Be for kurderne i Iran - harde kamper i Mohabad

Lyden av artilleri og en uavbrutt skyting høres i den kurdiske byen Mohabad (bildet) i Iran. Det er den iranske revolusjonsgarden som forsøker å slå ned folkeopprøret mot det grusomme presteregimet. De har kuttet elektrisitetstilførselen til byen, og byen er uten internet- og telefonforbindelse. Fortvilte eksilkurdere forsøker å komme i kontakt med sine kjære familiemedlemmer og venner, for å høre hvordan de har det eller om de lever, uten å lykkes. 

Det kommer også svært urovekkende meldinger om en massakre som har funnet sted blant den kurdiske befolkningen i Kermanshan provinsen i Iran. Også her er det den iranske revolusjonsgarden som skal stå bak. 

Den siste oversikten publisert av Amir Tsarfati, viser at hele 155 byer i Iran er berørt av den folkelige oppstanden mot presteregimet. 1059 demonstrasjoner har funnet sted, og 419 skal være drept. 

Det meldes også om nye konfrontasjoner mellom Iran og det internasjonale energibyrået IAEA vedrørende atomkraftverksprogrammet. IAEA krever nå svar fra iranske myndigheter om funn av radioaktivt materiale flere steder relatert til atomkraftsverksprogrammet. Som en respons på dette har iranske myndigheter svart at de vil starte utvinningen av uranium til et nivå tilsvarende 60 prosent ved anlegget i Fordow. Det har de allerede gjort ved anlegget i Natanz. Israelske myndigheter har sagt at de tror iranerne nå har utinnet uranium til et nivå av 90 prosent.

La oss huske kurderne i vår daglige forbønn, både de som bor i Iran og de mange som er i eksil i utlandet. 

En siste ting: mens jeg skrev denne artikkelen fikk jeg problemer med internetttilkoblingen. Det skjedde når jeg skrev navnet 'Mohabad'. Da fikk jeg melding fra min internettleverandør 'om uvanlig aktivvitet' og jeg måtte identifisere meg  for å forsikre at det var jeg som skrev! Det har ikke skjedd med noe annet av det jeg har skrevet noen gang!

Tyrkiske soldater dreper kurdiske politikere og svilister

Hevrin Khalaf, en kvinnelig politiker som arbeidet for å forene kurdere, arabere og kristne, er blant de ni som tyrkiske grupper henrettet i den nordøstlige delen av Syria i helgen.

35 år gamle Hevrin Khalaf, som var generalsekretær for et kurdisk parti, ble dratt ut av bilen hun sattt i sammen med sjåføren sin, av en gruppe med tyrkiske soldater, og regelrett henrettet. Det forteller en representant for den politiske grenen av det kurdisk demokratiske partiet.

Hevrin Khalaf var ikke soldat, men sivillist. Hun var ubevæpnet, og henrettelsen er nok et bevis på den tyrkiske statsmaktens terror mot den kurdiske sivilbefolkningen. De skal også ha henrettet ni sivilister, alle ubevæpnet.

Kristne på flukt får medisinsk hjelp i kurdisk område av Irak

Etter at IS invaderte Irak i 2014, ble tusenvis av kristne, noen av dem allerede internt fordrevet, tvunget til å flykte fra sine hjem for å komme seg i sikkerhet. Mange kristne som flyktet fra Ninive-sletten søkte ly i Kurdistan, spesielt i Dohuk-området (bildet) som huset flere interne flyktninger enn noe annet sted i Irak.

I 2017 erklærte Iraks Sentrale Regjering at Ninive-sletten var befridd fra IS. Likevel har mange kristne familer som er fremdeles internt fordrevet ingen form for støtte. Mange av dem kvier seg også veldig for å vende hjem fordi IS fremdeles representerer en trussel for religiøse minoriteter. Det skyldes nok også at mange kristne opplever frykt etter at 800 kristne er blitt fordrevet fra Telskuf i oktober i fjor. Majoriteten av disse kristne fortsetter å søke ly i Dohuk, i det de håper at situasjonen skal endre seg til det bedre slik at de kan vende hjem.

International Christian Concern har drevet en mobil helseklinikk i Dohuk siden august 2015 for å kunne hjelpe mange av de kristne ofrene i denne regionen. Hver eneste måned får omlag 600 kristne medisinsk hjelp. Den siste tiden har de derimot stått overfor store utfordringer. Den medisinske klinikken trenger flere medarbeidere, mer utstyr og mer medisiner.  Kostnadene til medisiner ligger på drøyt 56.000 norske kroner hver måned. Det betyr at utgiftene er på omlag 14 kroner pr. pasient.

International Christian Concern ber nå om forbønn slik at disse midlene kommer inn, at helsepersonell melder seg for tjeneste og for de mange kristne som lider. Ikke bare på grunn av forfølgelsen og frykten for IS, men også fordi mange av dem er syke og trenger medisinsk hjelp.

Kurderne garanterer kristne beskyttelse i et fritt Kurdistan

Idet kurdiske ledere tar nye skritt for å løsrive Kurdistan fra Irak og skape en selvstendig stat, forsikrer de den kristne befolkningen om at de vil få beskyttelse om kurderne får sin selvstendighet. Som kjent har tusenvis av kristne flyktet til den kurdiske regionen på grunn av forfølgelsen av den islamske terrorgruppen IS. De kurdiske lederne i Irak har sagt at et uavhengig Kurdistan vil sikre at alle religioner vil bli beskyttet, slik at den "sosiale harmonien" kan fortsette.

Den kurdiske lederen, Masud Barzani, uttalte nylig at kurderne i Irak vil ta skritt for å oppnå uavhengighet fra Irak. Målet er å skape en egen kurdisk stat. Det er forventet at et referendum skal kunngjøres 25. september i år.

Det er det katolske nyhetsbyrået Fides som melder dette.

Ny kirke med plass til 1300 innviet i Kurdistan - en av de største i Midt-Østen

Det har tatt åtte år å bygge den. Torsdag i forrige uke ble den vigslet og tatt i bruk. Kurdistan har fått en av de største kirkene i hele Midt-Østen, med sine 1300 sitteplasser.

Flesteparten av de som deltok i den høytidsstemte gudstjenesten er flyktninger fra Syria og Irak. Og dette er virkelig noe å glede seg stort over. Med den nye kirken har kristne flyktninger, som har mistet alt de eier, et åndelig hjem.

Kirkebygget, som ligger i den kurdiske byen Ainkawa, tilhører den khaldisk-katolske kirken. Biskop Bashar Mattti deltok i den høytidelige seremonien.

Ta deg tid til å se et lite videoklipp fra innvielsen. Du finner videoklippet i denne avisreportasjen:

http://www.rudaw.net/english/kurdistan/30062017

25 år gammel ungdomspastor setter nytt mot i kristne flyktninger i Erbil

En 25 år gammel ungdomspastor sprer håp blant fordrevne irakiske kristne i den kurdiske byen Erbil. Martin flyktet fra Karamles for to år siden sammen med sin menighet når terrorister fra IS inntok landsbyen hans.

I Erbil samarbeider han med britiske og irske menigheter og bringer nytt mot og håp til mange av de kristne flyktninger som oppholder seg i byen.

Martin er bare 25 år. Nå får han og en annen leder ved navn Thabet opplæring av Åpne Dører slik at disse to kan hjelpe de kristne flyktningene. Mange av dem kjenner sliter med traumer og i tillegg føler de seg forlatt av verdens kristne.

De kurdiske myndighetene har sørget for at de kristne flyktningene har tilgang til lokaliteter som både kan tjene som skole og kirke. Thabet forteller til Åpne Dørers britiske avdeling at det første de kristne spurte etter når de kom til Erbil var ikke etter mat, klær, en dusj, men etter en kirke.

Ektepar reiser til Irak for å oppmuntre de kristne som blir forfulgt

Til tross for de kraftigste advarsler fra reisebyråer og myndigheter rettet til alle som vurderer å reise til Irak, og til tross for kjennskapet til grusomhetene begått av IS og riskikoen det innebærer, har ekteparet Jacoup og Layla Shegram (bildet) vendt tilbake til irakisk Kurdistan, deres kjære hjemland, for første gang på 26 år.

Jacoup og Layla er en del av Bruderhof som er en gren av den anabaptistiske bevegelsen. Datteren, Mariam, som forteller om sine foreldre tilhører Bruderhof-kommuniteten i Woodcrest, som ble grunnlagt i Rifton i New York i 1954.

Første gang Mariam hørte om foreldrenes planer om å reise til Irak var vantro og bekymring. Men etter hvert som hun forstod at foreldrene hadde funnet fred ved å ta denne beslutningen, slo hun seg til ro.

For det er slett ikke nostalgi som gjør at foreldrene reiser tilbake til Irak. Hensikten med reise, som startet for to uker siden, er å oppmuntre de kristne som fremdeles er igjen i Irak. Mange av dem har flyktet fra sine hjem. De eier ingenting. Mange av dem har opplevd grusom forfølgelse. De sliter med traumer. Mange har mistet sine Bibler. Ekteparet Shegram har reist til Irak og tatt med seg mye mot og de er fast bestemt på å dele Kristi kjærlighet med alle de møter.

'Jeg vet også at Kristi kjærlighet, og Hans beskyttelse vil gå med dem', sier datteren Mariam.

Og det trenger de virkelig. Dette er et vågestykke. Ikke dumskap. Det er en ting vi må forstå: Kristi kjærlighet driver slike mennesker som ekteparet Shegram. Jeg skal i hvert fall føre dem opp på bønnelisten min.

Israels justisminister ønsker å fremme etableringen av en egen kurdisk stat

Israels justisminister, Ayelet Shaked (bildet), har i følge nettavisen Times of Israel, fremmet et forslag om å etablere en uavhengig kurdisk stat og ønsker et samarbeide mellom et fritt Kurdistan og Israel.

'Nå er tiden kommet for å hjelpe kurderne', sier Shaked.

Hun refererer til kurderne som 'et eldgammelt, demokratisk, fredselskende folk som aldri har angrepet noe land'.

Det var i forbindelse en årlig sikkerhetskonferanse i Tel Aviv tirsdag at den israelske justisministeren kom med uttalelsen og hun la til:

'Vi må våge å snakke i det offentlige rom om etableringen av en kurdisk stat som skiller Iran fra Tyrkia, en stat som vil være vennligsinnet mot Israel'.

I sin tale under sikkerhetskonferansen understreket den israelske justisministeren betydningen av at kurderne og israelerne har felles interesser i bekjempelsen av jihadist-grupper i regionen.

Times of Israel minner om den israelske statsministeren, Benjamin Netanjahu, på den samme sikkerhetskonferansen ved Universitetet i Tel Aviv i 2014, snakket om det samme: etableringen av en egen kurdisk stat. 'Fordi de fortjener det!'

Svar på bønn: IS løslot 260 yazidier - de fleste gamle og barn

I følge general Hiwa Abdullah, en kurdisk pershmerga offiser, med tilholdssted i den nordlige irakiske byen Kirkuk, skal IS onsdag i forrige uke ha løslatt 216 Yazidier. De fleste av dem er gamle mennesker og barn. Helsen deres er dårlig, og de bærer tydelig preg av å ha blitt mishandlet og neglisjert.

IS har ikke oppgitt noen grunn for at disse skulle slippe fri. De ble alle tatt til fange ved Sinjar-fjellet i den nordlige delen av Irak. Titusener av mennesker flyktet fra dette stedet i august i fjor da IS inntok byen Sinjar.

Jeg tror at en av årsakene til at disse menneskene på mirakuløst vis er satt fri er på grunn av forbønn. Mange kristne har bedt spesielt om dette.

40 av barna som er blitt løslatt er blitt overflyttet til Erbil, hovedstaden i den autonome kurdiske regionen, for å få behandling der.

Det er andre gangen at den grusomme terrorgruppen IS løslater mennesker som har sittet i deres fangenskap. Første gangen det skjedde var i januar, hvor også 200 ble satt fri, de fleste gamle og syke.

La oss fortsette å be om at de som sitter i IS fangenskap blir satt fri.

Flyktninger i Nord-Irak kommer til tro på Jesus som sin Frelser og Herre

Norya er en syrisk flyktning som er blitt en kristen i flyktningeleir i Irak. Hun har mistet fem av sine barn, samt sin ektefelle, da en rakett fra den syriske regjeringen landet på taket av huset deres og forårsaket død og ødeleggelse.

Nå synger hun salmer når hun møtes sammen med de andre kristne i leiren.

Noryas historie er en av mange lignende, som medarbeidere fra Christian Aid Mission, forteller fra de kurdiske områdene av Nord-Irak. Disse medarbeiderne bruker mesteparten av livene sine til å dele evangeliet med disse flyktningene.

De går fra telt til telt for å fortelle om Jesus. Dette er mennesker som har klart å komme unna skrekkregimet til ISIL eller IS som den grusomme terrorgruppen nå kalles.

Kurdiske styrker har klart å beskytte disse flyktningene de siste ukene.

I den kurdiske byen Akra lever noen av de mange internflyktningene i et fengsel som ble bygget under Saddam Hussein. Hele 10 familier bor på hvert rom. Flesteparten av disse flyktningene trenger mat, og det er ofte det de først spør om. Men i en av disse flyktningeleirene traff medarbeiderne fra Christian Aid Mission på Abu Mustafa.

Abu Mustafa er en mann i 50 årene som er far til tre jenter med hjernesvinn. Hans kone er blant de drepte. Mustafa klandrer Gud for det som har skjedd, men han tillot medarbeiderne fra Christian Aid Mission å lese fra Bibelen for ham, og be for ham.

'Dette er første gang jeg kjenner en lindring', kunne Mustafa forteller medarbeiderne fra Christian Aid Mission. 'I tre år kunne jeg ikke smile eller føle meg trygg, men nå føler jeg alt annerledes. Jeg har fred i hjertet mitt. Vær så snill å be for jentene mine. Jeg tror at Jesus kan helbrede dem, og helbrede meg innvendig'.

Hver dag ber nå Mustafa om at medarbeiderne fra Christian Aid Mission kan komme for å besøke ham.

Hvem er så disse medarbeiderne?

Dette er frivillige fra lokale evangelikale kirker og husmenigheter. De har fått basisundervisning i hvordan de kan formidle evangeliet, og de understøttes av Christian Aid Mission.

Bildet: Norya i samtale med en medarbeider fra Christian Aid Mission.

SISTE: Det skal være 50 kristne familier igjen i Mosul - de står i fare for å bli henrettet

Det skal befinne seg 50 kristne familier i Mosul etter at den islamistiske terrorgruppen ISIL tok over byen.

Det opplyser den kaldeiske erkebiskopen i Erbil, Bashar M. Warda (bildet).

Han forteller også at juni var den første måneden på 1600 år det ikke ble feiret noen gudstjeneste i Mosul!

Erkebiskop Warda bekrefter opplysningene som Canon Andrew White kom med i dag tidlig, og som jeg publiserte her på bloggen: De militante islamistene i Den islamske staten og Levanten (ISIL) har gitt kristne i Mosul valget mellom konvertere, betale ekstra skatt til islamske Sharia-domstoler eller dø.

Den kaldeiske erkebiskopen er blitt intervjuet av Release International. Han sier at de historiske kristne stedene heretter bare vil bli steder som turistene besøker, siden de kristne har flyktet fra områdene. Det kommer nå forferdelige rapporter om hva som skjer med de få kristne som er igjen, og som ikke har klart å komme seg unna.

Opplysningene om de 50 kristne familiene som er igjen i Mosul, bekreftes av den nylig utnevnte ministeren for religiøse spørsmål i de kurdiske områdene, Kamal Muslim. Han sier det slik:

'Kurdistan vil alltid være en trygg havn for de som forlater sine hjem på grunn av terror'.

SISTE: Titusenvis av kristne på flukt fra sønderskutte Qaraqosh i Irak

Kjære lesere av bloggen: Jeg kommer nå med en sterk anmodning om å be!

Mens du leser dette er titusenvis av kristne armenere på flukt fra byen  Qaraqosh i Irak. De flykter hals over hode for sine liv for fanatiske ISIL ekstremister.

Byen Qaraqosh (bildet) skal være fullstendig ødelagt. De kristne søker nå tilflukt hos kurderne eller til andre kristne byer.

Byen Qaraqosh har en tid vært utsatt for et forferdelig bombardement og det skytes over alt. Det finnes ingen trygge steder å kunne gjemme seg unna. Og får ISIL tak på noen kristne, blir de mishandlet på det mest bestialske, før de uten nåde drepes.

Dette er en tid for oss her i Vest til å reagere. Mange av oss kjenner oss motløse og overveldet av alt det onde vi er vitne til, men det er en som har seiret over ondskapen og vi kan be! Bønnen er et mektig stridsvåpen. La oss bruke det denne helgen til å be for det som nå pågår i Irak.

I Iraks Kurdistan feirer kristne julen i frihet og trygghet!

Mer enn halvparten av den kristne befolkningen har flyktet fra Irak siden den amerikansk ledede invasjonen i 2003. Flere tusen fant derimot ly i de kurdiske nordområdene. De flyktet fra Baghdad, Basra og Mosul. Nå feirer disse jul i frihet i Kurdistan.

Verdens ledere burde se hen til hvordan kurderne løser spørsmål knyttet til religionsutøvelse. Her lever muslimer og kristne side om side. Iraks kurdiske områder er hjemmet til et av verdens eldste kristne samfunn. Det siste tiåret har man her ønsket forfulgte kristne velkommen. Julen får derfor en ekstra mening når disse som har betalt en så høy pris for sin tro, kan få utøve den i frihet og trygghet. Som denne julen.

Ninos Mishu er prst for den assyriske kirken, Hl.Johannes Døperens kirke i Ainkawa i Erbil. Han forteller at de julaften klokken halv åtte om morgenen feiret Kristi fødsel, og på morgenen 1.juledag kom de sammen på samme tidspunkt for å feire nattverdgudstjeneste.

- Her i Kurdistan er vi fri! Vi kan feire gudstjenester når vi vil, og det gjør vi hele tiden. Her er vi trygge. Vi takker Gud for de styrende myndigheter, vi ber for våre naboer, som alltid er så hjertelige og ønsker oss alt godt, sier Ninos Mishu.

Dette er julens store takkeemne for mitt vedkommende!

Kristne finner frihet og trygghet hos kurderne i Nord-Irak

Det skjer spennende og ikke minst svært gledelige ting i de kurdiske områdene av Irak! Det kurdiske nærværet er en garanti for religionsfrihet.

Som en følge av den USA ledede invasjonen av Irak i 2003, flyktet mer enn halvparten av landets kristne befolkning på grunn av økt forfølgelse. Mer enn 60 kirker ble bombet, og hundrevis av kristne ble kidnappet og myrdet. Titusener av kristne flyket fra byer som Baghdad og Basra til Iraks kurdiske nordområder. Nå nærmere 10 år etter krigen har de kristne funnet et fristed, hvor det er trygt for dem å bo og hvor de har relativ stor frihet.

- Kurdistan er annerledes fra resten av Irak, sier fader Aesha Dawoud, som er prest for en assyrisk kirke. Han legger til: - Det er mer demokrati her, og det som er viktigere, det er trygt.

Fader Dawoud forteller at de kristne blir respektert og de kan feire sine gudstjenester i fred. Hans kirke befinner seg i byen Erbil, og i den byen passer til og med byens innbyggere på kirkebyggene!

Her er et TV innslag, hvor blant annet fader Dawoud blir intervjuet. Det inneholder også innslag fra ulike religiøse grupper:

http://www.voanews.com/content/religious-minorities-find-sanctuary-in-kurdistan/1546032.html

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 3

Her følger tredje del av julebrevet til broder Jens, som tilhører kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

I Irak besøkte vi Sulaymaniya, Kirkuk, Qaraqosh og klosterene i Mar Bahnam, og Mar Matta et Rabban Hormoz. Over alt ble vi ønsket velkommen med generøs gjestfrihet. Allerede ved vårt første møte, uttrykte biskop Luis Sako, håpet om at vår kommunitet kunne hjelpe den lokale kirken til å nærme seg spørsmålet om Islam i sin dybde.

Han ønsket å ha i sin Eparchy (som sogn er kalt i den orientalske kirken) et for bønn og åndelig retreat, åpent for alle, i den hensikt å forme en dialog mellom de troende, katekumenene og diakonene. Han tilbød oss å kunne slå oss ned i Sulaymaniya, i Jomfru Marias gamle sogn, lokalisert på det historiske stedet, hvor bare en håndfull kristne fremdeles lever.

Sulaymaniya er en moderne by. Det er lite som er igjen av det historiske senteret, men selve kirken er veldig fin og med hagen som omgir den så er den som en oase i de travle omgivelsene (bildet). Plassen synes umiddelbart ut til å passe oss godt.

Når vi kom tilbake, avgav vi full rapport fra vår reise til de andre medlemmene av kommuniteten. Samtalen etterpå konkluderte med en avgjørelse om å danne en monastisk kommunitet i Sulaymaniya som skal tilhøre al-Khalil-sammenslutngen (hvor Deir Mara Musa er moderklosteret, min tilføyning). Etter en tid av felles refleksjon, ble jeg sendt ut til et pilot-prosjekt, i den hensikt å sondere terrenget og forberede et sted for tre eller fire av oss. Jeg reiste den 24. oktober.

Biskop Sako tok imot meg som en far i familien til hans Eparchy. Dette Eparchy i Kirkuk er veldig lite - med rundt 20.000 kristne og fem prester, biskopen inkludert. Tradisjonen med diakoner er svært levende her; forutenom liturgien spiller de en viktig rolle i ulike sider ved arbeidet i sognet.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 2

Her fortsetter julebrevet fra Kirkuk i Nord-Irak. Julebrevet er skrevet av broder Jens, medlem av den syriske klosterkommuniteten Deir Mar Musa:

Byen Kirkuk har en kirke - Den røde kirke - hvor 3000 kristne ble drept under Det persiske imperiet. Under massakren skjedde det noe ekstraordinært: himmelen ble åpnet, og den persiske kommandanten så Jesus, som ønsket martyrenes sjeler velkommen. Kommandanten omvendte seg, og ble selv en av martyrene. Så mye blod for et fortapt får! Jeg tror likevel at den generøsitet vist ved majoritetens villighet til å risikere deres sikkerhet og beskyttelse for minoritetens eller for en eneste persons frelse, er en integrert del av den kristne spiritualiteten inspirert av de første evangeliske kommuniteter. En slik spritualitet kan overbevise muslimer til å ta ansvar for å beskytte det kristne fellesskapet og være stolt av å ha det midt i blant seg. Ved å gjenoppdage sin evangeliske arv, skulle Kirken også overbevise på ny Vesten om oppriktigheten og ærligheten til Jesu disipler, spesielt i en tid hvor kristendommen er blitt en minoritetsbevegelse, og hvor dens institusjoner og fellesskap blir sett på med dyp mistenksomhet.

For omlag et år siden sendte Mgr.Louis Sako, den khaledonsike biskopen i Kirkuk, sammen med sin og vår venn, den libanesiske maronite-munken, fader Maroun Atallah, en epost til fader Paolo (prioren for Deir Mar-Musa kommuniteten), og ba ham komme til Kurdistan for å grunnlegge et kloster i al-Khalil føderasjonen. Etter å ha brevvekslet, ble det planlagt at fader Paolo skulle komme på besøk rett etter påsken 2011. Som dere allerede vet oppdaget han ved denne anledningen at den syriske regjeringen hadde suspendert hans oppholdstillatelse. Siden da har han ikke kunnet reise utenfor Syria. Allikevel, kommuniteten ville dra fordel av denne invitasjonen, og sendte andre medlemmer dit. Tre postulanter - Fabiana, Frederike og Luis - novisen Carol, og en munk (meg).

Vi brukte anledningen til å besøke Antakya (det historiske Antiokia), og en innviet legkvinne som, inspirert av Taize kommuniten i Frankrike, driver et hus for gjestfrihet i denne byen, dedikert til inter-religiøs harmoni. Vi i Deir Mar Musa føler et dypt åndelig slektskap til henne.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 1

Jeg har forsøkt å oversette et julebrev fra broder Jens Petzold, som tilhører den syriske-kloster kommuniteten Deir Mar-Musa, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen.Broder Jens har nylig vært på besøk i det kurdisk kontrollerte Nord-Irak, for å besøke kristne der. Det interessante julebrevet er såpass langt, at jeg har valgt å dele det opp i mindre stykker:

Kirkuk, 20.desember 2011
Kjære venner!

Ennå en gang: takk for den varme velkomst vi fikk fra de sveitsiske og italienske medlemmer av venneforeningen til vår monastiske kommunitet. Det føltes så godt å ha dere så nært. Vi takker dere også så mye for deres mange uttrykk for solidaritet i disse turbulente tider vi opplever i Midt-Østen. Statistikken på våre websider og mailbox'en viser at dere følger oss aktivt. Takk! Midt-Østen, og særlig Syria, trenger virkelig mye forbønn og solidaritet. Vi er vitne til stadig økende vold, og vi kan ikke annet enn å bruke all vår energi til kallet til ikke-vold og forsoning.

Vi vet at forsoning er smertefullt fordi det innebærer erkjennelsen av vår egen skyld i det vi har gjort, eller unnlatt å gjøre, og ydmykelsen ved det å be om tilgivelse. Det er egentlig ikke noen forsoning ved å si: 'jeg tilgir deg', men ved det å be om det å bli tilgitt, for bare på denne måten kan vi håpe at den andres hjerte kan åpnes.

Som dere vet har jeg vært i Irak, nærmere bestemt i den kurdiske regionen, i nesten to måneder. Jeg skriver med graven til profeten Daniel rett foran meg, i moskeen til Kirkuk's citadel. Det går opp for meg hvor mye av vår Bibel som er blitt skrevet i nettopp dette området av dagens Irak. Vi tenker vel ikke så mye på det når vi leser Daniels bok, Esekiel, Jeremia eller Jesaja, men det er her, i eksilet, at hebreerne utviklet en spiritualitet som gjorde dem i stand til å avstå fra behovet for politisk makt. Her gjorde hebreerne den bitre erfaringen av å tjene en annen nasjon uten et eneste håp om å overvinne den en dag. Basert på denne erfaringen, overført gjennom Skriften og tradisjonen, har kristne århundrer senere vært i stand til å leve ut sin egen tro i den kontekst som Romerriket og dets forfølgelse innebar. Det er også sant med hensyn til vår kaledeiske kirke, som gjennom århundrene har modnet til sitt nåværende kall, ved å tjene ulike folk og riker uten å ha en 'kristen konge' eller egen stat.

Denne spiritualitet trenger å bli gjenoppdaget i det 21. århundre, selvsagt tatt i betraktning av den utvikling som har skjedd gjennom generasjonene på det menneskelige, sosiale, poltiske og religiøse nivå. Ingen tvil om at en kristen tjeneste i dag må være klar over den tvingende nødvendighet for endring med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, og miljøet. Men dette står ikke i motsetning til eksilets og martyreriet spiritualitet.

(fortsettes)

Billedtekst: Broder Jens foran profeten Daniels grav.

Luthersk pionermisjon blant kurdere, del 1

I går kveld var vi sammen med våre kurdiske venner igjen for å feire nattverd, be sammen og ha fellesskap. Min gode venn Mohammad fortalte meg om noe jeg ikke hadde kjennskap til, nemlig et misjonsarbeid som ble drevet i hans hjemby av Martha Dahl. Martha Dahl var født i Rendalen i Østerdalen, 30. juni 1891, og ble misjonær i Mohabad i Iran for Lutheran Orient Mission Society!

Dette misjonsselskapet ble grunnlagt i kjølvannet av den store misjonskonferansen i Edinburgh i Skottland i 1910. Misjonsselskapet ble så langt jeg har funnet ut stiftet av lutheranere fra USA og Tyskland og hadde kurderne som målgruppe. Dette synes jeg er veldig spennende! Lutheran Orient Mission Society skulle være en uavhengig organisasjon som skulle tjene både amerikanske og tyske lutherske menigheter, og representanter fra begge landene kom sammen for å arbeide for "de forsømte misjonsfeltene".

I løpet av noen måneder sendte det nystartede misjonsselskapet ut to misjonærer til Kurdistan, og de bestemte seg for å utgi sitt eget blad "The Kurdistan Missionary". Med den første utgivelsen i oktober 1910 (se bildet) var "The Inter-Synodical Evangelical Lutheran Orient Mission Society" stiftet.

Den første feltdirektøren og redaktøren var L.O Fossum. Om ham vet jeg foreløpig ikke noe ennå, men navnet høres jo veldig norsk ut!

Jeg kommer tilbake til flere opplysninger om dette misjonsselskapet etter hvert som jeg finner ut mer om det. Jeg synes det er spennende med historien til pionermisjoner.

(fortsettes)