Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 2

Her fortsetter serien om Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og de andre trosheltene fra Sankt Peter i Østerrike. Første del ble publisert fredag:

Fra Spittal, en av de større byene i Draul, jaget de østerriske myndighetene de troende gjennom det som nå er Slovenia og Serbia til Donaus lavere dalfører inn i det som nå er Romania. Det var en krevende reise. Flere mennesker døde underveis. Men i en landsby ved navn Rumes i den tysktalende delen av Sibenbürgen i det nåværende vestlige Romania fant de endelig et sted hvor de kunne slå seg til ro.

Hele denne vinteren led de av mangel på klær og mat. Naboene var ikke katolikker, men lutheranere, og de påsto at de var virkelige kristne. Men de behandlet ikke nykommerne noe bedre for det. Ingen av dem gav dem noe arbeide. Når våren endelig kom, klarte Andreas Wurtz og en annen flyktning ved navn Joerg Waldner å få skaffe seg arbeid i en landsby ved navn Alwinz, som lå omlag en halvdags reise mot nordøst.

De likte godt denne jobben. Mannen de arbeidet for, Josef Kuhr, eide en vakker bondegård med mange frukttrær, kyr, en hage og bier. Men mer enn det - de oppdaget at han var en bror i Kristus!

For første gang møtte Andreas Wurtz og de andre fra Kaernten andre troende som adlød alt det Jesus hadde undervist om. Disse troende underviste om troendes dåp, at man ikke trengte å gå til krig, selv om myndighetene krevde det, og at man ikke skulle avlegge ed. Mange ganger dro Andreas og de andre til møtene som ble holdt i Alwinz, og de frydet seg over den sannheten de oppdaget der.

Men myndighetene var slett ikke glade for dette.

'Disse menneskene er anabaptister (gjendøpere)' sa de til de nyankomne. 'Hvis dere slår dere i lag med dem får dere det verre enn noensinne'.

Både lutheranerne og katolikkene forsøkte å stoppe de troende fra Kaernten til å reise til Alwinz på møter. Til slutt ga kongens kommisjonær Andreas Wurtz, Mathias Hofer, Josef Mueller og Martin Angermann ordre om å møte for den rumenske retten i Szaszvaros.

Andreas Wurtz måtte først svare for seg. Djervt forsvarte han det han trodde på, og de satte ham i lenker. Nestemann ut var Martin Angermann. Han ble truet med å bli torturert og med disse alvorlige truslene bokstavelig talt hengende over hodet lovte han på tro og ære å forbli lutheraner! Men de to andre mennene fornektet ikke sin trosoverbevisning og politiet kastet dem i fengsel sammen med Andreas Wurtz.

Mens Andreas, Josef og Mathias satt fengsel - til tider også i et forferdelig fangehull - tok myndighetene resten av gruppen fra Kaernten og flyttet dem fra Alwinz til en rumensk landsby som het Grosspold. Etter flere måneder i fengsel kunne de tre gjenforenes med sine familier til noen særdeles miserable hus som Wurtz familien nå eide. Der møttes de for å be og synge sammen. Andreas Wurtz, Joerg Waldner og Mathias Hofer skiftet på å lede bibelstudier.

Lutheranerne i denne landsbyen ble nå alarmert. Tidlig om våren 1757 kjørte de disse troende ut av Grosspold og satte dem av i landsbyer som lå langt fra hverandre. Familien Wurtz jaget de til Eibesdorf, familien Kleinsassers til Kreutz, som lå nær Hermannstadt, det nåværende Sibiu. Andre ble fordrevet til landsbyene Bassen og Stein og til andre steder.

(fortsettes)

På bildet ser vi anabaptistene Dean Taylor og Peter Hoover lete etter sporene etter anabaptistene i Romania.

Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 1

Langt nede i den fjellrike sørlige delen av Østerrike vokste Andreas Wurtz opp i provinsen Kaernten.
Som ung mann giftet han seg og begynte et nytt hjem i Sankt Peter, i dalføret hvor elva Drau renner (bildet).

Lik alle andre de kjente, var både han og hans kone, katolikker. Når deres første barn ble født i 1739, døpte de henne i landsbykirken og gav henne navnet Magdalena.

Men deres lykke skulle ikke vare lenge.

Ikke lenge etter at Magdalena var født, døde kona til Andreas. I flere år levde han alene før han traff en ung enke, Margarethe Strauss, og giftet seg med henne. Hun hadde to døtre, Elisabeth og Christina. Christina og hans egen datter var like gamle.

Lik alle de andre beboerne i landsbyen Sankt Peter arbeidet Andreas som innleid bonde i dalen, plantet hvete og druer, og melket familiens kuer. Herren velsignet familien med to barn til: Anna og Christian. Men Andreas var ikke lykkelig. Han bekymret seg for sin sjel. Var det virkelig slik at landsbypresten kunne tilgi ham hans synder?

I 1753 skulle en Bibel som var smuglet inn fra Tyskland og en bok med tittelen 'Sann kristendom' endre livet hans. Han tenkte ikke mer på landsbypresten. I sitt hjerte visste han at det han hadde trodd på var falskt, og at han trengte å omvende seg.

Men akkurat det synes skremmende!

Andreas visste at det å forlate Den romersk-katolske kirke i Østerrike betydde intet mindre enn tap av all sin eiendom, ja, muligens også hans liv. Det var derfor med tungt hjerte at han fortsatte å gå til messe.

Men om natten, i djupeste hemmelighet, møtte han andre for å lese i Bibelen og be. De møttes hemmelig inntil den natten de lese Jesu ord i Matt 19,29:

'Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv'.

'Det er et løfte', proklamerte Andreas. 'Men vi kan ikke innløse det før vi gjør det som kreves for å motta det'.

Etter den natten gikk ikke Wurtz familien til messe lenger. Det gjorde heller ikke en hel rekke familier i Sankt Peter - Christian og Maria Glanzer, Hans og Anna Hofer, ei ung jente ved navn Rosina Bichler, familiene Egerter og Plattner - og andre søkende personer i nabolandsbyene Amlach, Unter og Ober Amlach og Stockenboi. Innen en uke hadde naboene fått med seg det som var skjedd.

'Hvorfor går dere ikke til messe lenger', spurte de. 'Vet dere ikke at dette vil gi dere trøbbel?'

De visste alt for godt de troende i Sankt Peter at dette ville skape store problemer. I løpet av noen få dager dukket politiet opp. De ble fanget, og de måtte så marsjere til fengselet. De ble utsatt for forhør og man forsøkte å overtale dem. Politiet tok fra dem alle de kristne bøkene de hadde, og det mest dyrebare av alt de eide: Bibelen. Men de troende holdt fast. I fengselet oppmuntret de hverandre med å synge sanger og ba bønner fylt av glede. Myndighetene truet med å drepe dem.

Men de var jo så mange. Etter en måneds tid bestemte keiserinne Maria Theresia at de skulle fordrives fra Østerrike.

(fortsettes)