En av de største utøselser av Den Hellige Ånd siden apostlenes dager skjedde onsdag morgen 13. august 1727 blant de moraviske brødrene i Herrnhut, Tyskland, på eiendommen til grev Zinzendorf i Sachsen.
I århundrer hadde tilhengerne av John Huss (1373-1415), den martyrdøde bøhmiske reformatoren, tålt forfølgelse og død. På flukt fra fengsel og tortur fant de til slutt et tilfluktssted i Tyskland hvor grev Zinzendorf, en ung kristen adelsmann, tilbød dem asyl på eiendommene hans.
Zinzendorf var bare fire år gammel da han skrev og undertegnet følgende pakt: "Kjære Frelser, vær du min, og jeg vil være din." En dag sto han i Düsseldorf Gallery foran et bilde av Kristus. Under sto ordene:
"Dette har jeg gjort for deg,
Hva gjør du for meg?"
Han vendte seg bort fra de glitrende tillokkelsene i Paris, og ga seg der og da fullstendig til Kristus, og adopterte som sitt motto:
"Jeg har én lidenskap; det er Jesus, kun Jesus."
Når vi snakker om det som skjedde den minneverdige trettende dagen i august, forteller historikere at de som forlot Guds hus "neppe visste om de tilhørte jorden eller allerede hadde dratt til himmelen." Zinzendorf sier i sin beskrivelse av det: "Frelseren tillot å komme over oss med sin Ånd som vi hittil ikke hadde hatt noen erfaring eller kunnskap om. Hittil hadde VI vært ledere og hjelpere. Nå tok Den Hellige Ånd selv full kontroll over alt og alle."
Alle er enige om at det var en bestemt, umiskjennelig utøselse av Den Hellige Ånd over hele menigheten, så fantastisk at det var helt ubeskrivelig. Brødrene hadde dømt hverandre; læremessige stridigheter var vanlige; heftige argumenter som truet splittelse og splid var dagens orden. I stedet for kjærlighet, bitterhet. I stedet for broderlig enhet, strid.
"Når Gud har til hensikt å vise stor barmhjertighet mot sitt folk," sier Matthew Henry, "er det første han gjør å be dem be." Og slik var det på Herrnhut. De mer åndelige blant dem, som var fullstendig misfornøyde med seg selv, begynte å rope mektig til Gud om hjelp. At bønnen deres ble besvart, er det rikelig med bevis på. James Montgomery, deres største salmeforfatter, gir følgende realistiske beskrivelse:
"De vandret med Gud i fred og kjærlighet,
Men mislyktes med hverandre;
Mens de strevde strengt for troen,
Bror falt sammen med bror;
Men han som de setter sin lit til,
Som visste at rammene deres var støv,
Synd og helbredet deres svakhet.
Han fant dem i sitt bedehus,
Med en akkord samlet;
Og så åpenbarte hans nærvær der,
De gråt av glede og skalv:
En kopp drakk de, ett brød bryter de,
Én dåp delt, ett språk talte,
Tilgivende og tilgitt.
Så gikk de ut med flammende tunger
I en salighet;
Jesu kjærlighet og hans navn,
Guds barn forener seg alle;
Som fortsatt elsker vårt motto og løsenordet vårt,
Loven om kjærlighet må vi oppfylle,
Og elsk som vi er elsket."
FRELSE VED TRO
Den første erfaringen som de gjenopplivede brødrene stadig la vekt på og som ble gitt videre gjennom Wesley til metodistene, var en klar kunnskap om frelse ved tro på Kristus alene. De oppdaget at Kirken ikke kunne redde dem; at det ikke var noen frelse i dens trosbekjennelser, læresetninger eller dogmer; at gode gjerninger, moralsk levesett, det å holde budene, bønn og bibellesning, ikke kunne hjelpe; mye mindre kultur, karakter eller oppførsel. De fant ut at Kristus alene kunne frelse; at han var villig og i stand til å ta imot syndere med et øyeblikks varsel; at rettferdiggjørelse, syndenes forlatelse, den nye fødselen osv. var øyeblikkelige opplevelser mottatt i samme øyeblikk som en synder trodde på Kristus; at frelsen kom ved nåde og ved tro, uten lovens gjerninger; at når et menneske blir frelst, har han fred med Gud, og at han mottar forsikringen om frelse ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte.
Den andre opplevelsen som kom til brødrene var en personlig salvelse av Den Hellige Ånd for liv og tjeneste. I kraften til denne salvelsen gikk de frem og utførte umulige oppgaver.
RESULTATENE AV UTØSELSEN AV ÅNDEN
Det første av de to flotte resultatene var salmer og åndelige sanger. Ingen kirke, sammenlignet med dens antall, har noen gang produsert så mange salmer som den moraviske. I godt over to århundrer nå har vi sunget deres salmer. De fleste av salmene deres er bønner til Kristus. Mange av dem er uttrykk for glede og takknemlighet for det han har gjort. I dem skildrer de hans lidelser for syndere på korset. Hans utgytte blod er det sentrale temaet i sangene deres. Praktisk talt alle deres salmer er salmer om deres egne personlige opplevelser av frelse og åndelig velsignelse. Og hva er vel mer naturlig enn at hjertet bryter ut i glad ros og kjærlighet til Han som hadde gjort så mye!
Det andre enestående resultatet av den moraviske vekkelsen ved Herrnhut var en visjon om verdensomspennende oppdrag.
"Denne lille kirken kalte på tjue år," sier Dr. Warneck, "flere misjonærer enn hele den evangeliske kirke hadde gjort på to århundrer." At denne store misjonærgløden var et direkte resultat av den mektige utstrømningen ved Herrnhut, og at en ny og uslukkelig lidenskap styrte hele bevegelsen, er mest slående fremsatt av grev Zinzendorf selv:
"Tilskyndet av kjærlighet, til hver nasjon
Av den falne menneskeslekten,
Vi vil forkynne Kristi frelse,
Og forkynn hans blodkjøpte nåde;
Å vise Ham og skildre Ham,
I sin døende form og skjønnhet,
Det være seg vårt mål og gledelige plikt."
Igjen gir deres hengivne leder, grev Zinzendorf, til dem sin visjon med følgende ord:
"Jeg er bestemt av Herren til å forkynne budskapet om Jesu død og blod, ikke med menneskelig visdom, men med guddommelig kraft, uten å være optatt av personlige konsekvenser for meg selv." Men det er i Zinzendorfs siste ord talt på dødsleiet at vi får den virkelige ånden til moravianismen:
"Jeg går til min Frelser. Jeg er klar. Det er ingenting som hindrer meg nå. Jeg kan ikke si hvor mye jeg elsker dere alle. Hvem ville ha trodd at Kristi bønn, 'at de alle må være ett' (Joh. 17:11), kunne vært så slående oppfylt blant oss! Jeg ba bare om førstegrøden blant hedningene, og tusener er gitt meg. Er vi ikke som i himmelen! Lever vi ikke sammen som engler! Herren og Hans tjenere forstår hverandre. Jeg er klar." Han døde i en alder av seksti og ble gravlagt på Herrnhut, mer enn fire tusen fra alle deler av verden fulgte kroppen hans til graven.
I Vest-India, blant de nordamerikanske indianerne, på Grønlands kalde, dystre kyster, langt borte i det mørke Afrika, så vel som i Sør-Amerika, og praktisk talt alle land i Europa og Asia, plantet moraverne korset og vant tusenvis av sjeler til Jesus Kristus. Og alt dette, la det bli husket, var rundt femti år før den moderne misjonsbevegelsen ble lansert av William Carey, som igjen fikk sin inspirasjon fra moraverne.
Slik som i den tidlige kirkes dager, falt Den Hellige Ånd over dem, og umiddelbart "gikk de overalt og forkynte Ordet" (Apg 8:4) – vitner om Kristus. Og fordi de, sammen med Paulus, var fast bestemt på å ikke vite noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet, var de utmerkede vellykkede. De forkynte om blodet til de mest ville stammene, og mengder ble overbevist og omvendt. Det var ånden uttrykt i deres leders store motto som inspirerte dem: "Jeg har én lidenskap," utbrøt Zinzendorf, "det er Jesus, kun Jesus."
Hva med oss?
Men nå oppstår spørsmålet: Hva med oss? Trenger vi en vekkelse? Hva er Kirkens største behov i vår tid? Menn, maskineri, penger, organisasjon? Nei. Timenes høyeste behov er en mektig utøselse av Den hellige ånd. Åh, at det måtte komme over oss en bønnens ånd som kom over brødrene i Herrnhut for over to århundrer siden, at vi også, både individuelt og som kirke, kan oppleve en salvelse av Den Hellige Ånd som ville få verden til å lurer på "skiltene som følger!" Gud gi at det kan være slik!
– Utdrag fra The Spirit At Work av Oswald J.Smith/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar