Den hjemløse alkoholikeren som ble en beder

Jeg har aldri møtt Antonio Medina Parra (bildet), og han ville vel aldri i sin villeste fantasi ha trodd at han skulle bli omtalt i en bloggartikkel, og attpåtil på norsk! Men jeg ble så grepet da jeg leste det vakre minneordet Jonathan Wilson-Hartgrove ga ham i går ettermiddag.

De siste seks årene tilhørte Antonio den nymonastiske kommuniteten Rutba House, som ledes av Leah og Jonathan Wilson-Hartgrove. Forrige lørdag. 29.juni, døde Antonio på Duke Hospital, 63 år gammel. Hadde han levd to uker til hadde han rukket å bli 64. Antonio var en av mange meksikanere som har krysset grensa illegalt til USA, for å skaffe seg et økonomisk utkomme. Han levde et hardt liv. I perioder som hjemløs, enkemann, alkoholiker, men endte opp som en beder!

'De siste seks årene,' forteller fredsaktivisten, borgerrettighetsforkjemperen og baptistpastoren, Jonathan Wilson-Hartgrove, møttes Antonio og han tidlig om morgenen, før den første tidebønnen om morgenen, for å lese avisen eller en bok. Antonio satte på vannkokeren for å få seg en kopp te, Jonathan for en kopp kaffe. De sa sjelden noe til hverandre denne tiden på døgnet. De tilbrakte denne tiden i stillhet og taushet. Nå etter at Antonio er død er det spesielt denne tiden Jonathan savner.
 
Antonio arbeidet seg oppover Vestkysten. Han levde blant de fattige. En streik førte han østover,  og i North-Carolina, traff han en kvinne. De ble glad i hverandre og giftet seg. De fikk etter hvert en datter, og Antonio arbeidet med sine hender, der det var mulig å finne arbeid. Når Antonio kom til  Durham, så var det ingen som hadde hørt om tortillas. Livet var ikke enkelt. Kona døde i forbindelse med fødselen. Han begynte å drikke, og kom i konflikt med loven.

For ca.10 år siden kom Antonio ikke seg etter det som tilsynelatende var en vanlig forkjølelse. Han havnet på Duke Hospital og der oppdaget de at han hadde kreft. Legene fjernet en av lungene. Nå klarte han ikke å arbeide lenger og noe trygd kunne han ikke få siden han hadde levd mer enn 40 år som illegal innvandrer. Det var ikke fordi han hadde lyst til å slutte seg til kommuniteten i Rutba House at han en dag banket på døra der, men fordi han ikke hadde noe sted å bo. Han brakte med seg en djup katolsk overbevisning, en god humoristisk sans, et endeløst reservoar av historier og en fast bestemmelse på å kjempe mot alle odds. Mer hadde han ikke.

For to år siden, etter å ha feiret sin egen bursdag på en lokal meksikansk restaurant ble Antonio akutt syk. Det var så vidt han overlevde. Han tilbrakte tre uker på sykehus for å komme seg igjen. Der besøkte Jonathan ham, og en dag fant Jonathan ham i det han så et tv program om meditasjon. Det ble en øyeåpner for Antonio. Etter å ha levd i mer enn 60 år oppdaget Antonio at han var en beder. Han hadde ikke tenkt på seg selv som kontemplativ. Gjennom denne vanskelige og avsluttende fasen av sitt liv fant han styrke i bønnen. Når kroppen ikke klarte mer overga han seg til stillheten og til Guds favnende kjærlighet. Selv om han ikke hadde kraft til å endre omstendighetene, visste han at Gud ville ta seg av ham. Den hjemløse alkoholikeren var kommet hjem til Gud.

Antonio uttrykte sin tro ganske enkelt: "I'll be allright."