Geskjeftighet

Geskjeftighet. Smak litt på ordet før du leser videre. 

Det er ikke et ord vi bruker i dagligtale. Før jeg kommer med ordbokas definisjon, la meg si det så enkelt som mulig: Det er den rake motsetningen til hjertets hvile, eller å være i harmoni med seg selv, som benediktinermunken Anselm Grün (bildet) skriver om.

Ordet kommer fra tysk, og ifølge Store Norske Leksikon: 'Geskjeftig betyr travel og overdrevent virksom, eller vimsete opptatt med noe. Man kan for eksempel løpe geskjeftig fram og tilbake på arbeidsplassen, det betyr at man er svært ivrig og travel i jobben man utfører. Geskjeftig kan brukes ironisk, og betyr da altfor aktiv eller upassende virksom. I setningen middagen var god, men servitøren var geskjeftig, brukes geskjeftig ironisk. Det betyr at servitøren upassende ofte kom bort til bordet hvor gjestene satt og ikke lot dem spise i fred.

Om dette skriver Anselm Grün blant annet: 'Mark Twain mener at geskjeftigheten i nyere tid er et uttrykk for mangel på mål og orienteringsevne: Når de ikke lenger har målet for øyet, fordobler de sine anstrengelser. Den som virkelig har målet for øyet, går konsekvent i retning av det, uten stadig å anstrenge seg mer. De som ikke lenger har noe mål, forsøker å fylle det indre tomrommet med aktivisme. De synes at de selv er betydningsfulle fordi de har så mye å gjøre. De vil bevise overfor seg selv at de fører et meningsfullt liv...Med sin aktivitet synes de bare å dekke over det tomrom som lurer som en farlig avgrunn bak det hektiske...Jo mer geskjeftig man er, desto mer oppstår det en indre tomhet i en...Vår tid er kjennetegnet av denne onde sirkel av det hektiske og det tomme.'

Gud finner deg lettest når du hviler

Jeg er blitt minnet om noen ord av retreatlederen og forfatteren Magnus Malm etter at jeg skrev om benediktinermunken Anselm Grün, her om dagen, og behovet for å komme inn i hjertets-, troens- og kroppens hvile. Jeg har tatt vare på dem siden jeg leste dem første gang i 1994 - altså for 29 år siden. 

"Sabbatshvile, dager der du intet finner. Hold deg hjemme hos deg selv, gå ikke ut for å lete. Du har allerede samlet nok. I dag søker Herren deg, og finner deg lettest når du hviler."

Dette er radikalt.

Ordene til Malm minner meg om salmistens ord i Salme 127,2: "Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover."

Du skal ikke ha dårlig samvittighet om du har noen gode late sommerdager, Herren Jesus ba disiplene sine om å komme avsides med Ham for å hvile. Da sto de midt oppe i tjenesten sammen med Ham.

Veien til hjertets hvile

Jeg leser Anselm Grün (bildet) for tiden. Benediktinermunken Anselm Grün. 78-åringen med tilholdssted i klosteret Münsterschwarzach i Tyskland, er en svært produktiv forfatter. Han har skrevet utrolig nok 300 bøker, flere av dem er oversatt til norsk, deriblant den jeg leser nå: 'Hjertets hvile', utgitt av St.Olav forlag i 2006. 

I stadige møter med meg selv, i erkjennelsen av min egen uro og rastløshet, og etter sjelesørgriske samtaler gjennom årnes løp med mange mennsker, anser jeg det største behovet jeg kjenner er behovet for hvile. Derfor handler også mye av den undervisningen jeg gir om bønn, om nettopp bønnens hvile.

Hvile fra selvstrevet, hvile fra jaget etter anerkjennelse og aksept.

Anselm Grün skriver: "Veien til hjertets hvile, slik den fremfor alt er blitt beskrevet hos de tidligere munker, er i dag høyaktuell. Mangel på ro og hvile er blitt en tidstypisk sykdom. Utallige mennesker klager over at de ikke faller til ro. De tidlige munker vet fra egen erfaring at man ikke rett og slett faller til ro ved å arbeide mindre. Å finne fram til hjertets hvile er en lang vei, som gjennom ærlig selverkjennelse og møte med seg selv til sist fører til Gud. Ifølge Augustins berømte ord er det bare i ham vårt hjerte kan falle til ro. Det er en krevende vei som munkene beskriver, men samtidig en innbydende vei. For den forespeiler oss at vi kan gå inn i Guds sabbatshvile allerede her og nå og nyte den midt i verdens uro."

Anselm Grün henter inspirasjon hovedsaklig fra to kilder: Evagrios, den viktigste forfatteren i det østlige munkevesen (345-399), og til Johannes Cassian (ca.360-430/35) Sistnevnte dro inn i den egyptiske ørken for å kunne gjøre munkenes djupe erfaringer med Gud tilgjengelige for oss her i Vesten. Selvsagt henter også benediktineren Grün også inspirasjon fra Benedikts regel ( han levde ca.480-547) og fra Den hellige skrift. 

Anselm Grün er opptatt av at den manglende evnen til å falle til ro svarer til lenselen hos dagens menneske: endelig en gang å kunne sjalte om og finne fred. Det ser man blant annet at kurs og seminarer som forespeiler en vei til indre ro, er overfylte. 

Grün skriver: "Man forventer at en gjennom psykologiske metoder eller kroppslige avspenningsmetoder endelig vil komme fram til den ro en lengter etter. Men hvilen kan ikke bli frembragt gjennom ytre avspenningsteknikker. Den er resultatet av å gå en åndelig vei. De tidlige munker hadde som mål å føre mennesker inn i Guds ro. Hesychia var det store ordet som fascinerte munkene. Munkebevegelsen ble alt fra det t redje århundre kalt Hesychasme, veien til den indre ro. Den ro munkene beskriver, er ikke en ro der man ikke vil bli forstyrret av noen. Det er snarere en ro der hjertet kommer til hvile, der man blir beroliget for angsten og erfarer oppløftelse og fornyelse. Hvilen er egentlig erfaringen av den evige sabbatsro, som Gud har tiltenkt oss. De som erfarer Gud i bønn og meditasjon, bli rolige både i det indre og i det ytre. De kommer til seg selv, til harmoni med seg selv. Munkenes åndelige vei er for meg på samme tid en terapeutisk vei."