Gode og oppløftende nyheter fra Deir Mar Musa klosteret i Syria

I dag har jeg virkelig gode og oppløftende nyheter til bloggens lesere! Endelig - etter lang, lang tids taushet - kommer det nyheter fra Deir Mar Musa klosteret (bildet), beliggende nær den syriske byen Nebek, omlag 80 kilometer nord for Damaskus. Hver eneste torsdag, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet på Eina, ber vi for kommuniteten her.

Fader Jens Petzold, som har tatt over mange av lederfunksjonene etter at fader Paolo ble kidnappet av terrorgruppa IS i Raqqa, i juli 2013, skriver, her i min oversettelse:

"Siden begynnelsen av forrige sommer, oppmuntret av tryggheten og den relative følelsen av ro i området rundt klosteret, har folk, både små grupper og familier begynt å besøke oss. De kommer av og til. Disse besøkene har gitt oss stor glede og trøst.

Hans hellighet, biskop Mar Teosofo Philip Barakat, vår kjære venn, kom til oss på festen for Hl.Moses, vernehelgenen for klosteret vårt. Han kom i følge med noen prester og diakoner som tilhører bispedømmet og mange av våre venner fra Nebek. Dette var hans første visitas siden han ble ordinert som biskop, som fant sted forrige mai. Hans bispedømme innebefatter Homs, Hama og Nebek og områdene rundt disse byene. 

I forbindelse med visitasen feiret vi eukaristien (nattverden) og etterpå spiste vi lunsj sammen. Det var en slik deilig fest. Det at folk nå begynner å komme på besøk igjen, etter så lang tid, er et stort håpstegn. Det er en måte å vende tilbake til det normale livet, så vi er alltid rede til å ta imot gjester som vil komme til klosteret i søken etter et ly hvor de kan nyte et pusterom, ro og fred.

I forbindelse med festen for Hl.Moses har Det syrisk-katolske sognet i Nebek fått en ny sogneprest: Fader Said Massouh, en ung og entusiastisk prest. Vi ser fram til å kunne samarbeide med ham når det gjelder ulike aktiviteter i sognet, både når det gjelder barna, de voksne og med å hjelpe de som trenger det."

Fader Jens Petzold forteller også at kommuniteten i Deir Mar Musa fortsetter prosjektene med å bygge hus for unge hjemløse. Tre unge familier har fått sine egne hjem i året som har gått, og flere ungdommer har fått stipend slik at de kan studere. Kommuniteten konsentrerer seg om å arbeide med barn og ungdom, siden de er Syrias fremtid. De håper at på denne måten kan de få flere til å bli og oppgi tankene om å emigrere.

Restaureringen av klosteret, som har fresker som skriver seg tilbake til det 11 og 12 århundre, fortsetter. I tillegg har kommunitetens medlemmer prioritert å holde vedlike kjøkkenhagen som gir dem tilgang på både grønnsaker og brukt og olje fra oliventrærne. Dette er svært viktig for å sikre mat til de som befinner seg i klosteret. Et nytt prosjekt er å legge nytt tak på biblioteket.

Kommuniteten i Deir Musa takker for all forbønn og ber om fortsatt forbønnsstøtte.

Livstegn fra Deir-Mar Musa klosteret i Syria, del 3

Her er tredje del av nyhetsbrevet fra Deir-Mar Musa klosteret (bildet) i Syria. Første del ble publisert mandag 21. mars, mens andre del ble publisert 22.mars:

KOMMUNITETEN
Det er ingen tvil at det var en stor velsignelse at bror Jacques ble løslatt. Han er tilbake blant oss trygg og reddet. Dette var en kilde til glede og håp for hele kommuniteten. Vi føler vi trenger å uttrykke vår takknemlighet til Herren i mange år fremover fordi Han ikke sviktet oss, men hørte bønnene til svake og fattige mennesker som oss. Vi er trygge på at Han også vil høre bønnene våre for vår grunnlegger og åndelige leder, fader Paolo.

Jacques har gjort seg erfaringer som er en virkelig deltagelse i Jesu lidelser, hans høyt elskede Mester. Han kom tilbake full av entusiasme for å fortsette på Veien med styrke, i full tillit til at Gud ikke vil forlate oss. Bror Jacques har tilbrakt en tid i Europa for å dele med noen venner frukten av hans åndelige erfaringer og bekymringene for folket i vårt land.

Vi ønsker å fortsette på den veien som Jacques påbegynt i Qaryatayn, slik at vi fremdeles kan hjelpe de åtte familiene, som måtte forlate alt og bosette seg i ulike byer, som Zaidal og Fairuze, hvor de bor hos slektninger eller i hus de har fått leie. Dette viktige arbeidet har pågått særlig takket være innsatsen til søster Houda, som har et personlig ansvar for denne aktiviteten. Dette skjer i samarbeide med prestene i Zaidal og Fairuze og et team av ungdommer fra Qaryatayn. Den kontinuerlige støtten fra jesuitter er helt avgjørende. Vi nevner spesielt de ansvarlige for JRS, som er en flyktningtjeneste jesuittene driver. De hjelper oss slik at vi kan gi familiene mat, hygieniske artikler, madrasser, tepper, og klær til barna med mer.

Vi kan heller ikke glemme den oppmerksomheten og det engasjementet vi er blitt til del av noen stiftelser som yter helsehjelp med medisiner for kroniske sykdommer og mange tilfeller av kreft. Trofast er vi i mange år nå blitt holdt oppe av katolske og sivile organisasjoner i tillegg til de mange venner og menigheter i Europa, ikke minst takket være innsatsen til Venner fra Deir-Mar Musa klosteret i Italia, Frankrike og Sveits, i andre land i Europa og verdens forøvrig. 

Men den største utfordringen vi står overfor handler om arbeid - spesielt mange unge ser ingen fremtid for et liv med verdighet, så en av våre høyest prioriterte oppgaver er å skaffe jobb muligheter ved å tilby mikro-finans lån slik at de kan etablere og opprettholde små bedrifter og til de som har uavhengig arbeid. Et annet arbeidsfelt er å hjelpe studenter. Donasjoner, selv de aller minste, gir oss muligheten til å hjelpe med oppvarming og husleieutgifter for de som har måtte flykte fra Qaryatayn.

I våre daglige bønner ber vi for våre velgjørere som ved deres solidaritet har gjort det mulig å leve i det mysterium som heter Kirken og menneskeheten som én kropp i hvilket hvert lem hjelper og støtter hverandre.

(fortsettes)

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 2

Her er andre del av nyhetsbrevet fra Deir Mar Musa klosteret i Syria (bildet). Jeg gjør oppmerksom på at brevet også inneholder en del generelle tanker om julefeiringen, men disse har jeg valgt ikke å oversette da de ikke har så stor relevans til den situasjonen våre syriske venner opplever nå:

Vi har opplevd en annerledes jul, en mer seriøs og moden jul, og nå beveger vi oss mot en annerledes påske, mer seriøs, mer moden. Dette er et bevis på modenheten i vår relasjon med Gud. 

VÅRT MONASTISKE LIV
Vi takker Gud for at vi ikke har vært nødt til å forlate klosteret. Ved Hans nåde, har vi beholdt troen som gav kraft til Hans nærvær, og vi har prøvd å holde i live vårt kall og oppgave, men på en annen måte og i en annen dimensjon. 

Alt det som har skjedd dette året har hjulpet oss til å komme i kontakt igjen med effekten av et liv i bønn og se dens betydning for klosterlivet. Siden kidnappingen av fader Jacques, 21. mai 2015, bestemte vi oss for å innføre en bønnetid til: middagsbønnen - til den daglige bønnerytmen. Etter at han ble satt fri, møtes vi daglig i kirken klokken 14.00 (tidspunktet for når vår bror ble kidnappet) for å be. Fordi antall besøkende har gått ned har vi kunnet pleie vårt avsondrede liv og tillatt oss selv til å vie mer tid til personlig bønn og mer deltagelse i fellesskapslivet.

Bistanden fra innbyggerne i Nebek har gitt oss anledninger til å besøke deres hjem etter at de i så mange år har besøkt oss. På denne måten lever vi ut vårt kall med en omvendt gjestfrihet. Hjelpen som vi har fått, og som vi takker Gud for, har åpenbart hvor mye tillit og hvor mye kjærlighet Den guddommelige forsørgeren har til oss. Han har skapt en plass for oss i hjertene til mange venner verden over. Hjelpen har kommet fra både kirkelige og sekulære organisasjoner. Deres konkrete bistand har gjort det mulig for oss å hjelpe våre folk i Nebek og Qaryatayn, og vi har prioritet de mest presserende behovene der. Men vi har ikke begrenset hjelpen til bare å gjelde dem, vi har forsøkt å hjelpe så mange fattige som mulig som Herren har sendt i vår vei, og på den måten fulgt undervisningen til vår Mester:

"Gi som gave det som dere fikk som gave." (Matt 10,8/2011 oversettelsen)

Vi har vært i stand til å hjelpe familier som har fått sine hjem ødelagt av krigen, og senere har vi hjulpet dem med å skaffe seg møbler. En av de viktigste prioriteringene har vært og fremdeles er å tilby en egnet måte til oppvarming. Kulden i 1300 meters høyde i Nebek-området er forferdelig om vinteren. Dette har gjort at fire unge par har fått giftet seg og har kunnet bosette seg i byen. 

Vi takker Gud for besøkene fra venner vi har hatt i klosteret fra tid til annen. Disse besøkene har oppmuntret oss til å fortsette å gi av oss selv til andre og gi mening til vår eksistens i denne villmarken. Vi drives mer og mer til å se etter måter og metoder for å legge til rette for at familier kan få bo i landet som ellers ville ha emigrert. 

Ved foten av fjellet har vi fått utvidet garasjen for å sikre bilene og traktoren vår. Vår enkle måte å drive jordbruk på fortsetter: vi dyrker grønnsaker og tar vare på oliventrærne som ble gitt oss dette året, og vi takker Gud, for en god avling.

(fortsettes)

Livstegn fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, del 1

Endelig kommer det nyheter fra Deir Mar Musa klosteret (bildet) i nærheten av byen Nebek, omlag 80 kilometer nord for Damaskus. Hver uke ber vi for dette klosteret og for fader Paolo Dall'Oglio når vi samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.                    

Vi følger utviklingen nøye, særlig etterat jeg møtte fader Paolo, noen uker før han ble kidnappet av IS i byen Raqqa 29.juli 2013. I bønnekapellet vårt henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret. Det minner oss om å be for våre forfulgte trossøsken i Syria.

Brevet, i min oversettelse, du nå skal lese er ført i pennen av Jens Petzold, som leder en lignende monastisk kommunitet som Deir Mar Musa, i Suleimania i Irak:

Brev til vennene av den monastiske 
kommuniteten Deir Mar Musa,
påsken 2016

"Fra dypet roper jeg til deg, HERRE. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1-2/2011-oversettelsen)

La oss starte med denne bønnen, Herre, idet vi banker på Din dør, og vi trygler Deg om å hjelpe vårt folk og vårt land slik at vi kan komme gjennom denne mørke tunnelen, denne mørke og trange hatets korridor av dårlige hensikter som gjør våre hjerter harde og forurenser våre minner.

Vi ber Deg Herre om å gi oss et nytt hjerte, et nytt minne og et nytt liv slik at vi blir i stand til å overvinne våre begrensninger og våre svakheter og leve sammen i Din kjærlighet og på grunn av Din kjærlighet. Vi er slitne og det er krevende å bevege seg fremover på vår reise fordi smertene og lidelsene overgår vår evne til å holde ut. Vi trenger Din nåde som gir oss energi og styrke til å hjelpe andre til å leve og føle håpet.

Vi gjemmer oss ikke, kjære venner, det er ikke enkelt å være ansvarlige i tider som denne. Det er ikke lett å velge mellom det som er enkelt og de delikate tingene. Det vanskeligste av alt er å gi håp til mennesker i denne prøvelsens stund. Med Guds nåde er dette nøyaktig det vi alltid har forsøkt å gjøre, siden den syriske krisens begynnelse. Når vi ber for og med vårt folk, eller når vi arbeider eller vi bygger klosteret, forsøker vi å gi håp. Dette er vår måte å si at vi elsker livet, vi fortsetter å elske igjen og vi ønsker å bevege oss fremover til tross for alle vanskeligheter og all smerte.

Noen ganger er det vanskelig å snakke om Gud, spesielt i tider med djup sorg. På grunn av dette har vi følelsen av at Han er fraværende eller 'ikke i stand til' å stanse bølgen av ondskap i verden, og glemmer at Han respekterer vår frihet og ønsker å involvere oss i ansvaret for vår verden og for våre brødre og søstre. Kan vi egentlig forestille oss en tid uten Hans nærvær? Dette djupe ønsket om å ta del i våre liv og dele en relasjon med Ham, bestemte Han seg for å komme til oss. Fra unnfangelsens øyeblikk var 'Gud med oss' et faktum. Han er hele tiden med oss. Og vi forstår at vår rolle er å leve dette 'Gud med oss' - Immanuel - og hjelpe andre til å leve det. 

Vi kan gjøre dette når vi går inn i oss selv, og leve omvendelsens liv slik at Hans inkarnasjon blir fornyet i oss og i de rundt oss. Gjennom denne renoveringen sikrer vi at denne inkarnasjonen vil skje, at den blir realisert. Vi hjelper den fram og vedblir å hjelpe til Jesus er inkarnert igjen og igjen iblant oss. Ved dette blir Gud alltid hos oss, nærværende, slik Han lovet oss: Jeg er med dere inntil verdens ende.

Dette er hva vi hele tiden har forsøkt å gjøre de siste fem årene. Vi ønsker å elske på best mulig måte, i enkelhet med våre midler, fordi inkarnasjonen og påsken for oss handler om å vise solidaritet med de fattige og trengende. Faktisk, på grunn av sin inkarnasjon iblant oss, har Gud bestemt seg for å vise full solidaritet og støtte oss og elske oss alle mer og mer.

(fortsettes)

Billedtekst: Fader Paolo forretter gudstjeneste i Deir Mar Musa klosteret.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 1

Jeg har forsøkt å oversette et julebrev fra broder Jens Petzold, som tilhører den syriske-kloster kommuniteten Deir Mar-Musa, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.Broder Jens har nylig vært på besøk i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, for å besøke kristne der. Det interessante julebrevet er såpass langt, at jeg har valgt å dele det opp i mindre stykker:

Kirkuk, 20.desember 2011
Kjære venner!

Ennå en gang: takk for den varme velkomst vi fikk fra de sveitsiske og italienske medlemmer av venneforeningen til vår monastiske kommunitet. Det føltes så godt å ha dere så nært. Vi takker dere også så mye for deres mange uttrykk for solidaritet i disse turbulente tider vi opplever i Midt-Østen. Statistikken på våre websider og mailbox'en viser at dere følger oss aktivt. Takk! Midt-Østen, og særlig Syria, trenger virkelig mye forbønn og solidaritet. Vi er vitne til stadig økende vold, og vi kan ikke annet enn å bruke all vår energi til kallet til ikke-vold og forsoning.

Vi vet at forsoning er smertefullt fordi det innebærer erkjennelsen av vår egen skyld i det vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, og ydmykelsen ved det å be om tilgivelse. Det er egentlig ikke noen forsoning ved å si: 'jeg tilgir deg', men ved det å be om det å bli tilgitt, for bare på denne måten kan vi håpe at den andres hjerte kan åpnes.

Som dere vet har jeg vært i Irak, nærmere bestemt i den kurdiske regionen, i nesten to måneder. Jeg skriver med graven til profeten Daniel rett foran meg, i moskeen til Kirkuk's citadel. Det går opp for meg hvor mye av vår Bibel som er blitt skrevet i nettopp dette området av dagens Irak. Vi tenker vel ikke så mye på det når vi leser Daniels bok, Esekiel, Jeremia eller Jesaja, men det er her, i eksilet, at hebreerne utviklet en spiritualitet som gjorde dem i stand til å avstå fra behovet for politisk makt. Her gjorde hebreerne den bitre erfaringen av å tjene en annen nasjon uten et eneste håp om å overvinne den en dag. Basert på denne erfaringen, overført gjennom Skriften og tradisjonen, har kristne århundrer senere vært i stand til å leve ut sin egen tro i den kontekst som Romerriket og dets forfølgelse innebar. Det er også sant med hensyn til vår kaledeiske kirke, som gjennom århundrene har modnet til sitt nåværende kall, ved å tjene ulike folk og riker uten å ha en 'kristen konge' eller egen stat.

Denne spiritualitet trenger å bli gjenoppdaget i det 21. århundre, selvsagt tatt i betraktning av den utvikling som har skjedd gjennom generasjonene på det menneskelige, sosiale, poltiske og religiøse nivå. Ingen tvil om at en kristen tjeneste i dag må være klar over den tvingende nødvendighet for endring med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, og miljøet. Men dette står ikke i motsetning til eksilets og martyreriet spiritualitet.

(fortsettes)

Billedtekst: Broder Jens foran profeten Daniels grav.