Denne påsken har jeg bedt meg igjennom 'Korsets vei', av den franske forfatteren, dramatikeren og diplomaten Paul Claudel (1868-1955). Mest for egen oppbyggelses skyld. Boken handler om Jesu lidelsesvei til korset konsenrert til ulike stasjoner langs Via Dolerosa.
I år har jeg merket meg tre ting, og da er vi tilbake til utgangspunktet. Det gjør sterkt inntrykk på meg om at Gud kommet i kjød faller under byrden av korset. Hvilken avmaktsfølelse det må ha vært. Tenk deg Skaperen og Opprettholderen av alt liv faller! Det andre jeg merket meg er det faktum at Gud blir slått fysisk!
Og det tredje er at Gud blir avkledd! Hvilken fornedrelse, at Herlighetens Konge, blottlegges.
Og alt dette for vår frelses skyld. Det er helt komplett umulig å forstå hva Jesu lidelsesvei innebar for Ham. Det er ikke for ingenting et av hans navn er Smertenes mann.
"Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen." (Jes 53,2b-7)
