Se, vi går opp til Jerusalem ved disse påsketider

 Jeg klarer ikke helt å slippe evangelieteksten for Fastelavnssøndag. Det er tre ting i teksten jeg merket meg: 

1) "Han tok de tolv til side..." (Luk 18,31) Som disippel må du regne med å bli tatt til side av Mesteren. Han har noe å si deg. 

2) "Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke noe av det han sa." (v.34) Det er ikke alt vi forstår, og det er så befriende. Nå har disiplene vært sammen med Jesus i nesten tre år. Likevel har de spørsmål. Det er jeg i grunn glad for. Det gjør det lettere for meg å stille spørsmål. Nå har jeg fulgt Jesus siden 1972, og spørsmålene blir ikke færre med årene. Jeg har stadig noe nytt å lære sammen med Jesus.

3) "...og alt det som profeten har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse." (v.31) En av lesetekstene for Fastelavnssøndag er Jesaja 52,13-15: "Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy. Slik mange ble forferdet over deg - så ødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske - slik skal mange folkeslag undres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå." Dette er en av mange profetier som gikk bokstavelig i oppfyllelse ved Jesu lidelse og død.

Nå, i dag mandag 3.mars, starter for alvor oppstigingen til Jerusalem for denne påsketiden og vi har startet på den 40 dagers lange fastetiden.

Gud gir avkall på alt

 I den gamle pakt åpenbarte Gud seg som den som er "opphøyet over alle guder" (Sal 97,9). Han delte ikke sin herlighet med noen. I den nye pakt avslører Gud hvordan han gir avkall på sin egen herlighet. Sønnen avstår frivillig fra sin likeverdighet med Faderen når han tar på seg en tjeners skikkelse og blir som en av oss (Fil 2,7). Og Sønnen gir alt fordi Faderen gir alt. Han holder ikke Sønnen fast, men overlater han frivillig i menneskenes hender. Den Hellige Ånd er i sitt vesen selve denne gaven fra Faderen og Sønnen, denne stadige ofringen av alt de er. 

Den treenige Gud vil gjøre seg liten for at mennesket skal bli stort. På korset avslører Gud hele sin herlighet og gir den bort. Der åpenbares kjærligheten i sin ytterste, guddommelige konsekvens. På korset lyser kjærligheten i all sin glans. Ingen som ser på korset med åpne øyne, kan tvile på at Gud er kjærlighet. Guds innerste vesen viser seg i Jesu åpne hjerte.

Kjærligheten går frivillig inn i svakheten for den elskedes skyld. Kjærligheten viser sin styrke klarest når den avstår fra all styrke.

Guds kjærlighet er et mysterium av selvutslettelse. Det kan ikke fattes av den som krampaktig holder fast på det han har og er og som hevder sine rettigheter og bruker sin egen styrke på andres bekostning. Men den som avstår fra alt og frivillig blir bitteliten, kan begynne å ane noe om Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 80

Påskens ettersmak

Er det noe jeg er virkelig redd for så er det å falle. Parkinson har gitt meg ustø gange og av og til blir jeg svimmel. Jeg klarer heller ikke å stå lenge av gangen. Jeg er redd for å slå meg om jeg skulle falle, særlig å slå meg i hodet. 

Denne påsken har jeg bedt meg igjennom 'Korsets vei', av den franske forfatteren, dramatikeren og diplomaten Paul Claudel (1868-1955). Mest for egen oppbyggelses skyld. Boken handler om Jesu lidelsesvei til korset konsenrert til ulike stasjoner langs Via Dolerosa.

I år har jeg merket meg tre ting, og da er vi tilbake til utgangspunktet. Det gjør sterkt inntrykk på meg om at Gud kommet i kjød faller under byrden av korset. Hvilken avmaktsfølelse det må ha vært. Tenk deg Skaperen og Opprettholderen av alt liv faller! Det andre jeg merket meg er det faktum at Gud blir slått fysisk! 

Og det tredje er at Gud blir avkledd! Hvilken fornedrelse, at Herlighetens Konge, blottlegges.

Og alt dette for vår frelses skyld. Det er helt komplett umulig å forstå hva Jesu lidelsesvei innebar for Ham. Det er ikke for ingenting et av hans navn er Smertenes mann.

"Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen." (Jes 53,2b-7)

"din sjel skal et sverd gjennombore"

 "... Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere legt..." (1.Pet 2,22-24)

"Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpentbart." (Simeons profeti om Jesus og Hans mor. Luk 2,14-15)

"Fjerde stasjon er Maria som har sagt sitt ja. Hun som er skatten i all fattigdom står her på gatehjørnet og venter. Det finnes ingen tårer i hennes øyne, tungen tørker i hennes munn. Hun sier ikke et ord når hun ser Jesus komme. Hun ånder sitt ja nok en gang, ja. Skriket, holder ham strengt tilbake i sitt sterke, beherskede hjerte. Hun sier ikke et ord. Hun ser på Kristus.

Moderen betrakter sin Sønn og kirken sin Frelser.  Hennes sjel kaster seg imot Ham, som den døende soldatens skrik. Hun står oppreist innfor Gud. Hennes sjel vidåpen for Hans blikk. Det finnes ingenting i henne som sier nei eller trekker seg tilbake. Hver fiber i hennes gjennomborede hjerte sier ja og samstemmer. Og likesom Gud er der, er også hun. Hun samtykker og den Sønn hun unnfanget i sitt morsliv. Hun tier og skuer Gud Den aller helligste.

- Paul Claudel/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å se Kristus blant de lidende

Grupper såvel som individer lider. Overalt i verden finnes det store grupper av mennesker som blir forfulgt, mishandlet, blir krenket og utsatt for grusomme forbrytelser. Det finnes lidende familier, lidende venner. lidende forsamlinger, lidende etniske grupper og lidende nasjoner. I alle disse lidende mennesker må vi kunne se den lidende Kristus. De er også utvalgt, velsignede, sønderknuste og gitt for verden.

Når vi oppmuntrer hverandre til å lytte til disse menneskenes rop og arbeider sammen for rettferdighet og fred, er det Kristus vi vender oss til, Han som led og døde for verdens frelse.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Lidelse? Nei, takk! Det vil vi ikke høre om.

Hans disipler ville ikke høre om det den gang - kanskje ikke i dag heller. Det passet ikke inn i bildet av Messias, den seierrike, han som skulle fri dem fra åket som romerne representerte og opprette sitt messianske rike. Det passer ikke i dag heller, med den teologien som skal gi oss bedre selvbilde, herlige liv - her og nå!

Lidelse er noe disiplene avviste, den gangen som nå. I dag skal alle være friske, sunne, og vellykkede. Særlig om de er kristne.

Gang på gang leser vi i evangeliene om at Jesus forsøker å fortelle om sin forestående lidelse og død. Uten unntak avviste disiplene Hans å lytte til det Jesus hadde å si.

En typisk situasjon i så måte finner vi beskrevet i Evangeliet etter Matteus:

"Fra da av begynte Jesus Kristus det klart for disiplene sine at måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått ihjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp." (Matt 16,21)

Peters reaksjon på dette er illustrerende:

"Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." (v.22)

Hva svarer så Jesus Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som hører Gud til, bare for det som mennesker vil." (v.23)

Her ser vi tydelig hvordan Guds og menneskers vei ikke alltid er den samme. Og lidelsen er alltid uønsket. Mennesket søker en annen vei. Det må finnes en annen løsning. I Jesu tilfelle fantes det bare en vei: lidelse og død. Om Jesus hadde valgt Peters vei ville vår frelse ikke vært tilveiebrakt.

Om denne dagen heter det i Matteus 26,31: "Da sier Jesus til dem: I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt."

I andre oversettelser heter det: skal alle ta anstøt av meg.

Ja, slik var det, og slik er det.

Hvor mye forkynnelse hører vi om Jesu lidelse, og om "samfunnet med hans lidelser"? Hvor mye hører vi om alt Jesus skal gjøre for deg og meg, og om hvor fantastisk livet blir om du bare vil tro på Ham. Da slipper du unna all lidelse, da blir du frisk, da blir du rik, da blir du vellykket. Da lykkes livet for deg.

Vi bør snakke sant. Å følge Jesus er også å gå lidelsens vei. Mange av våre trossøsken verden over betaler en svært så høy pris for å følge Jesus.

Og salige er dere så sant dere også gjør det

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.
     2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.  3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.  4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.  5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.  6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»  7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.»  8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus.  9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
    12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? 13 Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.16 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. 17 Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det.
(Joh 13,1-7)

Getsemane

Det gjør et sterkt inntrykk å være i Getsemane. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var der. Å sitte ned langs Oliventrærne og tenke tilbake på Jesu kamp og lidelse her, er nesten overveldende. For hvilken kamp Han gjennomgikk.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den slik:

'Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt'. (Hebr 5,7)

Hvilken bønnekamp det må ha vært i Getsemane. I år, når jeg har lest tekstene fra evangeliene, så er det spesielt en setning jeg har merket meg:

I Luk 22,41 står det: 'Og han slet seg fra dem ...'

Det er når Jesus og Hans disipler kommer til Getsemane-hagen at dette skjer. Uttrykket 'slet seg fra dem' viser hvordan angsten må ha grepet ham. Han ville så inderlig være sammen med dem, men visste at Han ikke kunne. For ikke å gi etter for følelsene sine, 'slet han seg fra dem ...'

Kunne Jesus ha valgt en helt annen vei enn å gå gjennom lidelsene i Getsemane og Golgata? Kunne Han ha ombestemt seg og valgt å ta med disiplene et annet sted og gitt opp alt sammen?

Ja. Jesus gikk inn i lidelsen frivillig. Han kjente Faderens vilje, og frelsesplan, og valgte å gå lidelsesveien frivillig. Men det skjedde ikke uten kamp, uten smerte, ja den var så sterk at Hans tårer ble til blod. Dette angsthelvetet gikk Jesus igjennom for vår skyld. Det er ikke til å fatte. Ikke fullt ut.

Hva Jesus gjennomgikk i Getsemane var det dimensjoner over. Så store at ingen av oss noensinne har vært i nærheten av det. Ikke noe menneske. For forskjellen mellom den lidelse mennesker går igjennom, så kan være svære i seg selv, handler ikke om å bære all verdens synd og skam. Som Jesus gjorde. Og ingen opplever heller det Jesus opplever: at Gud forlater dem. Vi er aldri helt forlatt. Jesus var.

Om dette kretser mine tanker denne Langfredag i 2012.