Getsemane

Det gjør et sterkt inntrykk å være i Getsemane. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var der. Å sitte ned langs Oliventrærne og tenke tilbake på Jesu kamp og lidelse her, er nesten overveldende. For hvilken kamp Han gjennomgikk.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den slik:

'Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt'. (Hebr 5,7)

Hvilken bønnekamp det må ha vært i Getsemane. I år, når jeg har lest tekstene fra evangeliene, så er det spesielt en setning jeg har merket meg:

I Luk 22,41 står det: 'Og han slet seg fra dem ...'

Det er når Jesus og Hans disipler kommer til Getsemane-hagen at dette skjer. Uttrykket 'slet seg fra dem' viser hvordan angsten må ha grepet ham. Han ville så inderlig være sammen med dem, men visste at Han ikke kunne. For ikke å gi etter for følelsene sine, 'slet han seg fra dem ...'

Kunne Jesus ha valgt en helt annen vei enn å gå gjennom lidelsene i Getsemane og Golgata? Kunne Han ha ombestemt seg og valgt å ta med disiplene et annet sted og gitt opp alt sammen?

Ja. Jesus gikk inn i lidelsen frivillig. Han kjente Faderens vilje, og frelsesplan, og valgte å gå lidelsesveien frivillig. Men det skjedde ikke uten kamp, uten smerte, ja den var så sterk at Hans tårer ble til blod. Dette angsthelvetet gikk Jesus igjennom for vår skyld. Det er ikke til å fatte. Ikke fullt ut.

Hva Jesus gjennomgikk i Getsemane var det dimensjoner over. Så store at ingen av oss noensinne har vært i nærheten av det. Ikke noe menneske. For forskjellen mellom den lidelse mennesker går igjennom, så kan være svære i seg selv, handler ikke om å bære all verdens synd og skam. Som Jesus gjorde. Og ingen opplever heller det Jesus opplever: at Gud forlater dem. Vi er aldri helt forlatt. Jesus var.

Om dette kretser mine tanker denne Langfredag i 2012.