En uredd kvinne

Det gjorde både godt og vondt å lese intervjuet med Ragnhild Knudsen, enken etter Børre Knudsen, i Dagen i går. Den fem sider lange reportasjen sitter ennå i kroppen og sjelen min, og vil nok gjøre det i lang tid fremover. Og bra er det! Fordi Ragnhild Knudsen målbærer noe særdeles viktig i en tid som vår: kampen for fosterets rett til å leve.

Den kampen fører den vakre 80 års gamle damen, videre etter at ektemannen døde for omlag fem år siden. Og hun er modig! Hun taler biskopene i Den norske kirke midt imot. At de våger, sier hun, etter biskopenes siste utspill i abortsaken. Den kirken er ikke lenger hennes kirke, etter at den kastet både  hennne og hennes mann. I Bergens eldste sognekirke fra 1180, Mariakirken, ble Ragnhild døpt, konfirmert og viet. Da hun sto skulder til skulder med sin mann i abortkampen, var det for kirkens skyld, sier hun til  Dagens journalist.

Men kampen har kostet. Sporene sitter ennå i kroppen. Ragnhild Knudsen sliter med depresjon og angst. Og det kostet for Børre, mannen hennes, og barna. Den voldsomme og hatefulle motstanden, ryktene, løgnene. Hun forteller ærlig og sårbart om denne perioden av sitt liv. Blant annet om at hun fryktet for at noen skulle komme å gjøre barna hennes noe vondt, så hatefulle var nemlig motstanden mot det de sto for, Børre og Ragnhild.

Så mye vi har å takke dem for!

Ragnhild Knudsen fortelller også åpent, ærlig og sårbart, om sviket de følte, ikke bare fra kirkens ledelse, men også prestene og lekfolket. Da som privat sa at de støttet dem og saken, men som i det offentlige var tause.

Jeg håper mange tar seg tid til å lese dette viktige intervjuet.

Ragnhild Knudsen har ikke gitt opp kampen. Hun håper hun ikke står alene, men at folk våkner og kjemper videre for barnet i mors liv.

'Mange kristne har gitt opp abortkampen. Jeg stiller opp til intervju for at folk skal våkne for hva som er rett og galt, sier hun.''

Ragnhild Knudsen er modig nok til å ha Bibelen som høyeste autoritet.

Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.

En hyllest til biskop Børre

Vi var 80 mennesker som feiret biskop Børre Knudsens 70 års dag på Fjellhaug skoler i går ettermiddag og kveld. For meg personlig var det en sterk opplevelse å møte Børre Knudsen etterat han er såpass preget av Parkinson som han er, og fortsatt oppleve varmen, ektheten og engasjementet. Jeg innrømmer villig at tårene rant når Børre Knudsen ved to anledninger sang sine egne salmer. Den ene gangen i forbindelse med at forsamlingen sang en av hans mest kjente salmer, hvor Børre reiser seg fra stolen, retter sine skjelvende og ristende hender mot himmelen, i takk og lovprisning til Gud. Den andre gangen i forbindelse med at han skulle takke for de mange hilsenene han fikk i forbindelse med gårsdagens feiring. Da kvitterer han med en lovsang til Guds Lam og frelsesverket på Golgata. Du verden for en sterk evangelieformidling!

Det var evangelist Emmanuel Minos som startet hilsningssekvensen med selvlaget dikt. Det satte standarden for mange personlige betraktninger fra venner som ville hylle biskop Børre og hans kone Ragnhild på denne dagen. Selv fikk jeg anledning til å takke ham for hva han har betydd i mitt liv, da vi alle sto på rekke og rad for å håndhilse på ham til slutt. Før det ble kvelden avsluttet med forbønn for Børre Knudsen og hans kone. Da jeg håndhilste på Børre, smilte han og sa: Da sees vi kanskje i en eller annen møtesammenheng. Det håper jeg da inderlig, at vi begge skal ha helse til å gjøre det Herren har kalt oss til. I forbindelse med festen i går fikk Børre Knudsen overrakt et maleri av kunstneren Ferdinand Wyller, som viser de ufødte barna som anklager oss for at de ikke fikk lov til å leve.

Tidligere i går var det lansering av festskriftet til Børre Knudsen, med den meget beskrivende tittelen: Som en ild går Åndens ord. Vårt Land fotografen Håvard Sæbø, har fanget Børre i det han synger for de mange fremmøtte i den sammenhengen.

Ellers var det hyggelig å møte flere som leser denne bloggen daglig, og som setter pris på det, og det var flott å møte igjen venner fra ulike sammenhenger. Ikke minst fader Roald Nikolai Flemestad og fader Asle Ambrosius Dingstad, fra Den nordisk katolske kirke. Dette var absolutt en fødselsdagsfeiring jeg trivdes i.

Biskop Børre 70 år

Her om dagen fikk jeg invitasjon til å være med på feiringen av biskop Børre Knudsens 70 års dag. Selve feiringen skjer mandag 24. september på Fjellhaug skoler. Om hjerterytmen ikke forårsaker alt for mange problemer, satser jeg på å være der. Børre Knudsen har jeg alltid hatt stor respekt for. Uredd, radikal, konsekvent er vel ord som kan passe godt på ham. Enkelte ville kanskje kalt ham en profet, selv avviser han en slik benevnelse kategorisk. Men det er ingen tvil om at biskop Børre har vært en profetisk røst i Norge, mot fosterdrapsloven. Få har forsvart barnet i mors liv som ham. Mens andre prester og biskoper sviktet når det gjaldt, sto Børre Knudsen klippefast på Guds ord og talte Staten og kompromissets kirke midt i mot. I dag er Børre Knudsen en merket mann. Merket på grunn av sin Parkinson-sykdom, men likevel klar og tydelig fortsatt, når det gjelder troskap mot Guds ord og sitt kall. Det er nok mange som kommer sammen for å feire den store dagen. Jeg ber om at det må bli en god dag for Biskop Børre, hvor han får styrke til å ta del, og hvor alle gode ord, velsignelser og gaver kan fortelle ham hvor mange det er som takker Gud for at biskop Børre Knudsen finnes. Det er ikke mange av hans slag. Dessverre.

(Bilde: Vårt Land)