Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

I gode og onde dager - inntil døden skiller dere at

Det kan hende at Pat Robertson har ett og annet å lære av historien til B.B Warfield og Robertson McQuilkin om det livslange ekteskapet som holder i gode - og onde - dager! Som tidligere nevnt mener den amerikanske TV profilen at Alzheimer kan være en god grunn til å skille seg.

B.B Warfield (bildet til venstre), den berømte teologen fra Princeton University i siste del av det 1800- og begynnelsen på det 1900-århundre, fikk oppleve det Bibelen kaller "de onde dagene". Apostelen Paulus skriver om dem i Ef 5,16. Kort tid etter at Warfield var uteksaminert fra Princeton og hadde giftet seg med Annie Pierce Kinkead i 1876, tok han med seg sin unge brud til Tyskland. Her ble hun truffet av et lyn, og ble fullstendig og permanent lammet. B.B Warfield stelte for henne i nærmere 40 år, samtidig som han arbeidet som teolog og lærer, inntil hun døde i 1915. Han forble trofast også når ekteskapet ikke fungerte som 'normalt'.

Et annet eksempel - mye nærmere vår egen tid - er ekteskapet mellom Muriel og den tidligere presidenten for Columbia International University, Robertson McQuilkin. Muriel fikk diagnosen Alzheimer i 1981. Etter å ha stelt for henne i ni år så mye som han klarte, samtidig som han ledet dette universitetet (han hadde henne med seg på skolen i perioder), ble det umulig for ham å ha omsorg for sin kone samtidig som utførte sitt arbeid. Han sa derfor opp som president ved universitetet for å ta seg av sin kone på heltid.

Ikke bare var Robertson McQuilkin lik Jesus når det gjaldt å holde det løfte han en gang hadde gitt Muriel; han var også lik Jesus i sin kjærlighet til henne.

I sitt oppsigelsesbrev til skolen skrev han:

"Plikt kan være bister og stoisk. Men det er mer. Jeg elsker Muriel. Hun er en fryd for meg. Hennes barnlige avhengighet og tillit til meg, hennes varme kjærlighet, - av og til får vi glimt av hvor vittig hun er - jeg må ikke ta meg av henne. Jeg vil. Det er en ære å ha omsorg for slikt et vidunderlig menneske ..."

Dette er ganske så annerledes enn å si at man ikke lenger kan leve sammen med og dele det livet man har lovet hverandre innfor Gud.

Sørstatsbaptist tar et kraftig oppgjør med Pat Robertson

Dr. Russell D. More (bildet), rektor for The School of Theology og Senior Vice President for The Academic Administration ved The Southern Baptist Seminary i Louisville, Kentucky og pastor for Highway Baptist Church, tar nå et kraftig oppgjør med Pat Robertson. Som jeg skrev på bloggen i går mener den profilerte og kontroversielle TV-eieren, og tidligere president-kandidaten, at Altzheimer er en gyldig skilsmisseårsak. Reaksjonene har ikke uteblikk.

Dr More hevder at uttalelsen til Pat Robertson er "mer enn pinlig, det er mer enn grusomt. Det er en forkastelse av Jesu Kristi evangelium."

Nå er det få kristne som tar Pat Robertson på alvor, mener Dr More, "de fleste kristne rister på hodet" over nok en spesiell kommentar fra Robertson, og nevner flere av hans famøse uttalelser de siste årene. Men denne uttalelsen er spesiell, fordi "den er større enn Robertson selv".

Dr More skriver i en kommentar til Robertsons utspill:

"Ekteskapet, forteller Skriften oss, er et bilde på noe mye djupere, eldgammelt, mer mysteriøst. Selve ektepakten er et tegn, annonserer apostelen Paulus, på det mysteriet som finnes mellom Kristus og menigheten. (Ef 5) Denne kjærligheten er ikke en hormonell romantisk bølge, men en selvoppofrende korsfestelse av kjødet. Ektemannen er et bilde på Kristus når han elsker sin hustru ved å oppgi seg selv for henne."

Dr More poengterer hvordan Kristus oppgav alt for sin brud, for menigheten. Han forlot aldri bruden.

"En kvinne eller en mann som har Alzheimer kan ikke gjøre noe for deg. Det er ingen romantikk, ingen sex, ikke noe forhold, ikke noe partnerskap. Men det er også hele poenget. Fordi ekteskapet er et bilde Kristus/menigheten, så elsker en mann sin kone som sitt eget kjød. Han kan ikke kutte henne ut bare fordi hun ikke er "brukbar" lenger."

Så legger dr More til:

"Pat Robertsons grusomme ekteskapsuttalelse er ingen uregelmessighet. Han og hans medsammensvorne har i årevis gitt oss en fremgangsteologi som har mer til felles med avgudsdyrkelsen enn med korset. De har gitt oss en politisert kristendom som bruker menighetene til å mobilisere velgere istedet for å stå profetisk utenfor maktstrukturene som et vitnesbyrd om evangeliet. Kristus døde ikke for en kristen koalisjon; Han døde for menigheten. Og menigheten gjennom tidene er ikke betydningsfull på grunn av sin størrelse eller innflytelse. Hun er svak, hjelpløs, og full av blodige sår. Men Han er trofast mot henne likevel."

- Alzheimer er skilsmissegrunn

Pat Robertson (bildet) har nok en gang kommet med kontroversielle uttalelser. Denne gangen hevder han at om ektefellen får Alzheimer så er det skilsmissegrunn!

Som om sykdom skulle være det. Innfor Gud og med vitners nærvær lover man jo å holde sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad.

Men Robertson mener at Alzheimer er ensbetydende med at den som rammes av denne sykdommen er "levende død". Det er en absurd påstand. Min mor fikk Alzheimer. Vi mistet henne gradvis, men hun var likevel min mor. Og innimellom fikk vi god kontakt med henne. Besøkene på aldershjemmet kunne være vanskelige og tunge, men innimellom var de også fylt av glede, masse humor og tilstedeværelse. Mor sluttet aldri å være mor. Takket være familie, venner og pleiere beholdt hun verdigheten ved det å være menneske til siste slutt. Hun var hele tiden mor og svigermor.

Selvsagt er ikke sykdom skilsmissegrunn. Som om livet bare består av de gode dagene. Når man gifter seg så lover man også å være ektefelle også i de onde dagene. Trofasthet kjennetegner det gode ekteskapet. Det betyr også at man deler livet når det går i motbakke - helt til døden skiller de to ad.

Hvordan er det mulig å forene et slikt syn som Robertson forfekter med kristen tro? Skulle vi ikke holde sammen med et menneske man kanskje har vært gift med i 20-30 år, når denne ble syk? Er det også slik at man bare skal gå fra hverandre når sykdom rammer på annen måte? Dette synes jeg bare er kvalmende egoisme.

Jeg håper mange kristenledere tar avstand fra slike uhyrlige påstander som Pat Robertson kommer med. Det eneste han oppnår er å legge ei ny tung bør til de som allerede har tungt å bære. I stedet burde han kommet med gode råd for hvordan livet kan leves i motbakker.

Se også:

http://www.k-s.no/artikkelside/article/73438