Noe av det som er så fantastisk med å være et Guds barn, er at Hans familie er internasjonal. I går kveld hadde vi gjester fra både Aserbajdsjan og fra et ugrisk folkeslag i Russland. De er nå bosatt i henholdsvis i Ukraina og Russland. For den enes vedkommende kan vi ikke røpe hvor i Ukraina han bor. Han måtte flykte hals over hode en dag, flytte fra hus og alt innbo, for å redde livet. I landsbyen han bor i Ukraina finnes det ingen menighet. Men han er en brennende kristen. De to andre som er mann og kone, er henholdsvis nevrolog og lærer. De bor i Pskov, en 1100 år gammel by, sør for St.Petersburg som vi har hatt gleden av å besøke en rekke ganger. I går kveld kjente vi på gleden over å være sammen. Dele liv med hverandre, be sammen, snakke om Herrens undergjerninger for sitt folk, le og ha det godt. Jeg kjenner en slik sammhørighet med disse menneskene, enkle, radikale etterfølgere av Jesus. Tidligere på dagen besøkte jeg en svært god venn av meg. Han er også lege. Snart reiser hans datter til et muslimsk land i Afrika. Nærmere kan jeg ikke si det. Dette er et land hvor størsteparten av befolkningen er muslimer. Men også her går Guds rike fram. Gjennom husmenigheter. De siste årene har det blitt plantet slike mange steder i dette landet. Muslimer gir sine liv til Jesus og blir radikalt frelst. Noen steder møtes de til og med i moskeen for å be. Noe annet sted har de ikke. Jeg tenkte på det mens faren fortalte hva datteren skulle ut på: Hun skal ned for å hilse på familien vår! Halleluja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar