Det sier Bodil Sødal, som sammen med forfatteren Vera Sæther, startet Mariahuset i Oslo i 1975. Bofellesskapet for funksjonshemmede og funksjonsfriske eksisterer fremdeles. I går presenterte Vårt Land en gripende reportasje derfra. Den berørte meg så sterkt.
I Mariahuset bor det fire voksne kvinner i et økumenisk og likeverdig fellesskap. Tre av dem er mennesker med funksjonshemmig. Her danses det, veves, her feires det gudstjenester og her leves et hverdagslig liv båret av bønn og masse godhet. Når jeg leser denne reportasjen kjenner jeg på en djup lengsel etter et slikt fellesskap som dette! Et fellesskap hvor mennesker blir sett, bekreftet, også i deres skrøpelighet, og hvor det er mennesket som teller. Ikke om du er flink, eller sterk, har meninger. Lengselen etter et kommunitetsliv her på mitt hjemsted blir bare sterkere med årene. Jeg vet bare ikke hvordan vi skal få det til i praksis. Jeg kjenner bare på at noe må gjøres for mennesker som lengter etter å leve ut Kristuslivet i praksis, med måltidsfellesskap og tid for den enkelte. Er det bare en drøm?
I Mariahuset, som ligger på Frogner i Oslo, feires det både en katolsk og en protestantisk gudstjeneste. Det skjer vekselsvis hver uke.
"Mennesker med så store behov, blir døråpner for andre, ved at de viser oss hvor stort et menneske kan være i sin sårbarhet," leser vi i reportasjen.
Noe å tenke på, det!
Mariahuset er inspirert av Jean Vanier og L'Arche, som jeg har skrevet så mye om her på bloggen.
Får du muligheten til å lese denne reportasjen, bør du absolutt ta deg tid til det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar