Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, hadde i søndagsutgaven av Aftenposten, en meget interessant artikkel om situasjonen i Den norske kirke. Han skriver:
"Det foregår en mer eller mindre stillferdig utmarsj av Den norske Kirke. Mange av dem som går ut, er aktive kristne. De som blir igjen, setter sjelden sine ben i menigheten."
Jeg er enig med Ottosen. Det er oppsiktsvekkende det som nå skjer. Medlemmer av Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet, har historisk og tradisjonelt vært lojale overfor Den norske kirke når det gjelder medlemsskap. Men så skjer det noe. Tydelige læreavvik hos flere av biskopene fører til at aktive kristne ikke lenger kjenner at de har noen plass i Den norske kirkes menigheter. For bare to uker siden sa et overveldende flertall av delegatene på Misjonssambandets rådsmøte at de ønsket at organisasjonen skulle opprette et eget kirkesamfunn. Det gjenstår å se, men alt tyder på at Indremisjonsforbundet, vil fatte tilsvarende vedtak om noen få uker.
Ottosen skriver:
"Det er vanskelig å vite hvor mange mennesker som kommer til å forlate Den norske kirke hvis det opprettes nye trossamfunn i regi av bedehusorganisasjonene. Antageligvis dreier det seg om flere tusen. Selv om tallet er lite i forhold til det totale medlemsskapet i Den norske kirke, er det et poeng å huske at vi snakker om aktive kristne. Dette er mennesker som ønsker å være kirkelig engasjert. Så langt er det også mye som tyder på at tendensen vil forsterkes. Frustrasjonen overfor bibelkritisk teologi innenfor Den norske kirke er stor. Homofilidebatten er for mange et symptom på et kirkelig ståsted der Bibelen ikke får lov å avgjøre aktuelle spørsmål. Selv om mediene stadig forteller om prester og biskoper som skifter syn, og sier ja til homofilt samliv, krever det ikke store profetiske evner å fastslå at tusenvis ikke vil endre syn. Mange i Den norske kirke bygger sitt ståsted på en overbevisning om at Bibelens veiledning i spørsmålet gjelder til alle tider."
I sin kronikk skriver også Ottosen om de som melder overgang til de ulike lutherske frikirkene, som Det evangeliske lutherske kirkesamfunn (DELK) og Den evangelisk lutherske frikirke. Han nevner også opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i 1999. Omkring 10 prester med bakgrunn fra Den norske kirke tilhører idag dette kirkesamfunnet. Ottosen skriver også om Den norske kirke i eksil med biskop Børre Knudsen i bresjen, og han nevner også de som blir medlem av Den romersk-katolske kirke, med Arnfinn Haram som kanskje det mest toneangivende eksemplet på en prest med bakgrunn fra Den norske kirke.
Men Ottosen glemmer de som blir ortodokse. Det finnes mange eksempler på både prester og lekfolk med bakgrunn i Den norske kirke, som er blitt en del av Den ortodokse kirke i Norge.
Så spør Ottosen om det er noen av kirkens ledelse eller de politiske myndighetene som bekymrer seg for denne utviklingen, og svaret hans er nei. Det sier jo i grunnen sitt. Det som kan skje i årene fremover er at det vil finnes en kirke i Norge, uten kristne! Jo, du vil ha de som ønsker livsritualene - dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, utført av en seremonimaker. Medlemmene vil også dukke opp på julaften, og ved enkelte konserter, men de vil mest sannsynlig utebli fra søndagens gudstjenester. I dag er situasjonen den at i mange små bygdesamfunn er det noen få som møter opp på søndag. Det er de aktive kristne, de som tilhører en eller annen luthersk organisasjon. Når de får sine egne kirker, eller bedehuset omgjøres til kirke, vil de ikke lenger møte opp. Hvem skal presten da preke til? De som søker kirken de få gangene i livet de trenger en eller annen kirkelig handling! Det blir ikke mye spennende menighetsliv ut av dette.
Espen Ottosen er en modig mann. Det er også hans venner. Nå har Misjonssambandets informasjonsleder gått hen og skrevet bok om noen av dem. De som er homofile, men som har valgt å leve enslig og i henhold til Guds ord. 
