Det mest berikende studium er studiet av Gud selv

Vi lever i en tid som setter mennesket i sentrum. Det meste dreier seg om meg, mitt og mine. Det er derfor både utfordrende og forfriskende å lese det Charles Haddon Spurgeon (bildet) sa i forbindelse med en formiddagsgudstjeneste 7. januar 1855 i New Park Street Chapel. Da var han bare 20 år gammel. Spurgeon setter tingene i sitt rette perspektiv, og innbyr til en spennende reise for å lære Gud å kjenne:

Noen har sagt at det viktigste studiet for menneskeheten er mennesket. Jeg vil ikke motsette meg ideen, me jeg tror det er like sant at for Guds utvalgte er det viktigste studiet Gud selv. Det viktigste studiet for en kristen er guddommen. Den høyeste vitenskap, de mest høytflygende spekulasjoner, den mektigste filosofi som i det hele tatt kan tiltrekke seg oppmerksomheten hos et Guds barn, er Hans navn, Hans natur, Hans person, Hans gjerning, Hans eksistens som er den store Gud vi kaller Far.

Det er noen foredlende for sinnet i å studere guddommen. Det er et emne som er så veldig at alle våre egne tanker blir borte i storheten, så djupt at vår stolthet drukner i dets evighet. Andre emner kan vi finne oss til rette med på den måten at vi føler en slags selvtilfredsstillelse ved dem, og tanken slår oss: Se, jeg er klok. Men når vi står overfor det virkelig store og finner ut at vi ikke makter å lodde djubdene og at vi med vårt ørneblikk ikke kan se høydene, snur vi oss med den tanken at dåren kan tro seg vis, men han er som villeslets fole. Da utbryter man: Jeg er fra i går og vet intet. Intet studium kan føre til større ydmykhet i det menneskelige sinn enn det som har med Gud å gjøre.

Men samtidig med at emnet ydmyker sinnet, utvider det også sinnet. Den som ofte tenker på Gud, vil bli mer storsinnet og få større utsyn enn den som bare kretser rundt sin egen lille klode. Det absolutt beste studium for å få utvidet sin sjels horisont, er vitenskapen om Kristus og Ham korsfestet, og det er kunnskapen om guddommen i dens herlige treenighet. Intet vil som dette utvide intellektet, intet vil som dette berike sjelen, som et innviet, alvorlig og inntrengende studium av det store emnet om guddommen.

Mens dette emnet både ydmyker og utvider, er det også i høyeste grad trøstefullt. I studiet av Kristus er det balsam for alle sår, ved å tenke på Faderen finner man løsning for alle bekymringer, og ved Den Hellige Ånds innflytelse finner man hjelp til alt som møter en.

Vil du gjerne bli kvitt dine sorger? Har du lyst til å drukne dine bekymringer? Kast deg da ut i guddommens djupeste hav, fortap deg i Hans velde, og du skal komme ut som fra en forfriskende hvile, oppkvikket og opplagt. Jeg vet intet som slik kan trøste sjelen, som slik kan stille sorgens og nødens bølger, som slik kan tale fred i stormen, som dette å tenke på guddommen."