Kristi ansikt

Den svenske forfatteren Gunnar Edman gjenforteller i en av sine bøker en middelalderlegende som handler om mosaikkleggeren Guido.

Historien Edman gjenforteller grep meg så veldig sterkt:

Etter å ha sett Kristi ansikt i et syn, får han i oppdrag av Kristus å gjøre ham synlig gjennom mosaikk.

Når den er nesten ferdig, bryter det ut krig. Da samler Guido landsbyens innbyggere i klosterkapellet og deler ut en mosaikkbit til hver med beskjed om ¨gjemme den til krigen er over. Etter at freden har vendt tilbake, møtes landsbyfolket og mosaikkbitene i kapellet - og Kristi ansikt blir synlig igjen.

Alt er muligheter til utvikling

Du kan alltid være takknemlig, for du vet at Gud bruker enhver situasjon, uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Gjennom alt som skjer, vil han oppdra deg og føre deg nærmere seg.

Hvis du av hele ditt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan du også frimodig la ham få vite alle dine ønsker. Selv om du ber om at Gud skal forandre situasjonen, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir du ikke skuffet eller bitter hvis bønnen din ikke blir oppfylt på den måten du hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forvandler selv de vanskeligste situasjoner. Når du takker for det som er strevsomt, kan det bli annerledes, uten at du har bedt om det. Noen ganger har dette en psykologisk forklaring. Når din indre holdning forandres, får du et annet syn på saker og ting. Du ser ikke lenger situasjonen fra ditt eget dystre perspektiv, men du ser den slik slik den virkelig er.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Gud er som en lærer. Han gir elevene stadig vanskeligere lekser for at de skal bruke stadig mer av evnene sine. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen mening. Derfor kan den bli borte.

Senere kommer det sikkert andre situasjoner som er enda vanskeligere. Men de er altså sjanser du får til å utvikle enda mer av din iboende evne til å stole blindt på at alt Gud gjør, er bra.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 205.

Gode råd for den som vil leve nær Herren og høre fra Ham

'Vår personlige relasjon med Herren må bli etablert og opprettholdt på et sikkert fundament og være i enighet med det skrevne Guds ord. Herren responderer på et høyere plan med dem som har satt sine føtter på forløsningens grunnfjell - det Han har fullført på deres vegne - og som setter sin lit til Ham alene.'

Wade E. Taylor. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Om vi skal føde frem en profetisk røst som Herren lengter etter i en tid som denne, er det helt nødvendig at vi trer inn i en tilstand av sønderbrutthet (idet vi blir ydmyke og avhengige av Ham alene). Selv om vi for øyeblikket bare ser vår nåværende situasjon, så finnes det et større bilde som vedrører Herrens folk og Hans hensikter.'

Nancy Taylor Warner. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

'Denne vedvarende profetiske salvelsen er resultatet av tid tilbrakt i Herrens nærvær. I det vi tilbringer tid med Ham, blir vi i økende grad mer lik Ham og begynner å forstå Hans tanker og lengsler - våre liv blir da et uttrykk for Hans liv. Da vil vi få det rette ord, til rett tid, gitt på rett sted til rett person.'

Wade E. Taylor. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når vi blir forvandlet til Kristi bilde

Dette bildet har fulgt meg denne påsken. Klarer ikke helt å slippe tak i det. Blikket mitt dveler ved noen av ansiktene, og jeg tenker på ordene til apostelen Paulus i 2.Kor 3,18:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd'.

Et ansikt kan bli forklaret. I det kan vi se Jesus selv. Hos disse kvinnene ser jeg noe av Herrens skjønnhet.

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror disse skjønne søstrene tilhører 'Jesu lillesøstre'.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt i 1939 av Magdeleine Hutin. Hun hadde broder Charles av Jesus som sitt store forbilde, en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg, skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tok seg vanlig arbeid og levde sitt stillferdige liv i små boenheter midt ute blant ordinære mennesker. Der ble de - med sine liv - vitner om den Herre Jesus.

Og det er denne måten å tenke på og praktisere det kristne livet som tiltaler meg. Disse kvinnene - og den mannlige grenen: Jesu lillebrødre - tok bokstavelig talt 'den nederste plassen', og levde blant vanlig arbeidsfolk, for å kunne tjene dem og gi dem evangeliet - mest gjennom sitt levde liv.

Når jeg har sett på dette bildet av disse Jesu lillesøstre, er jeg også blitt minnet om noe broder Charles av Jesus skrev, mens han var på en retreat i Nasaret i 1897:

"Jeg vil forsøke å lære Deg å kjenne bedre, Gud, slik at jeg kan bedre elske Deg. Jo mer jeg lærer Deg å kjenne, jo mer kommer jeg til å elske Deg, fordi hos Deg er alt fullkomment og verd å beundre og å elske. Å lære Deg å kjenne, selv om det gjelder bare en liten side av Deg, det er å se skjønnhet som stråler med en ennå strørre glans, ennå mer gjennomskinnelig, det er å henrykkes enda mer av kjærlighet. Du er tanker, ord og gjerninger, Gud - Du gjenspeiler uopphørlig Deg selv, Din egen fullkommenhet og Du ser i Deg Dine verk, Dine nåværende og kommende gjerninger, under alle århundrer og til alle tider."

Å være funnet av Ham

Augustin gir oss et kjennetegn, som tillater oss å utforske vår forening med Gud: Herren sier: 'Du skulle ikke søke Meg, om du ikke allerede hadde funnet Meg'.

Jo mer lengselen etter Gud vokser i oss, desto fastere blir vår forankring i Ham. Det er gjennom vår djupe lengsel at vi blir vàr Kristus.

Og om vi vil ransake vår åndelige situasjon innfor Herrens ansikt, må vi undersøke hvordan det står til med vår lengsel og våre ønsker, for de er umisskjennelige kjennetegn på vårt samfunn med Ham.

Jo mer det guddommelige livet slår rot i den kristnes hjerte, desto ivrigere lengter han etter å få lære å kjenne og elske Kristus. Å søke Kristus og finne Ham utgjør de to sidene av den samme realitet.