Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 5

Her kommer siste delen av julebrevet til fader Jens, medlem av den monastiske kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

På vegne av kirken i hadde biskopen en estetisk sans lik vår kommunitet: For noen få dager siden, overrasket han meg, ved å fortelle meg at han gjerne ville ta ut benkene i kirken og legge tepper på gulvet som vi kunne sitte på når vi ba. Det ville ligne Deir Mar Musa! For å være ærlig, så hadde jeg allerede tenkt på en slik endring ved å fjerne benkene en eller en - diskret! Det er to store rom til å kunne sitte i og en stor hall i huset. Vi skal se nærmere på hvordan vi kan organisere dette. Til å begynne med vil det ikke være så lett å lage plass for besøkende, men i Orienten er det alltid måter å tilby gjestfrihet på.

Hvordan skal vi så kunne klare å finansiere denne avleggeren? Frem til nå har Mar Musa gitt meg muligheten til å disponere donasjonene som jeg mottok i forbindelse med min reise i Europa, sammen med en viktig deltagelse i seg selv. Biskop Sako har vært veldig generøs og har dekket nesten alle mine utgifter. Men vi trenger en permanent måte å finansiere dette på. Biskopen foreslår at en eller to av oss ser oss om etter en jobb, for eksempel i en engelsktalende skole som drives av noen nonner, eller i en statlig kulturell institusjon. Det er også flere humanitære organisasjoner i Sulaymaniya, og enkelte av disse tar seg av prosjekter som er i samsvar med vår spiritualitet. Uansett, en av våre første prioriteter er intensive studier av kurdisk. Så, med kunnskap i kurdisk og arabisk, burde jobbmulighetene være mange.

Kjære venner, vi takker for deres bønner, spesielt de som handler om forsoning i Syria. Irak trenger også dem. Spesielt i dag, etter at de amerikanske styrkene har trukket seg tilbake. I stedet for ønsket om at vi skal forsones, kan vi dras inn i en ny voldsbølge. Selv i Nord-Irak, i Kurdistan, er det tvetydige signaler. Det er mye håp, men det er også mange skygger. Dialog mellom samfunn er essensielt. I dette kan de lokale kristne spille en viktig rolle, fordi de etnisk er knyttet til alle lag av det irakiske samfunnet. Mgr Luis Sako forstår dette svært godt og kommer med viktige bidrag for å oppmuntre representanter for ulike grupper til konstruktiv dialog.

I Syria, til tross for mulighetene for en borgerkrig, vi setter vårt håp til kapasiteten som finnes i den syriske befolkningen for dialog - en kostbar gave til denne nasjonen, verd å bli gjenoppdaget.

Vi, medlemmer av al-Khalil kommuniteten, ber for dere alle og hver enkelt av dere.

God jul og et lykkelig nytt år

Broder Jens

Bildet er fra Deir Mar Musa kommuniteten i Syria. I krybben ligger Bibelen.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 4

Her følger den fjerde delen av julebrevet til broder Jens, som er medlem av klosterkommuniteten Deir Mar Musa i Syria. Siste delen publiseres i morgen:

Jeg oppdaget at etnisk, og ikke minst lingvistisk, så er Irak i langt mindre grad homogent, enn Syria. Forskjeller blir tydeligere lagt merke til her. Den Khalkedonske kirke har ikke en unik etnisk identitet, og er bevisst sin forskjellighet. Den omfatter en stor menneskelig variasjon, fra turkomanere til arabere, assyrere til kurdere. Det er derfor et perfekt sted for dialog, i det den er i slekt til hvert etnisk-kulturelle samfunn i regionen.

For eksempel: Kristne som opprinnelig kommer fra Kirkuk snakker turkomanisk (en tyrkisk dialekt) hjemme, mens de som kommer fra Sulaymaniya snakker kurdisk. Det er fremdeles et betydningsfullt antall kristne som snakker Sorteh (en khalkedonsk dialekt). Mennesker som lever i Sulaymaniya må lære kurdisk for å ha noen virkelig utbytte av kulturell utveksling. Arabisk vil alltid være nyttig når man reiser og for kommunikasjon mellom det store antallet kristne som faktisk er flyktninger fra Baghdad og andre steder i Sør-Irak. Og enda mer: arabisk er det liturgiske språket i Islam og vil derfor alltid være et viktig element i vårt kall til å være en kirke for den islamske verden.

Før jul ble en leilighet ledig helt i nærheten av Jomfru Maria-kirken ledig. Jeg vil slå meg ned der og bli frem til slutten av februar. Det blir et eneboer-liv, og jeg skal forberede huset for de som snart skal komme; til å begynne med bare munker, men jeg tenker også at dette kan bli et fint husvære for nonner.

Det er stor interesse for et sted for bønn. Dette er en av årsakene til at det er så viktig at det er et nærvær av nonner, ikke minst for å skape relasjoner til kvinnene i Kirken, for gjestfrihet, retreater og for forholdet til nabolaget. Men det vil jo også virke underlig om vår monastiske kommunitet skulle mangle munker og nonner.

(fortsettes)

På bildet ses biskopen i Kirkuk, Louis Sako, som har vært så interessert i at Deir Mar Musa kommuniteten skulle få en avlegger i byen.

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 3

Her følger tredje del av julebrevet til broder Jens, som tilhører kommuniteten Deir Mar Musa i Syria:

I Irak besøkte vi Sulaymaniya, Kirkuk, Qaraqosh og klosterene i Mar Bahnam, og Mar Matta et Rabban Hormoz. Over alt ble vi ønsket velkommen med generøs gjestfrihet. Allerede ved vårt første møte, uttrykte biskop Luis Sako, håpet om at vår kommunitet kunne hjelpe den lokale kirken til å nærme seg spørsmålet om Islam i sin dybde.

Han ønsket å ha i sin Eparchy (som sogn er kalt i den orientalske kirken) et for bønn og åndelig retreat, åpent for alle, i den hensikt å forme en dialog mellom de troende, katekumenene og diakonene. Han tilbød oss å kunne slå oss ned i Sulaymaniya, i Jomfru Marias gamle sogn, lokalisert på det historiske stedet, hvor bare en håndfull kristne fremdeles lever.

Sulaymaniya er en moderne by. Det er lite som er igjen av det historiske senteret, men selve kirken er veldig fin og med hagen som omgir den så er den som en oase i de travle omgivelsene (bildet). Plassen synes umiddelbart ut til å passe oss godt.

Når vi kom tilbake, avgav vi full rapport fra vår reise til de andre medlemmene av kommuniteten. Samtalen etterpå konkluderte med en avgjørelse om å danne en monastisk kommunitet i Sulaymaniya som skal tilhøre al-Khalil-sammenslutngen (hvor Deir Mara Musa er moderklosteret, min tilføyning). Etter en tid av felles refleksjon, ble jeg sendt ut til et pilot-prosjekt, i den hensikt å sondere terrenget og forberede et sted for tre eller fire av oss. Jeg reiste den 24. oktober.

Biskop Sako tok imot meg som en far i familien til hans Eparchy. Dette Eparchy i Kirkuk er veldig lite - med rundt 20.000 kristne og fem prester, biskopen inkludert. Tradisjonen med diakoner er svært levende her; forutenom liturgien spiller de en viktig rolle i ulike sider ved arbeidet i sognet.

(fortsettes)

Sjeldent julebrev fra Kirkuk i Nord-Irak, del 2

Her fortsetter julebrevet fra Kirkuk i Nord-Irak. Julebrevet er skrevet av broder Jens, medlem av den syriske klosterkommuniteten Deir Mar Musa:

Byen Kirkuk har en kirke - Den røde kirke - hvor 3000 kristne ble drept under Det persiske imperiet. Under massakren skjedde det noe ekstraordinært: himmelen ble åpnet, og den persiske kommandanten så Jesus, som ønsket martyrenes sjeler velkommen. Kommandanten omvendte seg, og ble selv en av martyrene. Så mye blod for et fortapt får! Jeg tror likevel at den generøsitet vist ved majoritetens villighet til å risikere deres sikkerhet og beskyttelse for minoritetens eller for en eneste persons frelse, er en integrert del av den kristne spiritualiteten inspirert av de første evangeliske kommuniteter. En slik spritualitet kan overbevise muslimer til å ta ansvar for å beskytte det kristne fellesskapet og være stolt av å ha det midt i blant seg. Ved å gjenoppdage sin evangeliske arv, skulle Kirken også overbevise på ny Vesten om oppriktigheten og ærligheten til Jesu disipler, spesielt i en tid hvor kristendommen er blitt en minoritetsbevegelse, og hvor dens institusjoner og fellesskap blir sett på med dyp mistenksomhet.

For omlag et år siden sendte Mgr.Louis Sako, den khaledonsike biskopen i Kirkuk, sammen med sin og vår venn, den libanesiske maronite-munken, fader Maroun Atallah, en epost til fader Paolo (prioren for Deir Mar-Musa kommuniteten), og ba ham komme til Kurdistan for å grunnlegge et kloster i al-Khalil føderasjonen. Etter å ha brevvekslet, ble det planlagt at fader Paolo skulle komme på besøk rett etter påsken 2011. Som dere allerede vet oppdaget han ved denne anledningen at den syriske regjeringen hadde suspendert hans oppholdstillatelse. Siden da har han ikke kunnet reise utenfor Syria. Allikevel, kommuniteten ville dra fordel av denne invitasjonen, og sendte andre medlemmer dit. Tre postulanter - Fabiana, Frederike og Luis - novisen Carol, og en munk (meg).

Vi brukte anledningen til å besøke Antakya (det historiske Antiokia), og en innviet legkvinne som, inspirert av Taize kommuniten i Frankrike, driver et hus for gjestfrihet i denne byen, dedikert til inter-religiøs harmoni. Vi i Deir Mar Musa føler et dypt åndelig slektskap til henne.

(fortsettes)