Schleitheimbekjennelsen - en trosbekjennelse som kostet mange livet, del 3

Jeg fortsetter forsøket på å oversette den anabaptistiske trosbekjennelsen fra Schleitheim:

Forsamlingstukt
2. Vi har blitt enige om følgende som gjelder forsamlingstukt: Utestengelse skal tillempes på alle dem som, etter å ha overgitt seg til Herren for å vandre med Ham i alt hva Han befaler, de som er blitt døpte til å utgjøre en kropp i Kristus, og som er blitt kalt brødre og søstre, men som faller i villfarelse og synd og som er blitt overvunnet uten å omvende seg. Disse skal først advares to ganger privat og den tredje gangen offentlig bli formanet innfor hele forsamlingen i følge Kristi befalning. (Matt 18) Men dette skal gjøres i overensstemmelse med Guds Ånds ordning før brødsbrytelsen, slik at vi alle i en ånd og i kjærlighetens enhet bryter og spiser av det ene brød og drikker fra det ene beger.

Brødsbrytelsen
3. Angående brødsbrytelsen har vi nådd frem til enhet og en overenskomst som lyder; alle som ønsker å bryte brødet til minne om Kristi sønderbrudte kropp og alle de som ønsker å drikke av den felles kalk til minne om Kristi utgytte blod, de må innen det skjer ha blitt forenet med den eneste Kristi kropp, det vil si Guds forsamling, hvis hode er Kristus, og dette har skjedd gjennom dåpen. For som Paulus uttrykker det, så kan vi ikke samtidig ta del i Herrens bord, og de onde ånders. Det betyr; alle de som har deltaktighet i mørkets døde gjerninger savner delaktighet med lyset. Det forholder seg altså slik at alle som følger djevelen og verden ikke har noen delaktighet med det som kalles ut av verden av Gud. Alle de som er delaktige i ondskapen savner delaktigget i det gode. Slik må det forholde seg at hvem som helst som ikke deler kallet fra den eneste Gud til en tro, til en dåp, en kropp tilsammen med alle Guds barn, ikke kan være et brødstykke sammen med dem, hvilket er en forutsetning om man i sannhet ønsker å bryte brødet i overensstemmelse med Kristi befaling.

(fortsetter)