Bloggartikkelen med tittelen "Faren for åndelig turisme" (se nedenfor) adstedkom et spørsmål: "Hadde du noen eksempler i Bibelen på livslange "eneboere", Bjørn Olav?" Fordi svaret krever mer enn en kort notis i kommentarfeltet, velger jeg å svare på spørsmålet på denne måten:
Johannes Døperen er kanskje det fremste eksemplet. Om barndommen og hans første manndom, heter det om Johannes at han "vokste og ble sterk i ånden, og var i ødemarken til den dag han ble ført frem for Israel." (Jfr Luk 1,80) Hans liv i Judeas ørkenområder var preget av den største enkelhet: "Johannes var kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og hans mat var gresshopper og vill honning." (Matt 3,1) Johannes er jo også det klassiske eksemplet på at mennesker søker seg til mennesker som modellerer et liv slik Johannes gjorde. Folk kom til ham i store skarer. "Da drog Jerusalem og hele Judea og hele landet ved Jordan ut til ham..." (Matt 3,5)
Et annet eksempel er profeten Elias, og hans opphold ved bekken Krit, hvor ravner sørger for hans daglige føde, jfr 1.Kong 17.
Paulus oppholdt seg i den arabiske ørken, en lengre periode, jfr Gal 1,17. Han hadde også en stille periode i Damaskus, som har vart i tre år, jfr Gal 1,17-18.
Hebreerbrevets forfatter omtaler en gruppe ikke navngitte personer. Om disse heter det: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler." (Hebr 11,38)
Kan disse menneskene være de mange profetene som ikke er navngitt? Noen profeter fremstår jo da også i Det gamle testamente med navn, men vi kjenner ikke deres bakgrunn? Er det disse Hebreerbrevets forfatter sikter til? Vi vet jo også at enkelte av de mer kjente profetene hadde profetdisipler. Disse kjenner vi ikke, men det ville ikke forundre meg det minste om dette ikke var mennesker med et spesielt kall om å leve avsondret for Herren, og som søkte Herrens ansikt i bønn for nasjonen og folket.
