Den gode rytmen i 2016

I går traff jeg min 'gamle' ungdomsskolerektor. Det var et godt gjensyn, med en god mann. Vi snakket om det å 'høre heme', som vi sier det på vår dialekt. Om å ha røtter i en rotløs tid. Vi var enige om at vi bor godt her hvor vi bor, og at vi har så mye å være takknemlige for.

Som det å kunne stå opp om morgenen! Det er det ikke alle som kan. Gjøre de hverdagslige tingene. Leve i den hode rytmen.

Hos meg bestod den i dag av å tenne opp i ovnen. Det er 13,4 kalde grader utendørs og 16 varme innendørs, så det er godt å fyre opp. Jeg er glad vi har ved. Så brygger jeg dagens første tea-kopp, og lager meg frokost. Jeg er takknemlig for at vi har mat på bordet. Det kjennes godt og riktig å be: 'Gi oss i dag vårt daglige brød'. Det er da ingen selvfølge for mange.

Kommuniteten på Bjärka Säby som jeg tilhører har nettopp utgitt en liten bok med bordbønner. Til hjelp i vårt daglige liv. Peter Halldorf skriver i forordet: 'Bordbønnen kan bli et uttrykk for en lengsel etter omorientering i livet. Når vår takksigelse gjør det daglige måltidet til noe som har med Gud å gjøre, har vi tatt et viktig steg mot å gjøre hele livet til en gudstjeneste. Ved å velsigne Gud og takke for maten lar vi hvert måltid bli en forlengelse av det eukaristiske måltidet, festen i Guds rike, som kirken feirer hver søndag'.

Jeg har stor sans for Mattias Orheim og hans: 'Kvardagskristen vil eg vera'. For Orheim måtte det være 'samklang mellom liv og lære'.

Så sant.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for den gode hverdagslige bønnerytmen, hvor tidebønnene spiller en stor rolle. Og for Lectio Divina. Den bedende, meditative lesningen av Guds ord. Hver dag, året rundt.

Den gode rytmen.

Så er det for min del tekster som skal skrives og møte med mennesker i deres hverdager. Jeg øver meg hver dag i oppmerktsomt nærvær.

Nå må jeg legge mer ved i ovnen.

Vær oppmerksomme! Del 2

Her er andre del av artikkelen til Enzo Bianchi (bildet) om betydningen av å være oppmerksom:

'Oppmerksomheten er en virkelighet som er uendelig mye djupere. Den er et strålende 'nærvær av seg selv' - og leder til at vi skjelner Guds nærvær i hver enkelt av oss. Basileios skriver i en kommentar til 5.Mos 15,9: 'Vokt deg at det ikke kommer en fordervet tanke opp i ditt hjerte':

'Pass på deg selv slik at du kan ha din oppmerksomhet rettet mot Gud'.

Denne oppmerksomhet leder til en kamp mot tanker som distraherer og drar oss bort fra vårt sentrum, og blir vokteren av vårt hjerte.

'Oppmerksomheten er den av tanken ubrutte stillheten i hjertet'. (Hesychios av Batos).

Inne i oss finnes det altså en medfødt side av kamp som får oss til å reflektere over de tanker som fødes i vårt hjerte og kjenne igjen disse tankenes natur og opprinnelse'.

(fortsettes)

Vær oppmerksomme! Del 1

Gudstjenesten vi feirer i Kristi himmelfartskapellet er delt i to: Ordets og Brødets del.

Mot avslutningen av Ordets del heter det: Vær oppmerksomme! Og så reiser vi oss og evangelieteksten leses. Det er det all grunn til. Vi bør vise stor ærbødighet overfor evangeliene, og vi bør være oppmerksomme!

Jeg har oversatt denne artikkelen av prioren for det økumenisk-monastiske fellesskapet Bose i Italia, Enzo Bianchi (bildet), hvor han betoner betydningen av nettopp oppmerksomheten:

'I den kristne tradisjonen har ordet 'prosochè' - oppmerksomhet. blitt definert som en holdning av 'konsentrasjon', en 'at man strekker seg mot noe i vårt indre' og 'å fokusere sitt mot noe'. Det greske ordet har en dynamisk nyanse, på samme måte som de latinske ordene 'attentio' og 'attendere', og gir uttrykk for en oppmerksom person som 'strekker seg etter noe'. Oppmerksomheten kommer ikke av en særskilt menneskelig evne men en indre bevegelse som berører hele vår kropp og sjel. Når vi har oppdaget vårt livs mening, sentrum og mål sammenfattes alt hva vi gjør i lyset av dette mål, i vår djupe hengivelse til dette sentrum.

Å utvikle evnen til å være oppmerksomme innebærer å vokse som menneske.                            

Begrepet 'oppmerksomhet' er vel kjent i orientalske meditasjonsteknikker og ulike asketiske retninger. I følge buddhismen er det gjennom oppmerksomhet at man kan nå frem til et gjennomtrengende syn på virkeligheten, det som ørkenfedrene og den kristne tradisjonen kaller for 'diorasi', det vil si en djupere måte å se på som ser bortenfor det ytre og det man kan se med det blotte øye. I den kristne tro henledes ordet 'prosochè' fra det hebraiske ordet 'kawwanah'.

'Prosochè' innebærer at vi i vårt sinn og i vårt hjerte, skal være våken og oppmerksom i vår relasjon til Gud. Vi skal med hele vårt jeg samtykke med Skriftens og bønnens ord og framfor alt, gjennom disse, med Guds nærvær. Derfor har oppmerksomheten en viktig rolle i den kristne tradisjonen og er særskilt viktig i forbindelse med feiringen av liturgien (opus dei) og bibellesningen (Lectio divina).

(fortsettes)