I tiden mellom Kristi himmelfartsdag og pinse har 8000 mennesker gjestet Taize. Blant dem var det noen som kom virkelig langveisfra. En gruppe med 20 prester fra Hong Kong hadde funnet veien til Taize-kommuniteten. Blant gjestene var det folk fra Pakistan, New Zealand, USA og Argentina.
Det snakkes en del om åndelig veiledning, om det å ha en mentor, en medvandrer. Slikt tror jeg er positivt. Vi har alle noe å lære av mennesker som har gått et veistykke med Jesus, som har gjort seg erfaringer med Gud - gjerne gjennom lange perioder i ørkenen, deres tro er testet og prøvd. Mennesker som ikke bare snakker ut fra et teoretisk ståsted, men om erfaringsbasert tro. Selv har jeg hatt, og har, gleden av slike veiledere.
Kirkens tid er også Åndens tid. Apostlenes gjerninger kunne likesågodt vært kalt Helligåndens gjerninger, for det er jo Ham vi leser om fra begynnelse til slutt. Og Åndens gjerning slutter ikke med kapitel 28. Den har fortsatt gjennom hele kirkens historie. Mens Jesus var begrenset av tid og rom, mens Han var her på jord, er Helligånden allesteds nærværende.
I forbindelse med pinsefestens dag i Jerusalem oppfylles Joelprofetien om Åndens utøselse over alt kjød. Som en følge av at Ånden kommer over de 120 som sitter ventende og bedende på Øvresalen, er at "deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer..." (Apgj 2,17)
For å hjelpe oss til å få litt bedre innblikk i av Herrens høytider som kalles pinse - eller Shavout på hebraisk - har jeg hentet informasjon fra nettsiden til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Artikkelen er skrevet av Jim Schutz:Den bibelske Shavuot festen (bokstavelig betydning: “syv/uker”) er en av de tre viktige “Herrens fester” sammen med Påsken og Løvhyttefesten. Under Tempelperiodene valfartet jødiske menn til Jerusalem for å gi førstefruktsofre. Høytiden blir også referert til som ”kornhøstens tid” (2. Mosebok 23:16) og ”førstegrødens dag” (4. Mosebok 28:26). Høytiden fikk navnet Pentacost (Pinse) av gresktalende jøder fordi den kommer nøyaktig 50 dager etter Påske (eller syv uker etter påskens andre dag). Selv om pinsen er mye kortere (en dag i stedet for syv) og virker som den er mindre kjent enn de to andre festene, er den ikke mindre rik i bibelsk, historisk og profetisk betydning.
Påsken kommer tidlig på våren i tiden for innhøstingen av bygg, mens Shavout faller sammen med innhøstingen av hvete i begynnelsen av sommeren. Hver av de 49 dagene mellom Påske og Shavout (Pinse) markeres ved en prosess kalt ”telling av omer” i følge 3. Mosebok 23:15-16. En omer er et spesielt mål for korn, i dette tilfelle bygg, som ble gitt til Gud hver dag sammen med en spesiell velsignelse. Bare når dette var fullført kunne en ”ny kornsort” bli ofret. På pinsedagen ble et førstefrukts ”svingoffer” laget av to brød som inneholdt spesielt raffinert, men syrnet hvete. Dette symboliserte helliggjørelsen av hele høsten innfor Gud og uttrykte avhengighet av Ham for forsørgelsen i fremtiden. Mer enn bygg – ble den siste kornsorten i høstsesongen i Israel, hveten, ansett for å være et universelt hovedprodukt for menneskeheten, en gave fra himmelen for å kunne overleve. Enkeltfamilier kunne også gi sine førstefrukts Tempelofringer av hvete, bygg, druer, fikener, granatepler, oliven og dadler.
Basert på utregninger i 2. Mosebok, tror man at Shavout også var den dagen da M oses mottok de 10 Bud fra Gud. Etter at ødeleggelsen av Templet i år 70 e.Kr. gjorde førstefrukt ofringene umulige, var det denne siden ved festen som ble sentral. Torahen ble ansett å være ”ketubaen” eller ekteskapskontrakten mellom Gud og det israelske folket.
Mens det har vært krevet av jøder fra enhver generasjon at de skal anse seg selv som personlig utfridd fra slaveri under påskefeiringen, skal de under Shavout-festen anse seg selv for å ha opplevd å ha stått ansikt til ansikt med Gud på Sinai som del av det å være Guds spesielle folk – Israel. I påsken ble de satt fri fra slaveri, men i pinsen ble de kalt til nærhet med Gud og vist hvordan de skulle leve for Ham som et forent samfunn. Til ære for denne gaven fra himmelen og delvis fordi man tror at israelittene falt i søvn mens Moses mottok Torahen, vokste den tradisjonen frem at man holdt seg våken hele natten før den 50. dagen og leste Torahen. Mange ortodokse jøder i Israel overholder stadig denne tradisjonen.
En annen levende tradisjon knyttet til Shavout som utviklet seg mens jødene var i diasporaen, er lesingen av Ruts bok. Dette skyldes delvis fordi beretningen om Rut fant sted mellom innhøstingen av bygg og hvete. Men mer enn det, Rut står frem som en ikke-jøde som frivillig valgte å elske Israel og Israels Gud og gi sitt liv for dem. Ved å gjøre dette ble hennes liv lik et førstefruktsoffer av det beste hun kunne tilby, fullt ut akseptabelt for Gud, da hun ble uatskillelig bundet til Israels kall og skjebne. Kong David som man tror både ble født og døde under Shavout, var Ruts oldebarn. Selv Messias vil derfor være blant hennes avkom.
I dag er Shavout i Israel en festtid for både religiøse og sekulære jøder. Ved at de kom tilbake til landet ble det mulig å gjenoppta feiringen av innhøstingsaspektet ved denne festen. Kibbutzer og moshaver arrangerer sine egne førstefruktsfeiringer med sang og dans. Mange israelere pynter sine hjem med grønt og blomster. Familier spiser meieriprodukter i stedet for kjøttmåltider og gleder seg over overfloden av tilgjengelige frukter, nøtter, grønnsaker og meieriprodukter samtidig som de minnes løftet om et land som flyter av melk og honning. Ortodokse jøder og yeshiva-studenter synger og danser gjennom natten, mens de leser store deler av Torahen med stor glede og forventning.
For kristne ble de bibelske og historiske sidene ved Shavout/Pinse enda mer meningsfylte. I nytestamentlig tid eksploderte Jerusalem fra sitt normale innbyggertall på rundt 600.000 til flere millioner siden jødiske pilegrimer fra andre steder i Israel og fjerne land kom til byen i lydighet mot Torahen. På den dagen da Torahen var blitt overgitt, da ”pinsefestens dag var kommet” (Ap.gj. 2:1) og de to brødene ble ofret til Gud, ble den Hellige Ånd gitt til disiplene og Torahen (loven) ble skrevet på deres hjerter. De to syrede brødene, som ble bakt i henhold til en nøyaktig prosedyre, er forstått å skulle representere jøder og hedninger sammen.
Akkurat som 3.000 israelitter døde i dom over avgudsdyrking og ulydighet ved Sinai, omvendte 3.000 seg og profeterte og mottok den Nye Pakt på pinsedagen.. Derved ble de førstefruktsbærere av de ”gode nyhetene” til hedningene, som ikke kjente Gud og Hans veier. Alt dette ble mulig fordi Jesus, Davids sæd, Selv var førstefrukts hvetekornet som ble ofret for menneskehetens synd.
På samme måte som Rut, blir kristne fra alle nasjoner utfordret i det Nye Testamentet til å se seg selv som podet inn på Israels guddommelige skjebne og å ta del i Guds kjærlighet til det jødiske folk. Uheldigvis har ikke dette vært det varige vitnesbyrdet som jødene kunne se gjennom kristendommenes historie opp gjennom århundrene.
J. Lee Grady, ansvarlig redaktør for det anerkjente kristne magasinet Charisma, skriver følgende i en innledning til en bok jeg nylig har lest:
"Lik mange andre mennesker som erfarte åndelig fornyelse gjennom den karismatiske bevegelsen på 1970-tallet, så har jeg alltid anntatt at kirken har vært i en slags dypfryst tilstand inntil Ånden utøses på begynnelsen av dette århundre. Faktum er at flesteparten av karismatikere og pinsevenner i dag tror at det ikke var før i 1901 - i forbindelse med vekkelsen i Topeka, Kansas, at dagens tegn, under og mirakler ble gjenopprettet i menigheten."
J. Lee Grady's observasjon tror jeg er korrekt. Jeg har møtt en del mennesker som hoderystende avviser at Gud i det hele tatt gjorde noe mellom keiser Konstantin og Martin Luther! Så skjer det noe i forbindelse med vekkelsene på 1700-1800 tallet, men det tar først virkelig av når vi kommer til 1901 og 1907. Fra den tid av er vi liksom tilbake til urkristendommen. Reaksjonene uteblir ikke når jeg begynner å snakke om vekkelsen på 300-tallet, med ørkenfedrene. Uten å ha lest noe særlig om dem, eller lest noe i det hele tatt, så avvises dette på det mest bestemte som forferdelig vranglære. Det eneste en del mennesker kan snakke om er "den mørke middelalder". Det lille de har lest av kirkehistorie handler for det meste om det som skjedde på det europeiske kontinentet, hva som skjedde i Østkirken har man lite om noe kjennskap i det hele tatt. Og ikke kjenner man noe særlig til det som skjedde blant kelterne heller. Dermed sitter man igjen med en kirkehistorie som begynner på pinsefestens dag i Jerusalem, med Åndens utøselse over de 120, og de 3000 frelste. Så går man frem noen få tiår, så slukkes mer eller mindre lyset, før Martin Luther tenner det igjen. Først noen hundre år senere er vi tilbake ved begynnelsen, når pinsevekkelsen bryter ut.
Karikert historiefremstilling? Neppe. Det er slik jeg møter den i en del av reaksjonene på det jeg skriver her på bloggen.
For meg personlig har det vært befriende å finne ut at det finnes en strøm av Den Hellige Ånd gjennom hele kirkens historie. Man skal ikke lese mye av Østkirkens historie, eller om den koptiske tradisjonen, før man oppdager at Åndens gaver var sterkt til stede, både i enkeltpersoner og i mange menigheters hverdagsliv. Og ikke minst møter vi dette i den keltiske tradisjonen. Fra den har vi også fått vår kristenarv!
I dag på 1.pinsedag tenk på disse menn og kvinner som satte seg i sine små båter på det det store havet, og sa: "Blås Hellige Ånd, blås!" Og så tok vinden dem med til blant annet Norges kyster, og evangeliets frø ble sådd i norsk muld.
Dagens ikon er en fremstilling av Columba (521-597), han som er blitt kalt Den keltiske duen. En mann mer kjent ned det profetiske og overnaturlige enn mange av oss, vil jeg tro. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Brittania, og grunnleggeren av det kjente klosteret på Iona. I tiden fremover vil jeg gi noen "smakebiter" fra hans liv og tjeneste, i håp om at flere skal se at det fantes et rikt Åndens liv gjennom hele menighetens historie. Jeg takker Gud for det som skjedde i Topeka og i Azuza street, men jeg takker også for den kontinuerlige Åndens strøm som har fulgt menigheten siden dens grunnleggelse og for alle som er blitt berørt av Åndens vind.
I en liten, men svært så innholdsrik bok, beskriver den ortodokse biskopen, Kallistos Ware (bildene), tre sider av Den Hellige Ånds gave. Alle tre sidene finnes beskrevet i Apostelgjerningenes andre kapitel. Ware understreker følgende:
1) For det første er Åndens gave en universell gave som gis til alle: "Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd." (Apgj 2,4) Når Peter forklarer hva som nettopp har skjedd anvender han et ord fra profeten Joel om pinsens hendelse: "Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker." (Apgj 2,17 og Joel 2,28) I den gamle pakt ble Ånden gitt til særskilte ledere, nå gis den til alle. I Kirkens liv er Den Hellige Ånds gave eller karisma ikke begrenset til det viede presteskapet, men den utøses over hele Guds folk. "Og dere har salvelse fra Den Hellige, og forstår alt." (1.Joh 2,20) Alle er i ordets rette betydning "karismatikere", utrustet med nådegaver, alle er bærere av Ånden, "pnevmatiker".
2) For det andre er Åndens gave mangfoldets gave. I pinsen "viste det seg delte tunger for dem, som av ild ..." (Apgj 2,3) Disse satte seg på hver enkelt av dem som var tilstede. Parakleten gjør oss alle ulike, Han lar meg være meg selv tydelig og klart, mitt eget unike jeg. Ånden er ikke bare en egenskap eller kraft i Guddommen, ikke bare en upersonlig makt uten den tredje personen i den Hellige Treenigheten. Som person bekrefter han hver og ens personlighet. Vi har kanskje vanskelig å forestille oss Ånden som personlig - Han viser oss jo ikke sitt eget ansikt uten peker alltid på den oppstandne Kristus (Joh 16,13-14) - men ikke desto mindre er vårt forholdende til Ham en "jeg-du-relasjon". Og i denne personlige "jeg-du-relasjonen" finnes det en uutømmelig omveksling. Det er betegnende at apostlene på pinsedagen ikke benyttet seg av et kunstferdig språk som esperanto, llikevel hørte alle de ulike nasjonaliteter som var tilstede i folkemassen dem tale "på vårt eget språk." (Apgj 2,8) Mangfoldet av språk og dialekter utviskes ikke ved pinsen men de er ikke lengre årsak til splittelse ettersom de nå gjennom Åndens nåde kan forstå hverandre. Pinsens Ånd kveler ikke våre etniske og personlige ulikheter men velsigner dem. Som frihetens Ånd forløser Han oss gjennom sin frigjørende makt fra stereotyper, fra meningsløse gjentagelser, fra slaveri under all slags totalitær kollektivisme. Livet i Ånden gjør allting nytt, omvekslende og opprinnelig. Det er urettferdigheten, ikke helligheten som er slitsomt og ensformig.
3) For det tredje er Åndens gave enhetens gave. "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme." (1.Kor 12,4) og Hans særskilte oppgave er å forene oss gjennom "fredens bånd." (Ef 4,3) Det nye testamente taler spesielt om "fellesskap" eller "samfunn" (koinonia) i Den Hellige Ånd. Det er Åndens oppgave å skape fellesskap gjennom at man deler med hverandre gjennom å opprette samfunn (kommunion) og kommunikasjon. Apgj 2 understreker dette. Når Ånden steg ned på pinsedagen "var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn." (Apgj 2,1) Dette innebar mye mer enn at man satt ved siden av hverandre i samme rom. Vi bør heller tenke at det dreier seg om en indre enhet, et åndelig samvirke. Åndens gave gjør de mange til èn kropp i Kristus. Som frihetens Ånd befrier Han oss ikke bare fra kollektivismen men i like stor grad fra isolasjonens, egoismens og de ødeleggende fryktens tyranni.
Apostelen Peter viser hvor sentral og viktig Joel-profetien er for å forstå Guds hensikt og plan med pinsen. Derfor er det også han siterer Joel når han taler til den store forsamlingen i Jerusalem 1.pinsedag.
"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse av Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apgj 2,17-18)
Med disse ordene forklarer han det pinsens under Jerusalems innbyggere hadde vært vitne til. Plutselig hørte de disse 12 ulærde menn tale til dem på sine egne språk. Av Apgj 2 ser vi at mange folkeslag var samlet i Jerusalem disse dagene.
Men det var ikke bare Joel som hadde profetert om at Gud vil utøse av sin Ånd. Den siste av de gammeltestamentlige profetene er ikke Malaki, men Johannes. Døperen er den som peker på to sider ved Jesu tjeneste. Den ene beskriver han slik: "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Det andre finner vi i vers 33: ".... Han er den som døper med Den Hellige Ånd."
Døperen erklærer altså Jesus til å være Guds Lam - Han som døper i Den Hellige Ånd og som er Guds Sønn. De fleste kristne kjenner Ham som Frelseren og Sønnen, men ikke alle har hørt om Ham som "døperen i Den Hellige Ånd." Det er viktig å legge merke til at det er Gud selv som åpenbarer for Døperen Johannes at han skulle kalle Jesus for Døperen. På samme måte som Johannes døpte i vann, skulle Jesus døpe i Ånden, og vi legger også merke til at Jesus ikke har noen innvendinger mot å bli kalt dette.
Jesus var født av Ånden, levde et liv i Ånden, men enda måtte Han motta salvelsen av den samme Ånd før Han gikk inn i sin treårige tjenestetid. Legg merke til at Jesus gjør ingen under, gir ingen undervisning, før Han ble salvet med Den Hellige Ånd og kraft.
"Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham." (Apgj 10,38)
Fra dette øyeblikk av ble innflytelsen av Hans liv og tjeneste merkbar. Lukas forteller oss: "I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring." (Luk 4,14)
F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren har skrevet følgende:
"Jesus Kristus ble unnfanhet av Den Hellige Ånd, og i 30 år ble Han ledet og undervist av Den Hellige Ånd. Var Han ikke den som hadde Den Hellige Ånd? Jo, sannelig. Hvorfor måtte Han likevel bli salvet? Fordi Hans menneskelige natur behøvde å bli gjennomtrengt av kraft før Han kunne gå inn i en fruktbringende tjeneste på jorden. Jesus ventet i 30 år før Han ble salvet, og bare da kunne Han si: 'Herrens Ånd er over meg og Han har salvet meg til å forkynne.' Glem aldri at Jesu tjeneste ikke var i kraft av den annen person i den velsignede treenighet, men kraften av den tredje person."
Dr. A.B. Simpson sier noe av det samme:
"For det første var Kristus født av Ånden, siden ble Han døpt av Ånden, og så gikk Han ut for å utføre sin tjenese i Åndens kraft. På samme måte må vi følge i Hans fotspor og leve opp igjen Hans liv. Som Han, må vi være født av Ånden, vi må bli døpt i Ånden, og siden gåut for å leve Hans liv og reprodusere Hans gjerning."
