Det åndelige livet følger åndelige årstider

Det er vakkert i områdene rundt bønnekoia mi om dagen. Naturen har tatt høstskruden på. Jeg elsker årstidenes skiftninger, og kunne vanskelig tenke meg å bo et sted hvor man ikke opplevde dem så sterkt som i Norge.

Hos profeten Jeremia finnes det et skriftsted som jeg er blitt så glad i. Det lyder slik:

"For han skal være likt et tre plantet ved vann, som strekker sine røtter mot bekken og som ikke frykter når heten kommer, men som alltid har grønne blad, og som ikke engster seg i år med tørke, og som ikke holder opp med å bære frukt." (Jer 17,8)

Nå kan livet med Jesus for enkelte fortone seg som stress. Man er opptatt av å bære frukt, at ens liv skal bringe velsignelse til andre. Det er derfor jeg liker dette verset fra Jeremia. Trær har nemlig hvileperioder. Om vinteren hviler treet. Det venter på våren.

Slik er det godt å tenke. Vi kjenner oss ikke alltid fruktbærende. Da må vi ikke glemme, at vårt kall er å bli i Ham, og så lenge vi blir værende i Ham, bærer vi frukt. Da skjer alle de prosessene som må skje i det skjulte, bak barken, slik at næringen treet får fra roten, kan føres ut i de enkelte grenene og bladene. Slik skytes nye skudd.

Livet vårt følger de åndelige årstidene. Om vi bare kunne gi oss hen til dem, og la Gud gjøre sitt. Hvile når det er tid for hvile, strekke oss ut når solen varmer, vokse når tiden for veksten er der. Herre, før meg dypere inn i denne prosessen.