mor kan hun nemlig ikke bli. For Han som dag skal fødes er jo både sann Gud og sant menneske. Fornekter vi at at Maria er Guds mor, fornekter vi jo at Jesus er Gud kommet i kjød.

Men det er ikke Maria - eller Elisabet  - som er sentrum for denne bebudelsesfesten!

Det ligger jo i ordet: en fest som bærer bud om noe: Jesu fødsel.

Ordene fra apostelen Paulus:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet,'  blir første gang oppfylt i Maria den dagen hun mottar budskapet fra engelen.

I dag kan vi med rette synge gledessanger og lovsanger!

Gleden i Herren

"Ved å glede seg i Herren, vil vi komme i en slik harmoni med hans hjerte og vilje, at det vi til slutt ender opp med å be om er nettopp det han ønsker for oss. Intet mer, intet mindre."

- Derek Prince (bildet) i boken: "En bønnekrigers hemmeligheter."
Derek Prince Ministries Norge 2011, side 8

"... gleden i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)

Lykke

Jeg holder på å lære meg en ny bønn: "Far, tilgi meg også, for ofte vet heller ikke jeg hva jeg gjør!"

Jeg har tenkt mye på ordet "lykke" for tiden. Det er jo blitt en ny floskel i kristne sammenhenger dette, at møtelederen innleder med: "Har dere det bra?" eller "Dere er glade, er dere ikke?" Hva svarer man til slikt? Det forventede svar er selvsagt at vi har det bra, og vi er glade. For hva hadde skjedd om vi hadde reist oss og sagt: "Nei, jeg har det ikke akkurat så bra og jeg er ikke glad."

Jeg synes egentlig ikke noe om en slik innledning av en gudstjeneste eller et møte, som dette. Vi spiller skuespill og later som om alt er så mye bedre enn det gjør, og skaper en illusjon om at det å være kristen er ensbetydende med at man lykkes med livet.

Om lykken blir et mål i seg selv, forsvinner den raskt. Jo mer intensivt vi søker den, desto raskere forsvinner den.

Men en uant lykke gis til den som uten forbehold lar seg elske av Gud. Jeg skriver bevisst "lar" fordi vi må våge å la oss elske.

Den hellige Athanasios av Aleksandria sa ved en anledning: "Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende."

Jeg spør: Hvordan er det mulig? Jeg tror svaret beror på dette: Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve at man er død med Kristus og oppreist med Kristus, til et nytt liv og glede seg over syndernes forlatelse.

Lykken er å være fullt ut menneske! I alle slags dager. I Kristus sammenfattes alt! Det er for meg det store gledeemne for tiden. Alt sammenfattes i Ham, og på den måten kan lovsangen stige opp ti himmelen hver morgen. I all min skrøpelighet.

Det finnes ikke noe vakrere enn et av kamp og strid forklaret ansikt. Vakre ansikt finnes bare hos de som har smakt sorgen og hos de gjennomlyste.

Den smilende Gud

Det finnes mange bilder av Jesus. Hver av oss bærer på vårt eget indre bilde av Ham. Dette er et av de jeg liker best. En smilende Jesus. En som er full av glede.

Jeg er blitt så glad i ordene fra Hebreerbrevet, hvor det heter:

"... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå DEN GLEDE som ventet ham, led han tålmodig korset ..." (Hebr 12.2)

Enkelte bilder av Jesus fremstiller en Jesus som er så alvorlig, så streng. Det gjelder særlig noen av de bysantinske ikonene. Selvsagt preget alvoret ham. Ikke minst i den fasen hvor Han snakket om at "timen er kommet", da Menneskesønnen skulle overgis i syndige menneskers hender, og Han skulle lide.

Men det er også en annen side. I og med at Han var fullt ut menneske, smilte Han også! Det står ikke så mye om det i evangeliene, "men det er fordi det var så vanlig at det ikke var noe å skrive om!," sa Edin Løvås.

Hos Lukas finner vi dette: "I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd ..." (Luk 10,21)

Jeg synger en Taize-sang om dagene som lyder slik:

"Se mot lyset vend øynene mot Gud,
så skal ditt ansikt stråle av glede,
så skal ditt ansikt stråle av glede."

Når jeg synger denne sangen tenker jeg på ordene: "De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Det gjør noe med meg å se den smilende Gud.

Jesus ventet på noe. Lidelsen har en ende. Belønningen for utholdenhet er den himmelske glede.

Men dette verset inneholder noe mer. Hebreerbrevets forfatter gir Jesus en tittel: Troens opphavsmann og fullender. Dette er mitt store takkeemne: Han som begynner er også den som avslutter. Det er ikke jeg som holder fast i Gud, det er Han som holder fast i meg.

I disse tøffe sykdomsdagene takker jeg for ordene i Fil 1,6:

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag."

Hvem er den aktive?

Latter

"Latter er noe av det mest avslappende som finnes. Og det er noe morsomt med ydmykhet. Små som vi er, fattige som vi er, så er vi kalt til å være Guds brødre og søstre.

Det virker så latterlig og fantastisk, så sprøtt og så ekstatisk. Alt virker å være opp ned."

Jean Vanier, her avbildet i et morsomt øyeblikk, fra boken Community and Growth, side 317.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ingen skal ta gleden fra dere!

Noe av det siste legen, historikeren og evangelisten Lukas forteller om er det som preget disiplene etter Kristi himmelfart:

'Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede...'

I hele går kjente jeg på den yrende gleden som hadde satt seg i kroppen min. Som boblet opp innenfra. Den fikk sitt store utløp når vi i går fylte bønnekapellet vårt for å feire himmelfarten.

Dagene etter 1.påskedag må ha vært forunderlige dager for disippelflokken. Kristus hadde overvunnet gravnattens mørke, og i 40 dager hadde Han vist seg for dem levende. Undervist dem om Guds rike, og så setter Han dem stevne oppe på Oljeberget, og mens de står der og Han løfter sine hender og velsigner dem, blir Han tatt opp i en sky rett foran deres øyne.

Forundret står de og ser opp mot himmelen.

Han er tatt fra dem. Men det er ikke fortvilelsen som lammer dem. Det de nå opplever er ikke det samme som det som skjedde etter at Jesus døde på korset. Da lammet frykten dem. De stengte seg inne. Bak stengte dører fryktet de for hva som nå ville skje med dem.

Så byttes frykten og vantroen ut med oppstandelsens liv som endrer alt.  Håpet vender tilbake. Men de har Jesus hos seg bare noen dager, før Han tas fra dem. Ikke ved død, men ved at Han vender tilbake til sin Far. Slik Han hadde sagt.

Likevel - denne gangen fylles de med glede.

Ingen påtatt glede. Ingen kunstig glede.

Men en glede som kommer innenfra - ikke skapt av dem selv - men av Den Hellige Ånd.

Jeg kjenner jeg blir sliten av møteledere som spør forsamlingen om de er glade. Det er ikke alltid jeg er glad, heller ikke tror jeg alle i forsamlingen er det heller. Den gleden det her er snakk om er ingen slik selvproduserende glede. Nei, den er av guddommelig art og opprinnelse.

Jesus sier dette i sin avskjedstale:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Deres skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere'. (Joh 16,20-22)

Disiplene gråt og klaget over at deres kjære Mester var død. Men deres sorg ble forvandlet til glede ved Hans seierrike oppstandelse, og med forvissningen om at de skulle se Jesus igjen etter Hans himmelfart, kan ingen ta gleden fra oss!

En tid både for sorgen og dansen - dansen og sorgen

Disse ordene av Henri Nouwen har berørt meg slik disse for meg vanskelige sykdomsdagene, så jeg har valgt å oversette dem til norsk, for bloggens lesere.

'... en tid for å sørge, en tid for å danse ...' (For 3,4)

'Men klagen og dansen kan aldri helt skilles at. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig.

Klagen kan vendes til dans, og dansen til klage uten at man kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en framgang, og midt under festen kjenner vi på en djup vemod. Klagen og dansen, sorgen og latteren, vemodet og gleden - de hører sammen akkurat som klovnen og med sørgelig ansikt og kloven med leende ansikt, får oss både til å le og gråte.

La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre'.