Herren møter meg med disse ordene, etter at jeg kom hjem fra rehabiliteringsoppholdet på Steffensrud, i går ettermiddag: "...men ett er nødvendig." Hvor går veien videre nå? Av og til, og oftere enn man tror, er det viktig å stille det spørsmålet. Vi lever i ulike åndelige årstider, og er inne i ulike faser av livet. Likevel er det aller viktigste for en Kristi disippel å følge Herren der han er.
Jeg er nå i gang med nye parkinsonmedisiner. Riktig nok ikke i den styrken jeg hadde håpet på, men vil øke på etter hvert som kroppen tillater det. Jeg har også fått hjelp til egentrening, noe som vil komme godt med for å bremse utviklingen av parkinson. Den spiser stadig mer av livet mitt. Derfor spør jeg: hvor går veien videre nå?
En ting er sikkert: tjenesten fortsetter så langt kroppen tillater det. Men det aller viktigste for meg nå, er å leve nært Herren slik Maria fikk beskjed om. Vi kalles til å søke Herren for hans egen skyld. Maria valgte den gode del, og den skal ikke tas fra henne, sa Jesus. Den veien ønsker også jeg å gå, så hjelpe meg Gud.
