Ble en åndelig far tross stor kroppslig svakhet

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi minnet om staretsen Ambrosios av Optina (bildet), en av Russlands hellige som har vært av en stor inspirasjonskilde for mitt eget åndelige liv. Jeg lærte ham først å kjenne gjennom biografisk materiale som omfattet forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, som jeg leste på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet.

En starets er i den russiske tradisjonen en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning, særlig evnen til å skille ånder og den profetiske gaven.

Han het opprinnelig Alexander Michaelovitsj, og ble født i 1812. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og satte sine tydelige begrensninger. I tenårene ble han oppfordret av sin åndelige far til å gå i kloster. Og ikke et hvilker som helst kloster. Vi snakker om det berømte Optina-klosteret, som ligger nesten tretti mil sør for Moskva. Dette klosteret har fostret noen av de mest fremstående staretsene i Russland. Den mest kjente var sannsynligvis Ambrosios.

Da han kom dit, traff han to betydningsfulle staretser i sin samtid - Leonid (1762-1841) og Makarios (1788-1860) - og ble deres disippel.

Han ble kjent for en ømhjertet og barmhjertig munk. Han brukte ikke sin visdom og åndelige innsikt til å dømme andre, men delte andre menneskers lidelse. Et av hans favorittord fra Bibelen, hentet han fra Romerbrevet: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse.'

Da Makarios døde i 1860, ble Ambrosios  Optina-klosterets åndelige far. Det til tross for stor kroppslig svakhet. Han ivret etter å gi støtte til samfunnets marginaliserte. Om Ambrosios sa man: 'I Ambrosios åpner kjærlighetens bunnløse djup seg for hvert menneske.'

Om kvelden den 23.oktober 1891 dør Ambrosios. På hans gravstein står disse ordene fra Bibelen:

'For de svake er jeg blitt svak for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.'

Led min vilje

Dette er blitt 'min' morgenbønn. Den er skrevet og ble brukt av de siste staretsene i den berømte Optinaklosteret i Russland. I det 19. århundre var dette det mest berømte av de russiske klostrene. Mange søkte dit for å få åndelig hjelp og veiledning.

"Herre, la meg møte alt det som denne dagen fører med seg med ro i sjelen. La meg overlate meg helt til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe for hver time denne dag.

Hva jeg enn får vite i dag - lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i fast forvissning om at alt skjer etter Din vilje.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. I alle uforutsette hendelser - gjør det da slik at jeg aldri glemmer at alt er sendt av Deg.

Lær meg å handle rettferdig og forstandig mot alle i min nærhet, uten å gjøre noen forvirret og lei seg.

Herre, gi meg kraft til å bære denne dagens slit og utfordringer, og alt det som skjer.

Led min vilje, og lær meg til å be, tro, tåle, tilgi og elske. Amen.

Den søkende og angrende Leo Tolstoj

På denne dagen i 1881 kledde Leo Tolstoj (bildet) seg i sin bondefrakk, og sine hjemmelagede barksko, samlet sine ansatte og to livvakter, og begav seg fra sin eiendom, Jasnaja Poljana, til det berømte Optina Pustyn klosteret.

På denne tiden var Leo Tolstoj en nasjonal helt i Russland - ikke minst på grunn av hans store mesterverk: Krig og fred (1869) og Anna Karenina (1877). Men dette var også en tid med intens sjelegranskning:

I en tilståelse, skrevet kort tid etter oppholdet i Optina Pustyn, kommer Tolstoj med denne tilståelsen - og det er ikke småtterier:

'Jeg kan ikke huske disse årene uten redsel, avsky, og hjerteskjærende smerte. Jeg drepte folk i krig, utfordret menn til dueller med den hensikt å drepe dem, og tapte i kortspill;. Jeg sløste bort fruktene av bøndenes slit og deretter fikk jeg dem henrettet;. jeg var en utuktig og en bedrager. Jeg løy, stjal, horet, det var drukkenskap, vold, mord - det var ikke en forbrytelse jeg ikke har begått.Slik holdt jeg det gående i 10 år'.

En starets morgenbønn

I den russisk-ortodokse spiritualiteten finnes det staretser, det vil si åndelige veiledere med spesielle nådegaver. Disse levde i bønn, gjerne tilknyttet et kloster eller som eneboere i de veldige russiske skogene. Hit kom mennesker i tusentalls for å spørre dem til råds, og for å bli bedt for.

Et av de mest berømte klostrene i Russland var Optina klosteret. Her bodde det mange staretser. En av dem skrev en morgenbønn, som gjerne kan brukes av flere:

Herre, la meg møte alt som denne dagen vil bringe, med sjelens ro. La meg hengi meg helt til din hellige vilje. Undervis meg og opphold meg hver eneste time i dag.

Hva jeg enn måtte få vite i dag - lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt skjer etter din vilje.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. I alle uforutsette hendelser - la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.

Lær meg å handle rettferdig og forstandig mot alle i min nærhet, uten å gjøre noen forvirret eller sorgfulle.

Herre, gi meg kraft til å bære denne dagens slit og utmattelse, og alle dens hendelser. Led min vilje, og lær med å be, tro, tåle, tilgi og elske.
Amen!

Bildet viser en av de siste staretsene ved Optina klosteret.