Måtte Guds Lam motta belønningen for hans lidelse

To unge moravianere hørte om en øy i Vestindia der en ateistisk britisk eier hadde 2000 til 3000 slaver. Og eieren hadde sagt: "Ingen predikant, ingen prest, vil noen gang bli på denne øya. Hvis han har forlist, vil vi holde ham i et eget hus til han må dra, men han kommer aldri til å snakke med noen av oss om Gud, jeg er ferdig med alt det tullet.» Tre tusen slaver fra jungelen i Afrika brakt til en øy i Atlanterhavet for å leve og dø uten å høre om Kristus.

Hvis det skulle bli nødvenddig var de to unge tyskere i 20-årene villige til å selge seg selv til den britiske plantasjeeieren for standardprisen for en mannlig slave.

Det moravianske felleskapet fra Herrenhut kom for å se de to guttene reise. de ville aldri komme tilbake igjen, etter å ha solgt seg fritt inn i et helt liv i slaveri. Som en del av slavesamfunnet ville de som kristne vitne om Guds kjærlighet.

Familiemedlemmer var emosjonelle, og de tok gråtende farvel. Var deres ekstreme offer klokt? Var det nødvendig? Da skipet gled av gårde med tidevannet og gapet ble større, knyttet de unge mennene sammen armene, løftet hendene og ropte over gapet som spredte seg: "Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for hans lidelse."

Dette ble oppfordringen til nye moraviske oppdrag. Og dette er den eneste grunn til å reise ut...at Lammet som ble slaktet kan motta belønningen for hans lidelse! Amen.

Disse to mennene tjenestegjorde i flere år med en viss fremgang. Begge kom til slutt tilbake og tjente den moraviske kirken som ledere. Handlingen deres inspirerte imidlertid en bølge av moraviske misjonærer som i stor grad påvirket verden.]                                                                                                

Fra The Berean Call/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Jesusbegeistringen til Jon Amos Comenius forandret verden, del 2

I 1624 ledet Jon Amos Comenius (bildet) en flokk utvandrere i den hensikt å finne et trygt tilfluktsted. Resten av sitt liv skulle han være en flyktning, og hans liv skulle preges av krigens gru og redsler. Gang på gang ble han fordrevet fra det hjem han forsøkte å skape, og måtte begynne på nytt igjen. 

I forrige artikkel nevnte jeg et profetisk budskap Jon Amos Comenius bar fram. Det var mens han ledet den lille gruppen med flyktninger ut fra Moravia, sa han plutselig til dem: 'Det bortgjemte frøeet  den tsjekkiske reformatoren Jan Hus hadde talt om vil vokse og bære frukt i løpet av 100 år.'

Profetien Jan Hus bar fram hadde blitt holdt i live av moravianerne i mer enn 200 år. Nå erklærte Comenius at innen et århundre ville det endelig spire. 

Men Jon Amos Comenius forholdt seg ikke passivt til denne profetien. Han arbeidet målbevisst i sin egen samtid med å legge til rette for at gjenreisningen av en levende kirke kunne finne sted. Og en dag skulle millioner av barn nyte godt av hans planer. Selv følte han at det beste han kunne bidra med var å vie resten av sitt liv til at barn og unge kunne få utdannelse. 

Comenius trodde at alle krigene, som hadde brakt så mye tragedie til verden og til hans eget liv, var et resultat avgrunnleggende menneskelig uvitenhet. Nøkkelen til fred var å ha skoler for alle barn uansett stand. Dette var virkelig revolusjonerende tanker på denne tiden. Skoler var for barn fra samfunnets høyere lag, fra andelsstanden og borgerskapet. Disse ble undervist av privatlærere.

Comenius var av den overbevisning at alle måtte få høre om Fredsfyrsten. Bare det kunne bringe fred til nasjonene. Misjonsbefalingen kunne aldri oppfylles, mente Comenius, før skoler med evangeliet som fundament ble startet opp i hver nasjon. Derfor bestemte han seg for å etablere kristne kvalitetsskoler. For å kunne realisere dette trengte han å utarbeide en undervisningplan, materiale til bruk i undervisningen og effektive undervisningsmetoder. Disse planene og metodene skulle ikke bare formidle kunnskap, men også kjærlighet til kunnskapen - og til Gud. 

Comenius begynte med lærerne. Dem trente han i hvordan de kunne formidle kjærligheten de selv hadde til kunnskapen og till Gud til sine elever.

I 1628 erablerte Comenius en skole i Lissa i Polen. En av bøkene han skrev i denne tidsperioden: 'Janus Linguarum'- en lærebok i pedagogikk ble oversatt av muslimer til arabisk, tyrkisk, persisk og mongolsk. Det skjedde samtidig med at Comenius ble valgt til biskop for de moravianske troende som var flyktet fra Moravia.

fortsettes

Jesusbegeistringen til Jan Amos Comenius forandret verden, del 1

I dag er det på dagen 430 år siden den tsjekkiske teologen  Jon Amos Comenius (bildet) ble født i Bohemia eller Bøhmen. Han er en av de som har hatt mest innflytelse på den moderne verden, og er kjent som 'den moderne utdannelsens far'. Det som kanskje ikke er så kjent er hans bakgrunn blant de bøhmiske eller moravianske brødrene, hans lidenskap for Jesus og et profetisk ord han bar på. Ikke nok med det: noen av de store vekkelsene over de neste fire århundrer kan spores tilbake til denne mannens hengivenhet til Jesus. 

Historien om Jon Amos Comenius begynner med en gutt som ikke er spesielt glad i skolen! Han hater den. Han kalte skolene for 'sinnets slakterhus', intet mindre enn det. Han var av den oppfatningen at skolene lærte til de fleste barn til å hate bøker og god litteratur. Men han kom seg igjennom årene på skole, og var i stand til å komme seg inn på det calvinistiske universitetet i Herborn. Så i 1614 begynner han som lærer ved en moraviansk skole i Prerau. Og det var her han introduserte de nye undervisningsmetodene som kom til å forandre den vestlige verden.

Drivkraften bak det hele var ordene fra Kol 1,16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham."

Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og erklærte derfor at 'naturen er Guds andre bok.' Denne lidenskapen ble så smittsom at store deler av den siviliserte verden ble berørt av den. Comenius mente den eneste måten å bringe fred på var gjennom utdanning. Han utformet en plan for å utdanne hver provins og land, som han presenterte i The Great Didactic (1632). Utdanning, mente han, burde være mer enn bare å lære fakta og språk (som tilfellet var på hans tid), den skulle forme kristen karakter og skulle være preget av å observere den fysiske verden.

I 1618 ble Comenius pastor for en moraviansk menighet i Fulneck. Det innebar at han også fikk ansvaret for skolen der, noe som fikk store ringvirkninger. Skolen i Fulneck ble kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden at Jan Amos Comenius begynte å skrive. 

Det idyllen skulle få en brå sluttt. Mørke skyerr samlet seg over Europa. Tredveårskrigen, ble den kalt, og den skulle radikalt forandre retningen på hans liv. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolskt. Comenius fikk raskt beskjed om at han måtte frasi seg sine moravianske overbevisninger om han aktet å fortsette som lærer ved skolen i Fulneck! 

Comenius nektet og mistet ikke bare lærerstillingen.men også sitt dyrebare bibliotek og alle sine nedtegnelser. Men det skulle komme flere tragedier. Tredveårskrigen var voldens tid, og mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Det fikk store personlige følger for Comenius, som mistet sin kone og sitt eneste barn.

fortsettes

Ilden fra den moravianske vekkelsen

En av de største utøselser av Den Hellige Ånd siden apostlenes dager skjedde onsdag morgen 13. august 1727 blant de moraviske brødrene i Herrnhut, Tyskland, på eiendommen til grev Zinzendorf i Sachsen.

I århundrer hadde tilhengerne av John Huss (1373-1415), den martyrdøde bøhmiske reformatoren, tålt forfølgelse og død. På flukt fra fengsel og tortur fant de til slutt et tilfluktssted i Tyskland hvor grev Zinzendorf, en ung kristen adelsmann, tilbød dem asyl på eiendommene hans.

Zinzendorf var bare fire år gammel da han skrev og undertegnet følgende pakt: "Kjære Frelser, vær du min, og jeg vil være din." En dag sto han i Düsseldorf Gallery foran et bilde av Kristus. Under sto ordene:

"Dette har jeg gjort for deg,

      Hva gjør du for meg?"

Han vendte seg bort fra de glitrende tillokkelsene i Paris, og ga seg der og da fullstendig til Kristus, og adopterte som sitt motto:

     "Jeg har én lidenskap; det er Jesus, kun Jesus."

Når vi snakker om det som skjedde den minneverdige trettende dagen i august, forteller historikere at de som forlot Guds hus "neppe visste om de tilhørte jorden eller allerede hadde dratt til himmelen." Zinzendorf sier i sin beskrivelse av det: "Frelseren tillot å komme over oss med sin Ånd som vi hittil ikke hadde hatt noen erfaring eller kunnskap om. Hittil hadde VI vært ledere og hjelpere. Nå tok Den Hellige Ånd selv full kontroll over alt og alle."

Alle er enige om at det var en bestemt, umiskjennelig utøselse av Den Hellige Ånd over hele menigheten, så fantastisk at det var helt ubeskrivelig. Brødrene hadde dømt hverandre; læremessige stridigheter var vanlige; heftige argumenter som truet splittelse og splid var dagens orden. I stedet for kjærlighet, bitterhet. I stedet for broderlig enhet, strid.

"Når Gud har til hensikt å vise stor barmhjertighet mot sitt folk," sier Matthew Henry, "er det første han gjør å be dem be." Og slik var det på Herrnhut. De mer åndelige blant dem, som var fullstendig misfornøyde med seg selv, begynte å rope mektig til Gud om hjelp. At bønnen deres ble besvart, er det rikelig med bevis på. James Montgomery, deres største salmeforfatter, gir følgende realistiske beskrivelse:

"De vandret med Gud i fred og kjærlighet,

         Men mislyktes med hverandre;

     Mens de strevde strengt for troen,

         Bror falt sammen med bror;

     Men han som de setter sin lit til,

     Som visste at rammene deres var støv,

         Synd og helbredet deres svakhet.

     Han fant dem i sitt bedehus,

Med en akkord samlet;

    Og så åpenbarte hans nærvær der,

        De gråt av glede og skalv:

    En kopp drakk de, ett brød bryter de,

    Én dåp delt, ett språk talte,

        Tilgivende og tilgitt.

    Så gikk de ut med flammende tunger

        I en salighet;

    Jesu kjærlighet og hans navn,

        Guds barn forener seg alle;

    Som fortsatt elsker vårt motto og løsenordet vårt,

    Loven om kjærlighet må vi oppfylle,

        Og elsk som vi er elsket."

FRELSE VED TRO

Den første erfaringen som de gjenopplivede brødrene stadig la vekt på og som ble gitt videre gjennom Wesley til metodistene, var en klar kunnskap om frelse ved tro på Kristus alene. De oppdaget at Kirken ikke kunne redde dem; at det ikke var noen frelse i dens trosbekjennelser, læresetninger eller dogmer; at gode gjerninger, moralsk levesett, det å holde budene, bønn og bibellesning, ikke kunne hjelpe; mye mindre kultur, karakter eller oppførsel. De fant ut at Kristus alene kunne frelse; at han var villig og i stand til å ta imot syndere med et øyeblikks varsel; at rettferdiggjørelse, syndenes forlatelse, den nye fødselen osv. var øyeblikkelige opplevelser mottatt i samme øyeblikk som en synder trodde på Kristus; at frelsen kom ved nåde og ved tro, uten lovens gjerninger; at når et menneske blir frelst, har han fred med Gud, og at han mottar forsikringen om frelse ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte.        

Den andre opplevelsen som kom til brødrene var en personlig salvelse av Den Hellige Ånd for liv og tjeneste. I kraften til denne salvelsen gikk de frem og utførte umulige oppgaver.

RESULTATENE AV UTØSELSEN AV ÅNDEN

Det første av de to flotte resultatene var salmer og åndelige sanger. Ingen kirke, sammenlignet med dens antall, har noen gang produsert så mange salmer som den moraviske. I godt over to århundrer nå har vi sunget deres salmer. De fleste av salmene deres er bønner til Kristus. Mange av dem er uttrykk for glede og takknemlighet for det han har gjort. I dem skildrer de hans lidelser for syndere på korset. Hans utgytte blod er det sentrale temaet i sangene deres. Praktisk talt alle deres salmer er salmer om deres egne personlige opplevelser av frelse og åndelig velsignelse. Og hva er vel mer naturlig enn at hjertet bryter ut i glad ros og kjærlighet til Han som hadde gjort så mye!

Det andre enestående resultatet av den moraviske vekkelsen ved Herrnhut var en visjon om verdensomspennende oppdrag.

"Denne lille kirken kalte på tjue år," sier Dr. Warneck, "flere misjonærer enn hele den evangeliske kirke hadde gjort på to århundrer." At denne store misjonærgløden var et direkte resultat av den mektige utstrømningen ved Herrnhut, og at en ny og uslukkelig lidenskap styrte hele bevegelsen, er mest slående fremsatt av grev Zinzendorf selv:

"Tilskyndet av kjærlighet, til hver nasjon

         Av den falne menneskeslekten,

     Vi vil forkynne Kristi frelse,

         Og forkynn hans blodkjøpte nåde;

     Å vise Ham og skildre Ham,

     I sin døende form og skjønnhet,

     Det være seg vårt mål og gledelige plikt."

Igjen gir deres hengivne leder, grev Zinzendorf, til dem sin visjon med følgende ord:

    "Jeg er bestemt av Herren til å forkynne budskapet om Jesu død og blod, ikke med menneskelig visdom, men med guddommelig kraft, uten å være optatt av personlige konsekvenser for meg selv." Men det er i Zinzendorfs siste ord talt på dødsleiet at vi får den virkelige ånden til moravianismen:

    "Jeg går til min Frelser. Jeg er klar. Det er ingenting som hindrer meg nå. Jeg kan ikke si hvor mye jeg elsker dere alle. Hvem ville ha trodd at Kristi bønn, 'at de alle må være ett' (Joh. 17:11), kunne vært så slående oppfylt blant oss! Jeg ba bare om førstegrøden blant hedningene, og tusener er gitt meg. Er vi ikke som i himmelen! Lever vi ikke sammen som engler! Herren og Hans tjenere forstår hverandre. Jeg er klar." Han døde i en alder av seksti og ble gravlagt på Herrnhut, mer enn fire tusen fra alle deler av verden fulgte kroppen hans til graven.

I Vest-India, blant de nordamerikanske indianerne, på Grønlands kalde, dystre kyster, langt borte i det mørke Afrika, så vel som i Sør-Amerika, og praktisk talt alle land i Europa og Asia, plantet moraverne korset og vant tusenvis av sjeler til Jesus Kristus. Og alt dette, la det bli husket, var rundt femti år før den moderne misjonsbevegelsen ble lansert av William Carey, som igjen fikk sin inspirasjon fra moraverne.

Slik som i den tidlige kirkes dager, falt Den Hellige Ånd over dem, og umiddelbart "gikk de overalt og forkynte Ordet" (Apg 8:4) – vitner om Kristus. Og fordi de, sammen med Paulus, var fast bestemt på å ikke vite noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet, var de utmerkede vellykkede. De forkynte om blodet til de mest ville stammene, og mengder ble overbevist og omvendt. Det var ånden uttrykt i deres leders store motto som inspirerte dem: "Jeg har én lidenskap," utbrøt Zinzendorf, "det er Jesus, kun Jesus."

Hva med oss?

Men nå oppstår spørsmålet: Hva med oss? Trenger vi en vekkelse? Hva er Kirkens største behov i vår tid? Menn, maskineri, penger, organisasjon? Nei. Timenes høyeste behov er en mektig utøselse av Den hellige ånd. Åh, at det måtte komme over oss en bønnens ånd som kom over brødrene i Herrnhut for over to århundrer siden, at vi også, både individuelt og som kirke, kan oppleve en salvelse av Den Hellige Ånd som ville få verden til å lurer på "skiltene som følger!" Gud gi at det kan være slik!

    – Utdrag fra The Spirit At Work av Oswald J.Smith/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)