"Vi vet ikke hva vi skal gjøre med vår egen svakhet uten å skjule den eller late som den ikke eksisterer. Så hvordan kan vi helt og fullt ønske velkommen andres svakhet hvis vi ikke har ønsket velkommen vår egens?"
Jeg drømmer om et fellesskap, en kommunitet, i mitt eget nærmiljø, i min egen by, hvor det er plass for alle mennesker, mennesker med sår og skrøpeligheter, som våger å leve uten masker og overåndelighet, som er underveis, som vil leve med tidebønnes gode rytme og samles i et måltidsfellesskap, og som feirer Herrens måltid.
En raus, livsbejaende kommunitet med Herren Jesus i sentrum, Hans kors og seierrike oppstandelse.
Foreløpig er det en drøm, men det er lov å drømme. Men jeg ber om at det er mer enn en drøm. Jeg har drømt denne drømmen lenge.
I mellomtiden lever jeg med min egen hverdagslige rytme, med bønn, tidebønn, lesning av Bibelen som følger kirkeåret, det hellige året.
Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av Taize kommuniteten i Frankrike.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar