Hans Nielsen Hauge og 'Gudsvennene'

I dag er det på dagen 195 år siden Hans Nielsen Hauge døde. Han satte djupe spor etter seg - spor som er sporbare den dag i dag. Hans historie tør være så godt kjent at jeg ikke skal repetere den. Bare gi uttrykk for djup takknemlighet overfor Gud for at Han reiste opp et slikt apostolisk- og profetisk vitne i vår nasjon som Hauge. Noe lignende som har vi ikke sett, verken før eller etter. Men Gud kan reise opp en ny Hauge, om Han synes vi fortjener det.

Men det er en ting jeg vil nevne: Hauges forhold til Kristusmystikken. Lik Martin Luther hadde Hans Nielsen Hauge en stor kjærlighet til middelaldermystikeren Johannes Tauler, og arbeidet for å få utgitt to bøker av ham. Den ene var 'Mesterboken', som sjømannsprest Hans Jacob Frøen sørget for å få utgitt på nytt i 1978. Hauge fikk utgitt denne boken i 1798 og boken kom i hele fem opplag. Taulers førsteutgave var fra 1498.

Den ble til under en vekkelse på 1300-tallet. En bevegelse som gikk under navnet 'Gudsvennene'.  Disse 'Gudsvennene' betonte evangeliet sterkt og nødvendigheten av et åndsfylt liv.

Da Martin Luther fikk lese 'Gudsvennenes' bøker, virket det rent befriende på ham og hjalp med å finne klarhet i sitt Gudsforhold. Ved flere anledninger ga han begeistrede anbefalinger av Taulers skrifter.

Hauge kom over skriftene til Johannes Tauler i en dansk oversettelse av Mesterboken.

'Denne boken lærte meg å føle dybden av den brønn som man kan drikke det åndelige vann av, og gjennom det renses i sitt eget hjerte,' skrev han.

Hauge kom over boken det året han ble kalt ut i tjeneste.

Martin Luther var ikke mindre begeistret. Han skrev:

'Jeg ber deg ennå en gang, og du bør følge mitt råd: Kjøp deg Tauler-boken som nå er kommet. For det er en bok hvor du vil finne en slik kraft av den rene saliggjørende lærdom. Alt annet blir jordisk og kjødelig sammenlignet med dette, selv om det er på gresk, latin eller hebraisk.'

Det som er sikkert er at Johannes Tauler lodder djupt i etterfølgelsens radikalitet.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.

Gudsvennen Johannes Tauler

De drakk seg utørste på det rene åndelige vannet både Martin Luther og vår egen Hans Nielsen Hauge. I dag feirer vi minnet om en av Gudsvennene, et av de mest elskede vitnene om genuin kristen tro i middelalderens Europa: Johannes Tauler. Både Luther og Hauge fant inspirasjon hos Tauler, ja, så mye at Hauge sørget for å få oversatt "Mesterboken" til norsk. Sjømannsprest Hans Jakob Frøen sørget så for å få den utgitt i moderne tid.

Johannes Tauler var en dominikanermunk, født Strasbourg år 1300. Der dør han også 61 år senere. Han vokste opp i en velstående familie i en vanskelig tid. Munk ble han allerede 14 år gammel. Godt skolert, som seg hør og bør for en dominikaner.

Drevet av den åndelige nøden i sin samtid bygget Tauler opp kommunitetslignende fellesskap som karakteristisk nok gikk under navnet "Guds venner". Med tiden vokste disse små fellesskapene i antall. Her søkte man å fordjupe troen særlig gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift.

Men Johannes Tauler hentet også inspirasjon hos Mester Eckhart. Faktisk er det en av Taulers store fortjenester at han forvandlet de djupsindige tankene til Eckhart til praktisk åndelig veiledning, slik at ikke bare hans egen generasjon, men i årtier etter fikk hjelp til sitt eget personlige andaktsliv.

Men hans egen samtid fikk også stor velsignelse av å lytte til talene til Johannes Tauler. Etter reformasjonen har mange protestanter blitt rikt velsignet av Taulers etterlatte skrifter.

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går feiret vi hans minne.

Riv meg fra alt det som holder tilbake!

I går når vi kom sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina sang vi salmen som Hans Nielsen Hauge sang mens han gikk langs plogskjæret ute på Tune-jordet, skrevet av J.A.C Allendorf i 1712: Jesus, din søte forening å smake. Det høver seg nå mot pinseleite.

Salmen er opprinnelig hentet fra en salmebok som tilhørte en frikirkelig menighet i Tyskland, og ble svært sentral i den pietistiske vekkelsesbevegelsen.

Og den setter ord på den lengselen som Den Hellige Ånd skaper i vårt liv - om vi ber Ham om det:

"Jesus, din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn. Riv meg fra alt det som holder tilbake, dra meg i deg, min begynnelse inn..."

Det er et sterkt språk! Vi kjenner igjen noe av det samme i bots-salmen David ber:

"Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd ..." (Salme 51,13-14)

Dette er min bønn denne pinsen. Både ordene fra salmen til Allendorf og kong David.

Samtidig vil jeg denne pinsen få takke for Norges haugianske arv! Kristi himmelfartskapellet ligger rett ved siden av tuftene til et hus, hvor vi har fått høre 'at bederne møttes'. Da er vi tilbake til slutten av 1800-tallet. De som kom hit for å be har mest sannsynlig hatt haugianske røtter. Det er i denne rike tradisjonen vi ønsker at Kristi himmelfartskapellet skal stå.

Haugianerne var bedere - men de var også lesere.

I går leste jeg en svært interessant artikkel av Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen. Han skriver om at vi må ta ansvar for den kristne boka. Bakgrunnen er konkursen i Vivo, tidligere Bok & Media. I den sammenheng nevner Kleppa noe jeg ikke var klar over, nemlig den store utbredelsen Hauges bøker hadde. Jeg visste den var stor, men Kleppa tallfester den:

I Hans Nielsen Hauges levetid var opplaget på bøkene hans samlet på rundt 240.000 bøker!

Ja, du leste riktig. 240.000 bøker. Og det i en befolkning som telte under en million mennesker. Og som Kleppa skriver: "uten bokhandlar, bokklubbar, organisert kristent arbeid eller kommunikasjonsordningar i vårt langstrakte land." Bøkene til Hauge måtte fraktes rundt om i landet av Hauge selv og vennene hans, og det var gjerne flere som leste den samme boken.

Det sier mye om denne mannens innflytelse. I dag er det vel ingen som kaller kristne for 'lesere' eller 'bedere'. Sannelig har vi mistet mye underveis.

Begivenhetsrik dag på Hans Nielsens Hauges minde

Gårsdagen ble en begivenhetsrik dag, sammen med Saleem Shalash og min gode venn Odd Elvesveen. På bildet ser du oss tre utenfor Hans Nielsen Hauges minde, på Rolvsøy.

Saleem Shalash er pastor for 'Hjemmet til Jesus Kongen' i Nasaret, en baptistmenighet i Nasaret. Den ble grunnlagt for fire år siden med syv medlemmer. Nå teller den 104 døpte medlemmer. Saleem er disse dagene på besøk i Norge, og har talt på møter i baptistmenighetene i Raufoss, Trondheim og Oppdal, i kveld står pinsemenigheten Filadelfia, Gjøvik for tur, før han reiser hjem til Israel torsdag. Etter bare to dager hjemme, reiser han til Kypros for å lede noen studiedager der for pastorer fra Midt-Østen.

I går besøkte vi pastor Robert Burns i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, med tanke på et videre samarbeide og på kvelden deltok vi på et husmøte i Sarpsborg.

Takket være Erik Wold fikk vi komme inn og se Hans Nielsen Hauges barndomshjem, og ble guidet gjennom interessant vekkelseshistorie om mannen som forandret vår nasjon. Det er første gang jeg er på Hans Nielsens Hauges minde, og det var en veldig spesiell opplevelse å få være der Hauge vokste opp. Det ble også anledning til å se sentrale plasser i Gamlebyen i Fredrikstad knyttet til Hauge. Dette gjorde også inntrykk på vår arabiske venn fra Nasaret.

Kvelden ble avsluttet med en bønne- og lovprisningsmøte hjemme hos en familie i Sarpsborg, hvor Saleem delte sitt vitnesbyrd og talte om Dobbeltbekken fra Esekiel.

Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen vil bo

En setning av salmen som Hans Nielsen Hauge sang mens han gikk bak plogen, og Den Hellige Ånd kom over ham, kom til meg i dag: «Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen må bo.»

Det er veldig radikalt, og ordene griper meg. I den prosessen jeg er i nå for de en djupere mening enn før. Jeg ber om å få be de ordene fra djupet av mitt hjerte, slik at de virkelig blir sanne. For når alt kommer til alt, er det bare Jesus vi trenger.

Jeg mediterer over ordene fra Kolosserbrevet om dagen:

«Når Kristus, vårt liv, åpenbares ...» Kol 3,4

«Kristus er alt og i alle.» Kol 3,11

Dette er også veldig radikale ord. Hvor virkelige er de for meg? Og i hvilken grad er dette en realitet i mitt liv. Det er slike spørsmål som opptar meg for tiden. I den situasjonen jeg befinner meg i med mine helseutfordringer ønsker jeg at jeg skal ære Jesus med mitt liv i alt hva som skjer. At Han må bli mitt ett og alt. Men jeg er ikke der. Det er bare min lengsel.

Om virkningene av dette radikale møtet med Gud, kunne Hauge fortelle følgende:

- så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en inderlig og brennende kjærlighet til Gud og min neste. Mitt sinn var nytt, jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære. Jeg merket et nytt lys for å forstå den og å kunne sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene målet: Kristus er kommet som vår frelser, og vi skulle ved hans Ånd fødes på nytt, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene og foredle og berede vår sjel til den evige salighet."