Laodikea-tiden

 Jeg tror de fleste vil være enige i at den laodikeiske kirken beskrevet i Åpenbaringen 3 mest nøyaktig skildrer tilstanden til dagens kristendom. Det ser ut til at det store flertallet i den laodikeiske kirken var fornøyd med sin nåværende åndelige tilstand. Deres tillit så ut til å være til de ytre tingene de hadde.

Likevel kommer Herren med denne fantastiske erklæringen i Åpenbaringen 3:20: «Se, jeg står ved døren og banker på; Hvis noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og spise med ham, og han med meg.»

Dette formidler den aktive involveringen av Herrens nærvær og behovet for en individuell respons. Vi har alle mottatt mange velsignelser fra Herren. Men vi lengter etter og oppdager de tingene "som følger med frelse." (Hebreerne 6:9)

Å bevege seg utover den nominelle kristendommen til et sted med overnaturlig tilgang til herlighetsriker som er personlig erfaringsbasert og transformerende i naturen. Vi er privilegerte som lever på dagen for Herrens "Parousia". Forut for Herrens komme kommer hans "åpenbare nærvær" som er tilgjengelig i denne nåværende time for å gjøre et folk klart for denne storslåtte fullbyrdelsen.

- Paul Kaith Davis (bildet), oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Kjøp gull lutret i ild

 “I denne nåværende tid er det bare en vei å gå - oppover mot tronens nærvær.

En indikasjon på at vi for tiden lever i den laodikeiske kirkens tidsalder er "velstandsbudskapet", som er det vanligste budskapet i vår tid. På grunn av denne vektleggingen sa Herren:

"Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg prøvd i ilden, så du kan være rik ..." Åpenbaringen 3:18

Egentlig er velstand ikke problemet. Snarere er det å være fornøyd med velstand, da de sa at de ikke trengte noe. Herren vil at vi skal søke den sanne rikdommen, som er åndelig. ”

- Wade E. Taylor/(bildet)Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 2

Her er andre og siste del av historien til Abraham Blosser. Tiden han levde på er ikke så ulik vår. Vi står overfor de samme utfordringene, selv om vi lever 120 år etter hans død:

Satan har fått bekjennende kristne til å tro at de ikke lenger trenger å holde tilbake. De trenger ikke lenger å dempe kjødets begjær, men at vi er fri til å løpe sammen med mengden, og rive til oss alt vi kan få tak i av denne verdens ting, samtidig som vi beholder vårt gode rykte i Kristus. Man korsfester ikke lenger kjødet, man lever ikke lenger adskilt fra verden, slik man levde i Fildadelfia-tiden. Og fordi de har gitt seg selv frie tøyler, så gjør de sine jordiske bo så komfortable, og pynter dem med alskens ornamenter, så vakre som de bare kan få dem. Dette gjør de fordi deres sinn har koblet seg fra Giveren av gavene, og de er blitt lunkne og late. Selvsagt går de i kirken. De ber høyt, og de gir mye penger, men de gjør det for å bli sett og hørt av menneskene. De kler seg i siste mote og bygger enorme, kostbare kirker, men de tilber forgjeves. De har slakket av. De har splittet seg opp i mange sekter og fellesskap, hvert av dem åpner seg for kjødet på den ene eller den andre måten, slik at alle finner rom i kirken til å leve akkurat slik det passer dem.

Man feirer åpen nattverd, noe vår Herre aldri gjorde eller lærte. Det er satan som har forårsaket dette under dekke av kristen kjærlighet, og drar nå alt ned på verdens nivå. Satan kommer ikke bare som en brølende løve, men med Bibelen i hånden, som en lysets engel, og får alle til å tro at alt er bare bra og at denne progressive, stolte og verdslige kristendommen er den mest opplyste verden noensinne har sett. Det er mye mer høylydt forkynnelse og bønn enn noensinne tidligere, alt sammen styrker påstanden om 'vi er rike, og mangler ingen ting'.

I denne lille boken, beskriver Abraham Blosser, hva Herren gjør med kristne fra Laodikea:

'Han spytter dem ut av sin munn. Det foregår ikke som en murer som legger til side murstein for å bruke dem igjen senere. Det Han spytter ut, tar Han ikke tilbake. Slik er det med Gud'.

'Menneskesønnens komme,' sier Abraham Blosser, 'vil bli som lynet, plutselig og uten advarsel. Som det var på Nohas tid, slik vil det være når Han kommer igjen. Rett før vannflommen synes alt å være veldig bra, en tid av framgang og verdslig glede. Det er grunnen til at ingen hørte på Noah. Det samme skjedde før ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Folk kunne ikke tro at ødeleggelsen kunne komme så plutselig over dem. Det samme skjedde også rett før ødeleggelsen av Jerusalem, selv om mange profetier hadde blitt oppfylt og mange allerede hadde mistet sine liv'.

Med ærlige ord har Abraham Blosser advart oss, generasjonene som fulgte ham, at de ikke må sovne i all velstanden og det lettvinte liv. Ikke bli fanget av det som ikke er så viktig, slik at vi kan ønske Jesus velkommen når Han kommer. Men hans lille bok er noe langt mer enn en advarsel. Den ender med et budskap om at Guds løfter holder for de som gjør godt og er blant overvinnerne.

Det er snart 120 år siden Abraham Blosser døde og hans skrivearbeid og forlagsvirksomhet i Shenandoah dalen opphørte. Barnebarna hans solgte trykkerimaskinene. Det finnes ikke noen erindring om hans kyr, hans hester eller hans kyllinger - eller noen av naboens husdyr. Hvem vet, eller bryr seg om hva folk fikk for grisene sine for 120 år siden? Men det Abraham Blosser levde for, og det han gjorde, taler fremdeles til oss i dag. Han levde for evigheten, ikke for dagen i dag, og på den måten lever han som en våkende pilegrim også i vår tid.

Laodikea-tiden - en tid ikke ulik vår egen, del 1

Ingen tid i verdenshistorien er så lik den første kristne tiden som vår. Det er bare å nevne stikkord som materialisme, nytelsessyke, og ikke minst den massive forfølgelsen av kristne.

Jeg har valgt å oversette en artikkel av Peter Hoover, som bloggens lesere har skiftet bekjentskap med en rekke ganger. Han er leder for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Tasmania, Australia. Jeg tror at mange som leser dette vil se hvor tidsaktuelt det er:

'Lik sine mennonite-naboer og venner holdt, Abraham Blosser, melkekyr, noen hester, høner, og noen få griser, på gården sin nærmere fire kilometer nord for Bridgewater. Vi befinner oss rundt 1870-1880 årene. Men ulikt mange av sine medsøsken i troen i Shenandoah dalen, dreide ikke Abraham Blosser's tanker seg kun om ting relatert til gårdsbruket. Selv om enkelte nok mente at Blosser befant seg 'på en sky et eller annet sted der oppe', viste han ingen interesse for å snakke om priser på svin når Herrens dag nærmet seg.

I stedet satte Abraham Blosser sine tanker ned på papiret. Han ba mye. Det var alvorlige tanker som opptok ham, og jo mer han leste og hørte, jo mer kjente han på viktigheten av å advare de rundt seg om farene som lå foran dem. I et lite skur nedenfor gårdsbygningene satte han opp et lite trykkeri. Han engasjerte en ung mann fra byen, David Taylor, som typograf og fra begynnelsen av året 1881 begynte han å publisere en liten avis han kalte 'The Watchful Pilgrim'. I den første utgaven beskrev han avisen som 'hengitt til interessen for Mennonite-kirken, til utleggelsen av evangeliets sannheter, og til utbredelsen av praktisk gudfryktighet blant alle samfunnslag'.

Abraham Blosser gav ut nytrykk, og oversatte til engelsk, en rekke med eldre skrifter som han trodde naboene i i Shenandoah dalen ville ha nytte av. Men han skrev også en stor mengde artikler selv. Sammen med min fars bøker og artikler som jeg tok med meg fra Canada, for en måned siden, fant jeg et lite skrift av ham med tittelen: 'Die Sieben Gemeinden in Asien' (De syv menighetene i Asia). Dette er historien om Jesu menighet fra begynnelsen og helt frem til Abraham Blosser's levetid. I de syv menighetene i Asia så han ulike stadier i den kristne kirke, som konkluderer med  Laodikea-tiden, som han trodde, uten tvil passet på hans egen tid. Han beskrev denne tiden slik:

'Laodikea-tiden tok til når kristne ikke lenger ble forfulgt. Når vi ikke lenger behøver å møtes i huler eller på hemmelige steder, men når vi alle kan møtes for å tilbe Gud og lese våre Bibler når og hvor vi måtte ønske. Og hvor rike vi er på alle ting! Ikke bare med alle livsnødvendigheter, men langt mer. Vi er omgitt av luksus, og på toppen av det har vi musikkinstrumenter og all slags underholdning slik at vi slipper å kjede oss, mens Biblene våre samler støv i bokhylla. 

Vi lever i en tid som ingen av oss har sett før, en tid for alle slags vidunderlige oppdagelser. Med stor fart kan vi nå reise fra et sted til det neste, fra et land til et annet. Alt det hjertet lyster synes vi å kunne oppnå. Og i følge verdens vise har denne tiden med fremgang og utvikling bare så vidt begynt! Filosofer, kjemikere, vitenskapsmenn og andre velutdannede gjør nye oppdagelser hver dag. Alt ligger til rette for vitenskapelig framgang og vil gjøre det enda lettere å tjene penger. Men gjennom alt dette tar Laodikea-ånden mer og mer overhånd:

'Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød ...'

(fortsettes)